Hvor ble de av???

Det er nå 11 uker siden vi skrev siste innlegg fra Bamako. Hvor har ukene blitt av? Og noen lurer gjerne på hvor det ble av oss.

Vi fikk en varm mottagelse på Flesland da vi landet, med blomster og flagg:) Etter et par dager i Bergen bar det sørover til Åpta (Farsund kommune). Vi hadde fem deilige uker i campingvogna vår. En dag på Åpta fikk vi vært sammen hele familien, og det hadde ikke hendt siden juleferien i Bamako. To uker var vi i Bergen i forbindelse med GF ++ .Sommerferien ble avsluttet i Oslo hvor NLM arrangerte landingskurs for misjonærer. Hvordan møte overgangen til Norge igjen, om vanlige symptomer på ett og hitt, både for liten og stor.
Den 10. august var ferien over for Jon Ivar sin del, og en uke senere også for Irene. Før vi kom til Norge fikk Jon Ivar spørsmål om å komme tilbake til sin gamle jobb og vikariere (fram til nyttår) for kirkevergen i Jølster kommune + være konsulent for samme stilling i Førde kommune. Han er nå ukependler med hjemmekontor to dager i uken og kontordager/kvelder i Fjordane 3 dager. Irene er i full gang som lærer på Danielsen Barneskule Sotra der hun er kontaktlærer for 1. klasse.

Hanne har blitt 4. klassing og er elev ved samme skolen. Denne kristne barneskolen er bare ett år gammel og har ikke 6. klasse ennå, så sommerens store bønneemne var hvilken skole Håvard kunne begynne på. Han går nå på Møllebakken skole, en kristen friskole på Kronstad. Sitter på med mamma til skolen og tar to busser hjem igjen.Vi bor i leigd hus i Bergen mens vi venter på å få vårt eget hus (på Sotra eller omegn). Antall visninger er i ferd med å avta til fordel for egne hustegninger, men den endelige avgjørelsen har ikke blitt tatt ennå.

De første fem ukene i Norge sa jeg at jeg hadde landet med føttene, men ikke med hodet og hjertet. En dag i slutten av juli innså jeg at vi skulle være i Norge det neste året og måtte gå i gang med innkjøp av varmere klær til store og små, skoleutstyr til ungene og en ekstra bil til mannen. Det var da hodet landet. Hjertet er fortsatt i Vest-Afrika hos oss alle fire, og vi blir ikke lei oss om det en dag skulle dukke opp en anledning til å reise tilbake til landa og folkeslaga vi har blitt så glad i. I mellomtiden vil vi prøve å gjøre det beste ut av dagen i dag. Selv om puslespillet er lagt og alle brikkene er på plass mht både jobb og skole for alle fire, og vi har tak over hodet det neste året, så ble ikke bildet seende ut slik vi hadde tenkt og håpet. Det føles noe frustrerende og gir lite ro i hverdagen. Men vi lever i den tro at det er en som igjen hadde andre veier og høyere tanker enn det vi selv hadde. Så gjenstår det å se om Han begynner å flytte på brikkene igjen.