Bursdag

Misjonærlivet er ikkje berre arbeid. Vi prøver også å prioritere familien og litt sosialt liv. I dag var vi å feira Isak som var 4 år. (Det gjekk utover Kjersti som også feira dagen sin i dag.)

Familien til Isak er her ute for Normisjon. Dei har vore her sidan 1998. Gutane deira har gått i fransk barnehage, så Bendik (6 år) starta på fransk skule i haust. Hanne og Håvard har bl.a difor ikkje treft dei før i dag. Å få leike "på norsk" er kjekt.For oss vaksne er også slike kontaktpunkt kjekke, vi har funne andre vi kan ha ein spelekveld saman med. Dagane kan fort bli fylte med det travle og viktige. Utan luftepauser vil vi likevel ikkje halde ut lenge.

Slike hendingar gjer også at vi blir kjent med misjonærar frå andre delar av landet som er i Bamako for kortare eller lengre opphald.


Jon Ivar

Ramadan

Vi er midt inne i fastemåneden Ramadan for muslimene. I to uker nå har menneskene rundt oss gått uten å drikke eller spise fra soloppgang til solnedgang, i håp om å tilfredsstille Allah. Ja, de garderer seg og faster en time før og etter også, bare for å være sikker.... Og enda to uker varer det, før de vil ha sin store fest for å feire at "karem", som de kaller det her, er over.

Håvard og Hanne har mange spørsmål omkring dette. Ja, for hva gjør de hvis de er inne i en butikk og de må spytte, spurte Hanne i dag. For ikke en gang spyttet sitt kan de svelge mens de faster, så gjett hva menneskene rundt oss gjør på dagen.... Hushjelpa vår må ta seg noen turer ut innimellom gulvvask og oppvask.

I fastemåneden står damene opp i tretida om natta for å lage mat, som mennene kan spise i halvfemtida om morgenen. Butikkmannen vår på hjørnet her i gata har en noe annerledes åpningstid for tiden enn butikkene i Norge, kan du si. Når drosjesjåføren henter oss kl. 06.50 har han vært oppe i flere timer, og når han henter oss igjen kl. 14 på skolen, har han kjørt hele dagen. I fastemåneden tar han kveld fra arbeidet kl 16 i stedet for kl 19.

Vi ser rundt oss at mannfolka samler seg i grupper og sitter og prater mye om dagene. De tar med seg bønnematta si der de ferdes, så i skyggen utenfor huset vårt lå det en og ba da vi kom og skulle parkere bilen i dag.

Også bønneropene er mer intense nå om dagen. Vi har en moske rett oppe i ei sidegate, så vi kan ikke unngå å høre når det er bønnetid.

Alt dette gir oss en ekstra tankevekker på hvorfor vi er her i Mali. Tenk at vi skal få være med å peke på Ham som er verdens frelser, som ikke forlanger hverken fastemåned eller faste bønnetider, men et hjerte som vender seg til Ham. Vil du være med å be om at vi får visdom til å si de rette orda til rett tid til de menneskene vi møter her i gata vår?

Bak kateteret igjen

Eller - jeg er nå like mye foran det. I alle fall, jeg er tilbake i klasserommet igjen, ikke lenger som mamma og oversetter for mine barn, men som lærer. Skolen Hanne og Håvard går på, manglet en lærer fra denne uken av, så jeg fikk spørsmål forrige helg om jeg hadde anledning til å ta over 3. klasse på skolen.

Det var både et vanskelig og et lett spørsmål å ta stilling til. Lett fordi jeg trives med å undervise. Vanskelig fordi alt nå skulle gå på engelsk. Lett fordi det ville gi meg mulighet til å være i nærheten av Hanne og Håvard hele skoledagen. Vanskelig fordi jeg da måtte la dem være alene i klasseromma fortere enn jeg hadde tenkt. Lett fordi skolen virkelig var i manko på en lærer. Men mest av alt vanskelig fordi jeg da ikke ville få mulighet til å jobbe med og blant de innfødte her i Mali, ei heller begynne å lese Bambara. Når vi har hatt samlinger der de nasjonale arbeiderne har vært med, og spesielt dem fra Elfenbeinskysten, og både samtaler og sanger har gått på mahou, kjenner jeg at det er her jeg har hjertet mitt.

Men - jeg har kommet til det, at vi er alle lemmer på samme legeme, men med ulike oppgaver. Min oppgave akkurat nå er altså å være lærer for 3 rd grade på BCA. Jeg vet av erfaring hvor viktig det er at det er skoletilbud for misjonærbarna - og at det er et godt skoletilbud. Jeg håper og ber om at jeg kan få være med å legge til rette slik at alle foreldra til barna på BCA kan få fortsette i sine misjonsoppgaver her i Mali. De er mange og omfattende. Jeg er takknemlig til regionstyret vårt (NLM) som var så positiv til at jeg kunne gå inn i denne oppgaven.

Jeg har bare tre elever i klassen, tre herlige og nokså ulike barn. To fra Amerika og ei fra Ghana. Innimellom (som denne uka) er det en fjerde elev som hospiterer i klassen mens foreldra er i Bamako på ulike oppdrag. De bor langt ute i bushen og har hjemmeskole til vanlig.

Hverdagen ble noe mer hektisk fra mandag av. Her går barna på skolen fra 07.30 til 14.00 (7 undervisningstimer) samme hvilken klasse i de går i. Jeg underviser 35 timer i uka (en 100% stilling i barneskolen i Norge er på 25 undervisningstimer til sammenligning), 25 av dem på engelsk. Som lærer må jeg møte på skolen kl. 07.10, så taxien kommer og henter oss utenfor døra vår kl. 06.50, for å nå neste rute han skal kjøre.

Irene

Kvinneretreat i Bamako

Jeg er full av takknemlighet for at jeg denne helga har fått være med på "Women`s retreat in Bamako 2007". Det var en deilig avveksling fra hverdagen ellers og en god oppladning til de neste ukene. 77 damer, de aller fleste misjonærer, kom fra alle kanter av Mali, for å være sammen i tre dager. Et team på 8 damer fra USA stod for innholdet av helga, mens en gruppe damer her i Bamako hadde forberedt alt det praktiske de siste månedene. Vi holdt til på Hotel Salam her i byen.

Vi fikk ta del i 4 flotte bibeltimer der vi fulgte Josva i deler av hans arbeid. Timene ble etterfulgt av bønnegrupper. Godt å merke all forbønn og lykkeønskninger jeg fikk denne helga i forbindelse med nye oppgaver jeg skal inn i fra i morgen av! 6 ulike seminar kunne vi velge mellom i løpet av helga, og teamet fra USA bistod med både fot - og håndmassasje, såvel som skuldermassasje og hårklipp. (Ei dame klippa ca 3/4 av deltakerne!! (hun hadde hatt egen hårsalong i 11 år)) Ulike "Doorprizes" var et annet innslag de hadde, noe amerikanerne var vel kjent med, etter lyden å dømme når noen vant :)

Jeg hadde en flott opplevelse lørdag kveld da jeg oppdaga at jeg satt rett ved siden av fru Burmeister og fru Norton da vi spiste. Dette er damer (del av ektepar) som jeg har hørt om i maaange år, men ikke selv truffet før i går. Burmeister var med og viste de første misjonærene rundt i Elfenbeinskysten i 1984. Mange NLM misjonærer her ute har snakket om denne legenden i vår misjonshistorie i Vest-Afrika, og i går fikk jeg altså stifte bekjentskap med Nancy. De har nå sitt arbeid på SIL, like ved her vi bor. Familien Norton kom til Elfenbeinskysten i 1999 og har hatt mye kontakt med flere NLM misjonærer. Fra 2002 har de jobbet i Guinea, i en by rett over grensa fra Narena. De må til Bamako for handling, så vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med dem (Jon Ivar spiste lunsj med dem i forrige uke).

Ettersom vi har barna våre på en internasjonal skole og de er med på internasjonal søndagsskole, var det også mange kjente ansikt blant alle damene, og flere av dem fikk jeg tid til å prate mer med, enten i bassenget eller rundt bordet.

Så var det kjekt å treffe alle de norske misjonærene som kom fra øst (NMS/Frikirka) og vest (Normisjon) for å være med på kvinneretreatet. Nå fikk navn jeg hadde hørt om et ansikt, og nye bekjentskap stiftet. Også greit når vi etterhvert har lyst til å planlegge turer rundt i Mali for å se på andre deler av landet enn hovedstaden :)

En stor takk til Jon Ivar som har stelt hus og heim i helga (hushjelpa hadde fri pga nasjonaldagen...)

Irene

I dag blir det feira.......

Med 34 grader i skuggen (berre 32 inne), 80 % RF og utan den sterkaste sola skulle det ligge godt tilrette å feire at 55 år etter Norge vart Mali heilt sjølvstendig. I dag feirar landet 47 år i uavhengigheit. Mali var eit av dei første landa som blei fri frå kolonistyret i 60-åra.

Det er opptog, flagg i store deler av byen og fleire arrangement. Det pregar også TV der presidenten hadde tale. No viser dei frå feiringa i Paris i fjor. I kveld håpar vi på fyrverkeri.

Landet har ei stolt historie. Mali er eit av verdas gamle dynasti med store rikdommar. Soundiata Keïta (1190 - 1255) var malinké og vert rekna som grunnleggjaren av Malinkériket. Historia om han og etterkomarane er blitt fortalt av griotane gjennom århundra og er vel kjent. Malinkéane har styrt landet frå 7 hundretalet. Stordomstida var frå 1235 og varte utover på 1300 talet.

Kangaba (nabokommunen til Narena) var truleg «hovudstaden» for det gamle Malinkériket.

Rikdommen er tydeleg gjennom kong Mansa Musa si pilegrimsreise til Mekka i 1324. På turen hadde han med seg 60.000 i fylgjet, derav 12.000 slavar, alle kledd i brokade og Persisk silke. Med på turen var også 80 kamelar med til saman over 10 tonn gull. Han hadde også ambassadørar i blant anna Egypt og Marokko. Etter pilegrimsreisa fekk han bygd den store moskeen i Timbuktu.

Under pilegrimsreisa hadde han ein stopp for å handle i Kairo. Her brukte han så mykje gull at devalueringa som kom av dette, prega gullverdien 12 år etter.

Dagen i dag blir feira både her og i andre land som Norge og Frankrike. Bilde fekk vi ikkje, verken av samlingar eller lynet som laga fint fyrverkeri i kveld. Irene er på kvinneretreat og eg er aleine med H & H. Trafikken er omdirigert så det er vanskelg å komme fram også. 17. mai stemning med andre ord.

Då Irene kom heim kunne ho fortelje at taxisjåføren sa at det hadde vore mindre feiring i år då dagen kom midt i Ramadan. Han sa og at feiringa av nasjonaldagen hadde vore prega av uroa nord i landet, som har blussa opp igjen og halde på no ein månads tid. Folk som skal ut og kjøre på hovudvegane i området rundt Mopti og nordover til grensa til Burkina Faso, må kjøpe med seg ein soldat i bilen for 4000 fca (50 nKr), etter kl 18, for å kunne ta evt landeveisrøvere der nord. Dette gjeld både misjonærar og nasjonale, fortalde tyske og amerikanske misjonærar som bur i området i dag. Ingen busser kjører utan soldatar etter kl 18, og det er ikkje lov å kjøre før kl 06.00 om morgonen. Heldigvis merkar vi ikkje noko til denne uroa her sør.

Jon Ivar

Pastor Pierre

Mange av dåke har høyrt oss snakke om han. I vår siste periode i Elfenbeins- kysten kom han frå ei nasjonal kyrkje i Abidjan og starta som pastor hjå oss. Sidan misjonærane reiste frå Touba området har han vore ein sentral person i arbeidet blant mahouane. Han er sjølv frå Dogon i Mali og har ein del år på bibelskule og erfaring som pastor i Abidjan.

Han er eit utprega bønnemenneske og fastar mykje. Det gjer også fleire i den kyrkje han kjem frå. Nokre av desse har også besøkt oss i Ouaninou og Koonan.

Mange i området ynskjer nok at kyrkja skal gå til grunne. Difor er det vanskelg å forstå at Gud let han bli sjuk og at Samuel skulle døy. Samtidig har Pierre etter beste evne søkt å oppmuntre dei nasjonale til å halde fram i trua om også han skulle døy.

No er det gledeleg å kunne sei at han er erklært frisk! :) Men det betyr ikkje at han er fullt ut funksjonsdyktig. Han har eit kosthald for å redusere blodtrykket og har mykje trening før høgre arm og fot fungerer opp mot optimalt. Sidan høgre sida blei ramma har han ikkje kunne skrive, og han kan framleis ikkje ta folk i handa på vanleg måte. Han har difor ein lang veg å gå enno, blant anna for å kunne førebu preiker. Eg ser han les mykje i bibelen, mange ringer frå Ouaninou og folk frå Abidjan kjem innom.

Eg har også fått vete at det er personar i Ouaninou som seier dei har kasta trolldom over han og at det er grunnen til sjukdommen. (Pierre fekk slag 1. påskedag, rett før han skulle i kirka.) Det vil difor vere eit stort vitnesbyrd om ein frelsar og lekjar om han kan få komme tilbake dit. Han skal gå på opptrening i Abidjan ein månads tid framover. Etter planen reiser han tilbake til Ouaninou i midten av oktober.

Dette minner meg om Job som også opplevde ei tid der ting, familie og helse blei teke frå han. Pierre er verken rik, har også mista eit av borna medan fleire i familien har vore svært sjuke. Han har likevel ikkje svikta Gud. Det er eit stort takkeemne. Vi ber om at han og arbeidet må bli velsigna.

Jon Ivar

Endeleg i hus!

Søndag var eg med for å sjå lokalet som Issiaka har funne sik at det etter kvart kan vere ein samlingsplass i denne bydelen som det bur ein del Mahouar i.

Det er stort at dette no endeleg ser ut til å kunne bli noko av. Abidjan som satsningsområde har vore snakka om på konferansar før vi kom ut i 1993 og strategiar har vore laga. Men dette er likevel ikkje det einaste samlingspunktet i byen. Issiaka prøver også å få lånet eit rom i Trechville for ei cellegruppe der. Mamadou, ein av brørdrene til Vatoba (som mange veit kven er), er ein av dei trufaste kristne som bur i denne delen av Abidjan.

Då vi kom til Elfenbeinskysten i 1993 vart det sagt at det var om lag 2 millionar innbyggjarar her. I 2002 vart det snakka om 4 millionar. No er det 8. Altså ei firedobling på 14 år. Innanfor ein radius på 1 times kjøring har vi difor nå neste det dobbelte av Noregs befolkning. Radioarbeidet er difor viktig. Men det er er også viktig å kunne samle dei som ynskjer å vere med i eit kristent fellesskap for å dele Guds ord og be saman.

Tilbake til Yuppogon. Lokale er det ikkje lett å finne når ein fortel kva det skal brukast til. Fleire gonger har vi fått nei for å leige til forsamlingslokale. Huseigaren som eig dette huset er ein kristen. Lokalet skulle eigenleg bli butikk for sal av drikke. Men sidan dette er ein fattig bydel, vart planane gjevne opp. Lokalet ligg like ved ein skule og ikkje langt frå hovudvegen. Slike er det også lett å indikere det for dei som ynskjer å komme. Det er heller ikkje vanskeleg å finne transport.

♠

Etter den fire timar lange festgudstenesta reiste difor Mamadou, Jacques, Pierre og kona, saman med meg for å sjå på lokalet. Dei var alle begeistra for plassen. Det gjev meg også ro for at her kan vi starte. Vi fekk ha ei bønnestund her der vi la dette i Guds hender. Før det blir teke i bruk vil fleire frå bambarakyrkja komme å legge dette fram for Gud i faste og bøn. På denne måten trur vi det vil bli ein Herrens reiskap for å nå mahouane (og andre) her i byen.

Jon Ivar

Ein lang og innhaldsrik dag ligg bak........

Det vart lite tid til mat i dag, øyrene har ein travel dag bak seg, 13 timar på eit framand språk utan pause tek på. Eg har fått lange samtalar med Jacques og Issiaka som arbeider her i Abidjan og pastor Pierre som er her grunna slaget han fekk i påska.

Det er flott å få møte dei igjen. Håper eg er i stand til å gje dei oppmuntring og forbøn for å stå vidare i dette viktige arbeidet. Det å skulle vere den som står dei nærmast no ei tid framover seg eg på som ei stor oppgåve. Så gjerne eg skulle kunne fått delt denne opplevinga med dåke. Det er sant og vist mange torner på vegen man så er det også mykje herleg også.

Den største utfordringa eg fekk i dag var ynskje om at eg måtte vere ein pastor i samtale med nasjonale evangelistar og andre og mindre administrator. Inga lita utfordring for meg som ikkje har sett på meg sjølv som pastor men heller nettopp som ein administrator. Sidan eg har fått tildelt ansvaret for det evangeliske arbeidet her i Elfenbenskysten er det likevel noko av det viktigaste eg har å gjere. For meg er det også stor tillit som blir vist meg når dei nasjonale kan sei slikt ope til meg. Be gjerne spesielt om at eg må kunne få vere det for dei som dei treng aller mest. Samtid ser eg trongen for ei god leiaropplæring også på det administrative planet.

Det gjer godt å høyre om dei som har kome enno eit steg lenger i si kristne tru og som no gjev eit godt vitnesbyrd. Samtidig er det vondt å høyre dei som har snudd Jesus ryggen. Likevel ser vi at fleire likevel kjem til dei kristne for å be om forbøn når det røyner på. Det som vel kanskje undrar meg (og pastor Pierre) mest er dei mange kristne kvinnene som ikkje går i kyrkja. Mennene går men ikkje kvinnene. Dei er gjerne med på bibelkurs og har stor kunnskap fleire av dei. Det er ei gåte og eit stort bønnemne.

Søndag skal vi til huset vi har fått leige. Det gler eg meg til. Kanskje kan det etter kvart bli ei mahoukyrkje her.

Jon Ivar

Dei som sår med tårer ...

skal hauste med glederop! Står det i Salme 125 v. 5

No er eg vel framme i Abidjan. Byen og landet vi forlet med tårer for snart seks år sidan. Smerten kjem tilbake her eg er aleine på gjestehuset. Dvs ikkje heilt aleine er eg ikkje, for i 1. etg er pastor Pierre og kona. Men det tel på ein måte ikkje. Gjestehuset brukte å vere fult av liv. Besøk og misjonærar på ferie og handletur er det vi forbind med denne plassen. Romma, takterassen, arbeidarane, lydane av siriss, klimaet, luktene, musikken i gatene og ikkje minst folket vi ynskte å nå med Guds frelsesverk. (Seinare budde fleire meir eller mindre fast på gjestehuset til ein igjen måtte reise (evakuere), men det var ikkje vi ein del av.)

Snart skal eg få treffe fleire av arbeidarane vi var saman med gjennom fleire år. Det følest urettferdig med all den smerte som vi har kjent på i desse åra. Kvifor veit vi ikkje, og når vi kjem til himmelen trur eg nesten det blir gløymt i den herlegdommen vi får møte der. Og det er vel på ein eller annan måte for at vi og flest mogleg med oss skulle få oppleve nettopp det, at vi måtte reise.

Å vere tilbake kallar fram mange gode minner, tenk om vi kunne fått gjenoppleve nokre av dei mange gode stundene vi hadde her, på nytt......... Samtidig kjem tankane på det som vart gale og som kanskje var med å gjere vegen til herleg frelse lenger for nokon. «Smerten og gleden de vandrer til hopes» står det (sitert etter minne) i ein song eg kjenner meg igjen i. Det er ein framtredande del av misjonærlivet. Med tanke på det eg har opplevd, JA, men i ENNO større grad på dei mange vi har vore saman med gjennom dei åra vi har fått vore her ute.

No er det ikkje berre vi misjonærar som har reist frå Touba, pastor Pierre er her for å pleie helsa (for tida streikar legane så det går litt seinare enn det kunne ha gjort) og Samuel i Dioman reiste til himmelen i sommar. Er det nokon som kan gå inn der etter han? Enok er ein vi skal snakke om og med i høve til det.

Samtidig kjem vitnesbyrda om dei som er herleg frelst og som no, enno betre enn før, ser kva det kristne livet og vitnesbyrdet er. Så det er mykje å takke for òg midt oppe i smerten. Kanskje får også vi vere med på å hauste med glederop.................

Jon Ivar

4 th Grade

Vil dere ha et livstegn fra The Norwegian 4 th grader etter to uker på skolen? Espen hadde kamera med i dag og knipset i vei. Vi tok også skolebilde. Espen og mamma bytter på å være sammen med meg nå den første måneden. Det er jammen bra, for det er ikke alt jeg forstår, nei. Espen må forresten tre til både i musikktime og ved filmframvisning for å hjelpe læreren min når hun står fast.
I mattetimen i dag hadde vi først teori og så praktisk matte med klinkekulespilling. Det var så gøy at Espen og jeg fortsatte i kveld. Han bor hos oss nå mens han følger meg på skolen.

I dag var det avskjed for en lærer som i neste uke reiser tilbake til Canada. Hanne sin lærer hadde bakt en kjempeflott kake som gikk ned på høykant.



Vi er fire gutter i klassen min, Josh fra Alabama, Hanakouna fra Etiopia, Sam fra Elfenbeinskysten (adoptert av am.misj.) og så jeg fra Norge da. Jeg synes fortsatt at friminuttene er det beste med skoledagen. Jeg spiser fort opp maten min og spør så læreren min om jeg kan gå ut og leke.

Vi blir ganske svette ute. Det er godt å kunne bade når vi kommer hjem fra skolen. I går kom det forresten et voldsomt uvær mens vi var på besøk hos Eline. På veien hjem lå det flere trær som var falt ned, og i bassenget vårt lå det en stor grein. Klesvasken til mamma var blåst ned, og i stua var det fullt av rødt støv. Strømmen var gått da vi kom hjem, men det ble ganske koselig med stearinlys inne.

Vi hadde om gjenbruk og resirkulering i dag. Mamma hadde med seg en norsk, lilla lakerol dropseske på skolen på tirsdag. Den ble tom i løpet av dagen og dermed kastet i søppela. I dag så vi ei lita afrikansk jente i huset ved siden av skolen som lekte med en norsk, lilla lakerol dropseske... Det må vel være gjenbruk?

Jeg skulle begynne på baseball denne uka. Det var kjempegøy å spille, men etterpå fikk jeg vite at det var fullt, så det er ikke sikkert jeg får gå der mer før om to måneder. Da begynner det ny gruppe.

Hilsen Håvard

Kalender

Vi har prøvd å lage ein liten kalender med viktige ting som skjer her ute. Det meste av dette er vi med på, andre kan det vere andre misjonærar eller kristne forsamlingar som har. Dette kan du også ta med som bønneemner.

Akkurat no er det ein kampanje her i byen der Jesusfilmen blir vist ca 30 plassar kvar kveld. Dette skjer over 10 dagar, over 300 visningar i friluft. Lokale kyrkjer i heile byen er med og står klar for å fange opp dei som blir kalla og ynskjer å ta steget til å bli nærare kjent med Jesus.

Jon Ivar

Arbeidsoppgåvene våre

2008/2009

Jon Ivar har fått avløsning fra vikariatet som stedlig representant. Han går nå tilbake til bistandsrelaterte arbeidsoppgaver som han har hatt i tidligere perioder i Vest-Afrika. Han skal ha 50 % av stillingen sin rettet mot Elfenbeinskysten med ansvaret for misjonen sitt prosjektet i Abidjan. Dette prosjektet omfatter hiv- og aidsforebyggende arbeid og alfabetisering for mahouer i Abidjan. Et team med nasjonale arbeidere jobber sammen med Jon Ivar i Elfenbeinskysten

I tillegg til prosjektet skal Jon Ivar ha ansvar for misjonen sitt regnskap i Vest-Afrika og en del "Andre gjøremål".

Irene vil dette året ha samme arbeidsoppgaver (lærer) som i fjor. Hun skal nå ha ansvar for 7 norske elever (mot 2 i fjor), fordelt på seks klassetrinn, som skal jobbe med norsk, samfunnsfag og RLE tre ettermiddager i uka.

I tillegg til dette skal Irene undervise på BCA (Bamako Christian Academy) noen timer hver morgen i 1.-2. klasse.

Vi ser begge to fram til et nytt arbeidsår her i Vest-Afrika og er glad for å være her vi er nå!

2007/2008

Jon Ivar er stedlig representant med ansvar for arbeidet i Mali og Elfenbeinskysten. Han er også ansvarleg for økonomi og administrasjon.

Det evangeliske arbeidet i Elfenbeiskysten og administrasjonen der ligg også inn under Jon Ivar sine arbeidsoppgåver i år. Av dette blir det ein del reising til Abidjan og Touba.

Irene er lærar i 3. klasse på BCA, ein kristen, internasjonal skule med ca 30 elevar. Skulen er engelskspråkleg. I tilleg har ho ansvar for kompleterande undervisning for dei norske elevane i samfunnsfag, KRL og norsk.


Andre misjonærar har ansvar for:

• Radioarbeid på mahou for sendingar i Abidjan
• Språk
• Litteratur
  
• Evangelisering i Narena
• Bygging av misjonærbustadar i Narena
  
• Diakonalt arbeid i Abidjan, spesielt blant mahouane
  

Forsamlingslokale i Abidjan

Etter lang tids søken har evangelisten vår i Abidjan, Issiaka Sanogo, funne eit lokale som vi sjå på om kan egne seg som forsamling s lokale i Abidjan. Det er vi svært glade for :) Det blir spennande å sjå, lokalet ligg i Youpougon, ein bydel vi har kjørt gjennom/forbi på alle turane mellom feltet i Elfenbeinskysten og Abidjan og ein bydel der det bur mange mahouar.
(foto: http://souvenirs-de-mer.blogdns.net/IMG/jpg/abidjan2.jpg)

Dei siste dagane har eg difor brukt ein del tid på å få ordna visum. Meininga var å reise i morgon, men eg fekk ikkje visa i dag som lova og tek ikkje sjansen på at eg får det før flyet går i morgon. Håper eg får endra biletten. :)

Målet med turen elles er samtalar med dei nasjonale og oppfølging av dei. Det gjeld administrasjon, økonomi, evangelisering og dei som personar. Møte med dei nasjonale som står midt oppe i arbeidet er viktig. Håpet er at vi kan vere med å inspirere og hjelpe dei framover.

Dette er difor også noko eg vil gje dåke som eit bønnemne. Be om visdom i møte med dei utfordringar som ligg føre. Be også om visdom til å ta gode val i høve til lokalet. Dette blir dermed også eit val for kva område av byen vi skal satse på.

JonIvar

Første skoleuke

Nå er vi ferdig med den første skoleuka vår på BCA. Vil du høre hvordan vi har hatt det? Vi har hatt det så bra at vi gleder oss allerede til neste uke. Vi ble tatt godt imot, og alle sier de er glad for at vi har kommet på skolen.

Mamma og Espen (ettåring/miljøarbeider) har vært med oss hele tiden, og det har vært bra, for vi forstår jo ikke så mye engelsk ennå. Men litt har vi lært denne uka, og så har vi lært de andre litt norsk.

Skolen vår har 27 elever. I Håvard sin klasse er det 4 gutter. Jeg er alene i min klasse, men jeg er mest sammen med 1st grade (her heter det ikke klasse, men grade!) Da er vi 6 stk, fire gutter og to jenter (jammen bra for Sarah at jeg kom!) De andre fem kommer fra Amerika, Canada, Nigeria og Ghana. Jeg har en veldig snill og grei lærer, men dessverre er hun bare vikar til den egentlige læreren for 1st grade kommer om to uker. Da skal Mrs Cochrone tilbake til sin klasse på ungdomstrinnet.

I dag hadde vi pop-corn party! Når vi jobber bra, tar Mrs Cochrone en håndfull pop-corn opp i et glass, og når glasset er fullt, har vi pop-corn party. Vi fikk se på film mens vi spiste pop-corn.

Hver dag har vi spelling, reading, handwriting, bible lesson, og mye mer. Når det er matematikk, har jeg en lærer helt for meg selv, fordi jeg er eneste 2nd grader. Og det er mamma!! Jammen bra jeg har en lærer til mamma. Hun er også læreren vår i norsk, samfunnsfag og Krl. Da følger vi noe som heter Globalskolen, men det må jeg fortelle om en annen gang.

Vet dere hva jeg torde i dag? Jeg leste høyt på engelsk fra leseboka vår!! Det var litt nifst, men det gikk bra. Og så lærte vi left, right, near and far, og for å lære det enda bedre lekte vi noe som var nesten som tampen brenner. Det var gøy!

Hver fredag er det fellessamling for hele barnetrinnet. Til i dag hadde klassen til Håvard øvd inn et dramastykke om Daniel i løvehulen, og Håvard spilte Daniel.

Skolen begynner kl. 07.30, så vi må reise hjemmefra kvart over syv. Vi har to pauser for dagen. Da er vi mye ute og leker på nabotomta til skolen. Der er det flere lekeapparater og plass til å spille fotball, eller egentlig kaller de det Soccer. For å komme til lekeplassen, må vi gå gjennom tunet til en afrikansk familie. De sitter som regel ute og lager mat når vi kommer forbi. Vi har en afrikaner som passer på oss når vi har friminutt. Han kan ikke engelsk, bare fransk og bambara.

Nå skal jeg ut i hagen og bade for jeg er så varm. Hvis du vil, så kan du se noen bilder fra skolehverdagen min her.

Hilsen Hanne

Tur til Narena

Den første lørdagen vi hadde her i landet, var vi en tur til Narena. Det ble en flott tur med en fantastisk natur langs hele veien. Det var grønt og frodig overalt, og til tider liknet strekningen mye på veiene vi kjørte i Elfenbeinskysten. Å komme til en landsby igjen og rusle blant hyttene der, gjorde sitt til at vi følte ekstra på at vi var tilbake til Afrika!!

Det var kjekt å se familien Selstø igjen, denne gang i hus og virke i Narena. Hanne og Hedda (5 år) fant fort tonen på det rosa jenterommet.

Vi var også innom koren (tunet) til ordføreren i Narena, som helt fra starten av har fungert som en god støtte og veileder for misjonærene i Narena. Håvard himlet med øynene da ordføreren fortalte at han hadde 14 barn. Men det var med to koner da…..

Før vi dro fra landsbyen var vi innom tomta der det nå bygges to boliger, tenkt til Kjersti Gangstø og Svanhild Fidjeland. Tor Ove Haga kommer ut i oktober for å gjøre disse ferdig, og damene håper å kunne flytte inn til jul. Det er også planlagt en familiebolig like ved disse to husene.

Søndag i Bamako

Søndag var vi på søndagsskole på en stor amerikansk skole som ligger 2 min gange fra oss. Vi ble kjent med flere nye familier. Noen bodde i nabolaget, noen hadde barna på samme skole som Hanne og Håvard og noen hadde vært misjonærer i Elfenbeinskysten og hadde måtte forflytte seg slik som NLM-misjonærene. Vi fikk en koselig drøs med flere av dem under forfriskningene etter ”møtet”, mens ungene lekte på skolens lekeplass.

Søndag ettermiddag tilbrakte vi på et hotell 5 min kjøring fra oss. Der var det et stort badebasseng så vi fikk både kjølt oss ned og mosjonert litt  Midt mens vi var der ble det væromslag. Sterk vind og regn kom som kastet over oss, og vi måtte søke ly under taket til restauranten. Ungene ble skikkelig kalde og var aldeles forskrekket over at de kunne fryse i Afrika!!! Like fort som regnet kom var det borte, og vi kunne fortsette bading og en deilig ettermiddag på Hotell Salam. (Ikke Salem om noen tror vi har skrevet feil!!)

Etter fem dager i Mali så vi i dag den første personen utstyrt med gevær. Det var på Hotellet. Han satt ute, foran doen/omkledningsrommet!!! Det var visstnok en del amerikanere på hotellet, i viktig embeds medfør, og de måtte passes på…..

Ting tek tid.... men ikkje alltid

Hanne og Håvard treng Internett i samband med skulen, dei går på to to skular parallelt, Den engelske her i Bamako og den Internett baserte Globalskulen i Norge. I alle fall skulle eg bestille Internett. Ikkje så raskt og så billeg som i Norge (128/128 kps til 300 kr/mnd for innvigde) men dog. I alle fall får vi det etter kvart det er via radiosignal og såleis lett å installere. Tilbake til køa, etter å hå venta lenge og vel på den rette personen var det fram med identitetspapir og fylle ut skjema for hand i tre eksemplar, sjølvsagt utan blåpapir, om nokon i Norge hugsar kva det er... Så var det å stille seg i ny kø for å betale det som var bestilt, når så det var gjort var det ny kø for å få fylle ferdig papira slik at saka kan gå vidare. I dag ventar eg på at dei skal ringe å sei dei er klar til å komme for installasjonen, eller kanskje i morgon. DET er faktisk raskare enn det Telenor m/fl klarer å prestere. Det står berre att å sjå om det skjer slik det er lovt, det er likevel ikkje annleis enn i i gamlelandet.

Huset vårt

Vi har fått leie et godt og tjenlig hus her i Bamako. Det ligger utenfor selve sentrum, på vei til flyplassen. (husk at du kan klikke på bilda for å forstørre dei)

Det er på andre siden av byen enn kontoret til misjonen og hvor de andre norske misjonærene (NLM) bor, men vi valgte å bo på samme side av byen som barnas skole.

Amerikanske misjonærer leide huset før oss, og vi har overtatt deres hushjelp. Han virker til å være godt opplært både på ene og andre område. Mamadou heter han, og som alle andre hushjelpere vi har hatt i Afrika, så kan han ikke lese og skrive. Heldigvis kan han litt fransk, så vi kan kommunisere med ham. Ellers er det nytt for oss å ha en mannlig hushjelp. Litt uvant, men så har vi jo en sønn har hatt vaskejobb i et helt år på bygdatunet i Balestrand, og som i sommer vasket på bibelcampen i Lyngdal. Innom kjøkkenet for å gjøre tjeneste der, var han også.

Mens de andre misjonærene pakker seg inn i dyne om natta når gradestokken viser 27 grader, så setter vi foreløpig på ”klimen” (aircondition). Jeg leste i et informasjonhefte vi fikk at det tok 6 uker å akklimatisere seg. Da har vi noen dager igjen…..

Jon Ivar går tradisjonen tro løs på hagen når vi kommer til et nytt hus…. Her var litt å ta av så vi får lysnet opp tilværelsen og slipper at greinen når ned i bassenget :) Så nær som alle stueplanter ble gitt bort tilslekt og venner før vi dro fra Norge. Her dukker de opp igjen, men denne gang i hagen! Vi har også et stort mangotre i hagen, men dessverre må vi vente til mars før det gir særlig frukt. Men papayatreet vårt har frukt på seg nå og kan høstes når frukten har blitt litt større.

De nærmeste naboene på alle kanter er afrikanere som kan snakke lite eller ingenting fransk. Her er det bare å hive seg rundt med å lære bambara… Foran inngangen vår er det et stort tre som gatas menn drikker te under – skygge, må vite, og den er ikke å forakte her ute. De afrikanske ungene springer rundt barføtt og leker i gata, og synes det er stas når Hanne og Håvard kommer ut.

Håvard har blitt den store brødkjøperen her i huset. Han løper villig av sted hver morgen og kveld for å handle brød (les: baguette). Nå kan han handle brød både på fransk og bambara! Kjøpmannen i gata synes dette er så stas at han legger som regel med en godteri eller to sammen med brødet :)

Første uka i Bamako

5 dager har gått siden vi landet i Bamako. ”Ikke mer?”, sa ungene i dag. De syntes det var SÅÅÅ lenge siden. Og det kan vi være enig i. Vi har opplevd veldig mye på disse dagene, og mye skulle på plass, så det har vært en travel uke. De fleste koffertene er utpakket og innholdet på plass i skuffer og skap. En del investeringer fra butikk og gatehjørne er gjort, og salgsbodene langs veikanten er grei å ha når en forflytter seg fra A til Å.

Innimellom alle gjøremål har vi vært på besøk til flere av de andre norske misjonærene (NLM) her i Bamako. Lørdag var vi en tur til Narena, for å besøke familien Selstø og landsbyen der (10 mil fra Bamako). Fredag besøkte vi den nye skolen til Hanne og Håvard. De fikk en varm velkomst, og Hanne gleder seg allerede til å skulle begynne på mandag.

Temperaturen holder seg rett under 30 grader foreløpig. Ikke avskrekkende varmt, men fuktigheten for tiden er nærmere 100 %, og den gjør hverdagen rimelig klam. Ungene har diktet et nytt vers på en barnesang fra Norge:

”Det klør, det klør, fidelibom,
Det er det det gjør, fidelibom.
Nå klør det mye mer enn før,
Fidelibom og huttemegtu”.

Heldigvis har det nå kommet nytt vann i bassenget i hagen vår, og Hanne og Håvard har allerede innviet det :)