På hjemvei

Det er torsdag kveld. Jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem etter endt arbeidsdag på globalskolen. Klokka er kvart over seks, og det er skumring i lufta. På denne tida av året er det mørkt klokka halv sju, vår og sommerhalvåret klokka sju. Regntida er over og har satt spor etter seg. I veien er det store, dype hull etter de kraftige regnbygene. Ettersom det er en del måneder til neste regnskyll er ventet, har de nå begynt å tette hulla. Store lass med grove steiner (20-40 cm lange og brede) ligger dumpet i dynger midt i veien. Noen plasser har de fordelt massen utover allerede. Er vi heldig har de knust litt av steinmassene først.

Jeg har ikke kjørt langt før en fotball triller rett framfor bilen min. 8-10 gutter spiller kamp. Midt i veibanen har de satt opp mål, laga av steinene ment til hulla. Jeg kjører forsiktig slalom mellom måla etter at keeperen fant ballen igjen.

20 m lenger borte treffer jeg på et esel som tusler over veien. Kjerra med søppel er hekta av ryggen, og dyret kan bevege seg fritt fram til neste morgen. Nå har det siktet seg inn mot bossdunken som står langs veien, et velfortent måltid venter forhåpentligvis etter dagens gjøremål. Jeg venter med foten svakt på gasspedalen til dess eselet er vel over gata. Langs samme gate treffer jeg også på de to hestene som står her hver dag. Bundet eller fri, de holder seg innen en radius på 30 meter så langt jeg har sett.

Etter en liten kilometer på pist (= ikke asfaltvei), ser jeg asfalten i det fjerne. For å komme inn på den, i mitt rette felt, må jeg trenge meg gjennom et kjørefelt med en rad biler og fem rader mopeder for så å prøve å komme inn i neste felt med like mange rader biler og mopeder. Jeg er med andre ord ikke alene på hjemtur. Krysset vi må gjennom er lysregulert når lysa virker. På denne tida av døgnet er de som oftest politidirigert, samtidig som lysa virker. Og politiet sin fløyte og veiving er sjelden synkronisert med lysa. Det kan derfor oppstå temmelig høylydte tutekor i disse lyskryssa fra biler bak som ser det er grønt, men som ikke ser politiet som sier vent. I verste fall får politiet en telefon midt i jobben – og da må vi vente litt til – og tutinga fortsetter. Men der var det endelig vår tur.

Jeg har klart å komme meg inn i rett felt, prøver å unngå det store hullet jeg vet ligger midt i svingen. En regnfull kveld kjørte en moped ned i hullet, og dama som satt bakpå datt av og landa i vannet. Jeg prøver å holde øye med mopedene som dukker opp på alle sider og venter hvert øyeblikk på å få en i fanget, men de holdt seg unna i kveld også. Nå har jeg bare ett stort kryss igjen. Her er det ikke trafikklys, bare lys fra lommelykta til politiet som veiver . Jeg er glad han står der. Hin kvelden var han ikke på plass. Da var det rene texsas i krysset. Billister som var utålmodig laget sitt eget felt, og ut fra en vei var det plutselig fire rader biler og ingen mulighet for oss som skulle inn i den veien. En bil ville for sikkerhetsskyld snu midt i alt dette. Vel, vi ble stående til politiet til slutt kom og mer eller mindre løftet bort biler som stod i veien for andre.

Nå er jeg endelig i min gate, 2-300 m etter at jeg kom inn på asfaltveien. En liten kilometer lenger framme ligger huset vårt. Halve strekningen er asfaltert, resten hull. Mot meg kommer den ene mopeden etter den andre, de fleste med passasjerer. Oj, der var det plutselig en fører med hjelm! Det er ikke ofte vi ser. Han hadde den til og med på hodet! Men bakpå satt kona, uten hjelm, med en liten baby – det oppløftede synet varte altså ikke så lenge.

Når jeg kommer inn på humpe- veien, som vi kaller det siste stykket, må jeg kjøre slalom mellom sauene som beiter i gata. Fortsatt finner de noen grønne partier etter regntida, og vaskevannet til damene som vasker klær i gata vil hjelpe til at det holder seg litt grønt noen steder gjennom tørketida. Men de er mange som skal dele på denne maten.

Jeg er vel hjemme. Ser gatelysa våre er tent. Det betyr at nattevakta har kommet. Klokka er halv sju. Om morningen når jeg henter Heng-barna for å dra på skolen, tar den samme strekningen 4 min., i kveld altså 15. Jeg stopper foran garasjeporten. Nattevakta sitter og sover med porten på gløtt. Jeg lurer i mitt stille sinn på hvor langt jeg hadde kommet meg inn før han hadde våkna.
Irene
p.s. for at ikke lokalkjente skal bli forvirra - bilda er ikke tatt samme kveld og heller ikke på riktig samme strekning.