Og det slår meg igjen - hvor annerledes jeg er - hvor jeg skiller meg ut i gata med min hud, med mitt hår, med mitt språk (eller mangel på språk), med mine klær, med måten jeg bærer varene mine på. Barna roper etter meg i gata og de voksne flirer når jeg prøver meg på deres språk. Det er fryktelig slitsom innimellom. Slitsom å bli lagt merke til, slitsomt å bli ledd av, å bli ropt etter og ikke minst slitsomt å ikke forstå det de roper etter en.
Når vi reiser tilbake til Norge, blir jeg bare en av mange, blir anonym i gata og vil forstå språket på butikken. Jeg gleder meg noen ganger til akkurat det. Men det går mer og mer opp for meg at det er mange i Norge som ikke har det slik. Der finnes det mange mennesker som må tilpasse seg en ny kultur, en totalt annerledes kultur, et annet klima, finne nye venner og lære seg et nytt språk - slik vi selv har måttet gjøre i tre ulike land i løpet av de ni åra vi har bodd utenlands. Vi har tross alt valgt selv å bo slik vi gjør, men det er det ikke alle andre som har. Og hvordan møter vi disse?
Det er nifst å lese norske nettaviser for tiden. En ting vet jeg - jeg har det bedre som nordmann i Mali enn malier (les innvandrere generelt) i Norge. Her møter jeg vennlighet og trygghet - der møter de forakt og usikkerhet, her møter jeg respekt og anerkjennelse - der møter de mistro og fordømmelse. Hva gjør dette med et menneske på sikt? (Heldigvis - der finnes unntak, men det er sjelden vi hører om disse.)
Har du hørt om misjonærdattera som i flere uker hadde forberedt seg til å reise tilbake til Norge ved å sikre seg siste mote i Norge hva både klær, sko og frisyre gjaldt. Hun følte seg SÅ norsk og kunne ikke begripe hvorfor alle nordmenn stirret slik på henne der hun kom ned flytrappa med kofferten på hodet.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar