Første merkbare forandring for oss var at vi måtte kjøre en utenlands bil hele veien til Abidjan; vi kjørte med Mali-skilt, og på de kontrollpostene (rebell eller politi) der de så dette, ble vi stoppa og måtte vise fram passerseddelen som vi hadde fått på grensa. Dette gjaldt spesielt i nord der rebellene fortsatt har kontrollen. Sør i landet hjalp et gammelt magnetskilt oss som vi hadde satt på bilen for denne turen. Skiltet sa: Mission Protestante, og dette førte til at vi på mange av kontrollpostene bare ble vinka videre.
Midt i landet, der rebellsona møter regjeringens områder, var det plutselig en merkbar økning av soldater på veiene. Vi møtte veldig mange UN (FN) biler som patruljerte her. Også regjeringssoldater kjørte på veiene, ofte i kolonner, med store militærbiler. Vi stussa litt over denne plutselige merkbare forandringen, men fikk ikke svaret før vi var på ambassaden (norske) noen dager senere. Det viste seg at i området rundt Duekoué og Guiglo hadde det vært kamper innad i hæren, med flere drepte. Det var veldig greit at vi ikke visste noe om dette da vi passerte dette området…..
Ein av FN-postane på vegen
Fra samme område og sørover helt til kysten, så vi stadig UN-leirer, godt beskyttet av store piggtrådruller. Store telt var satt opp de fleste plassene. Flere av kontrollpostene i sør hadde forskanset seg med sandsekker, for å ta av for kuler som evt. måtte komme. Også inne på Hotel Golf, der vi har badet mye den siste uka, har UN en leir, med både piggtråd og sandsekker og vakt på hotelltaket. På Hotell President i Yamoussoukro, der vi var et døgn på vei sørover, gikk det tre væpna soldater langs bassengkanten, i tillegg til badevaktene. Tanken slo meg: Burde jeg føle meg trygg når området var så godt bevokta, eller burde jeg føle meg utrygg fordi nærværet av disse soldatene faktisk betydde at her kunne det skje noe.
Sentralbanken i Man, plyndra og utbrend
I Man, to timer sør for Touba, så vi nok de største materielle ødeleggelsene etter krigen. Bankene der var plyndra både for penger og alt anna inventar, inkl vinduer og dører. På radiostasjonen der vi sender våre program fra, så vi hull i veggen etter kulene. Det samme gjorde vi på hotellet i Man, der vi evakuerte til fem dager i juni 2001. Mye var ødelagt her, men de hadde nå begynt å reparere skadene til presidenten skulle komme og overnatte der om noen uker.
Jeg hadde på forhånd hørt historier om våre nasjonale venner som har lidd under krigen, men det ble noe annet når jeg satt sammen med dem og de fortalte hvordan situasjonen har vært for dem de siste åra. Noen flykta og redda seg på den måten, andre måtte bli værende og tåle mye fra rebeller og gjerne enda verre, fra venner og kollegaer som sveik dem til fordel for goder hos rebellene. Det er mange sår som skal leges etter dette, og vanskeligst er gjerne dem som ikke vises utenpå kroppen. Her trengs mye forbønn og tilgivelsens nådegave.
På tross av det vi har sett og hørt av krigens etterdønninger, så har vi faktisk fått føle oss trygge på denne turen. Det er med vemod jeg i dag må begynne å pakke sammen bagasjen vår, for å starte på den lange kjøreturen tilbake til Bamako fredag og lørdag. Vær gjerne med og be om at den må gå like trygt som alt det andre har gjort hittil.
Ellers gleder vi oss over at flere land nå har senket faresona for Elfenbeinskysten, og den norske ambassaden vil gjerne følge etter i løpet av denne måneden. Valget som alle venter på, som først var lovet innen utgangen av juli-08, blir stadig forskyvd framover i tid. Trolig blir det tidligst om et år fra nå, hvis det kommer da….
Irene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar