En festreise

Ja, for det er det vi har fått være med på! Fra turens begynnelse til dens slutt. Vi startet hjemmefra fredag morgen klokken halv sju. To timer senere var alle bilene (8) fylt opp av både mennesker, bagasje og diesel, og vi kunne legge Bamako bak oss. Vi hadde en nydelig tur nordvestover, med et fantastisk landskap rundt oss. Et landskap som bar preg av at vi er midt i tørketida. Gjeterne gikk med buskapen sin og lette etter vannpytter. Kunstige dammer gjorde at de faktisk fant noen slike, men det var langt mellom dem. Noen steder så vi at kreftene til oksen hadde tatt slutt, eller var det en bil som var kommet i veien, eller oksen som var kommet på veien.

Vi kjørte mye på flotte, nye veier, men de siste tre timene var bokstavelig i bushen. Vi kunne ikke kjøre der alene uten kjentfolk foran oss, for det var umulig å vite hvor en skulle kjøre. Hastigheten varierte mellom 5 og 40 km/t. Sistnevnte føltes forferdelig fort! Det var inn i busker og ut av busker, ned i elver (som på denne tiden var tørre) og opp av elver, over sletter, inn i sandskyer og ut av sandskyer.

Etter 12 timer i bilen (det tar sin tid å skulle kjøre kolonne) kom vi inn i Oussoubibianja i det sola gikk ned over landsbyen. De siste tre hundre meterne var følget på 8 biler fra Bamako blitt til 13 da biler fra andre nærliggende områder hadde ventet på oss. En hestekortesje stod også og ventet på oss og ledet an inn i landsbyen. Der møtte hele landsbybefolkningen gjestene med musikk, dans og velkomstord. Folket stod opplinet på rad og rekke for å håndhilse på oss. Lokale jegere var kledd i sitt jaktutstyr og fyrte av noen kraftige salver i det gjestene kom inn i landsbyen. Det var en velkomst uten like!

Senere på kvelden ventet en like varm velkomst hos Terese Glendrange, misjonær for Normisjon i Oussou. Hun huset 11 stk denne helga i sitt nye hjem der hun ikke hadde bodd mer enn en uke selv. Vi fikk tildelt et stort soverom med plass til hele familien. Vi slapp å sove på taket, og det er vi veldig glad for! Der lå tre mannfolk, deriblant Normisjons generalsekretær, og de kunne fortelle om kalde netter der vinden kom og tok dynene, så de lånte tilslutt soveposene vi hadde med oss…..

Lørdag morgen samlet landsbyen seg igjen, litt om litt, og en time etter oppsatt program, kunne festlederen ønske velkommen til dagens begivenhet: overleveringen av NT på Khassonkespråket. Denne delen vil vi komme tilbake til i et nytt innlegg. Det var en sterk opplevelse! Etter tre timer kunne vi reise oss. Varm av sola, men også varm av glede for hva vi hadde fått være med på. Vi tygde fortsatt sandkorn mellom tennene, og de hvite t-skjortene som var blitt utdelt til alle gjestene for anledningen, var blitt brune. Et herlig måltid venta oss på misjonens tomt, og maten gikk fort unna da sultne sjeler dyppet hendene sine (bare høgre handa!) ned i matfatet og hentet opp kjøtt, grønnsaker og ris, og førte det sirlig inn i munnen.

Søndag morgen fikk vi være med på gudstjeneste i kirka i Oussoubidianja før vi måtte vende nesen hjemover igjen. Det ble en festgudstjeneste med mye sang og tam-tam spilling. Kirka fyltes opp litt etter litt, og før gudstjenesta var slutt, var kirka helt full. For første gang kunne bibeltekstene leses direkte fra NT på khassonkespråket. Etter talen var det flere som var framme med hilsener. To kor deltok og andre med mer sang og dans.

Vi kjørte ikke i kolonne hjem igjen, og det sparte vi nesten fire timer på. Men en guide gjennom bushen og ut på asfaltveien hadde vi, ellers hadde vi nok kjørt der oppe på slettene fortsatt….

Irene