Vegen er opna!

Den offisielle vegopninga med brask og bram var på julaftan. Presidenten var i Naréna og kasta glans over hendinga, og fleire tusen var møtt fram for å ta del i opninga. Det er hovudvegen mellom Mali og Guinea som etter mange års arbeid nett er ferdig asfaltert. Etter tre timar venting kom presidenten. Han var i landsbyen ein halv time for så å returnere til Bamako.

«Vår president» kom også på julaftan etter lang tids venting. Han returnerte også etter ei kort tid på jorda. Men han kom ikkje med brask og bram, og få erkjente han, og få møtte fram i stallen. Også han opna ein ny veg - vegen mellom menneske og Gud.
Dagen etter presidentbesøket i Naréna, møtte 70-80 personar opp på misjonsstasjonen. Fyrste juledag var det igjen høve til å dele gledesbodet frå juleevangeliet med folket i landsbyen. Blant dei som møtte opp, var dei fleste leiarane representerte. Med Sous-Prefect, ordførar, imam og griot i spissen sat dei og deltok i samlinga om Guds ord.
Nokre kom fram med sine sterke, personlege vitnesbyrd. Nokon som har sett kven Jesus er! På lokalt initiativ vart det gjort opptak av alt som vart sagt, slik at det kan sendast på radioen i Naréna. Guds ord når lenger enn til dei som møtte opp i hagen til misjonen. Vi reiste attende til Bamako med takk og lovsong i hjartet over det vi hadde fått vere med på denne vakre juledags morgon.

GOD JUL

Da har tiden kommet for å sende ut en liten julehilsen fra oss seks i Mali. Når vi ser tilbake og oppdager at vi i løpet av året har lagt ut 131 innlegg på denne bloggen, der vi forteller om hverdagen vår her i Vest-Afrika, da ser vi ikke behovet for å begynne og ramse opp igjen hva vi har opplevd i 2008. Men vi kan bekrefte at gjennom alle gleder og sorger, bekymringer og oppmuntringer, frustrasjoner og gode opplevelser, så har Gud vært der med sin store Faderhånd og fortalt oss at "Jeg slipper deg ikke og forlater deg ikke".

For første gang siden påskeferien er hele familien samlet igjen. Torbjørn og Øyvind kom hjem på juleferie søndag kveld, og både store og små kjente det var godt å få dem hjem nå. Hanne og Håvard går hver morgen og lurer på NÅR skal storebrødrene egentlig stå opp? Det er så mye de ville gjort sammen med dem, så mye de vil vise, så mye de har lyst å få hjelp til, før de setter seg på flyet tilbake til Fjellhaug i Oslo og KVS i Lyngdal 3. januar.
I går hadde vi norsk førjulssamling her i Bamako. Da var vi samlet både oss fastboende i byen, misjonærer på utestasjoner som var i Bamako for julehandel og julegjester som var kommet på besøk til familie og venner. Stua på gjestehuset vårt var full av prateglade mennesker og spente barn, og vi hadde ei koselig stund sammen med litt program, god mat og juletregang.

Etter dette fikk de fire barna våre en "hjemme-alene-kveld" som jeg tror de koste seg med, mens mor og far var i juleselskap for tilsatte m/ektefelle på Bamako Christian Akademy. En nydelig middag, koselig prat og godt selskap med internasjonale kollegaer og venner viser oss igjen hvor mye godt Gud har velsignet oss med her ute.

Søndag kveld , før vi dro på flyplassen, rakk vi å være med på Christmas Carols Singing på taket til SIL. Under en stjerneklar himmel (som delvis var dekket av sand og støv) fikk vi, samtidig med bønneropa fra moskeene rundt oss, synge oss gjennom juleevangeliet. Det var en sterk opplevelse da de på sangen Silent Night etter ett vers på engelsk, fortsatte med neste vers på tysk, så hollandsk - og så norsk (!) Det gav meg enda en opplevelse av teamet vi jobber sammen med her i Bamako. Her var vi samlet ca 150 mennesker fra ulike nasjoner, og denne kvelden skulle vi få dele juleevangeliet med hverandre. Jeg tenkte på at neste jul vil mange av disse vennene og kollegaene våre være spredd over store deler av verden. Men vi skal en gang møtes igjen, og da skal vi få lovsynge vår Himmelske Far på et fellesspråk. Men enn så lenge må vi streve med ulike verbbøyninger og hankjønns- og hunkjønnsord på mer enn bare ett språk.

Siste vers av Silent Night ble sunget på Bambara, Malis nasjonalspråk. Det satte et perspektiv på det vi er med på - å bringe julebudskapet om fred og frelse til også dette folkeslaget som vi bor midt mellom. Så er vi ulike brikker i dette store arbeidet. Jon Ivar med regnskap og utviklingsprosjekt (og noe bil- og byggearbeid innimellom det), jeg på den internasjonale skolen med mange misjonærbarn i byen. Andre står mer i direkte evangeliseringsarbeid enn oss, men sammen er vi greiner på det samme tre, der vi har bruk for hverandre og der Jesus har bruk for oss.

Vi vil ønske alle leserne av bloggen vår en riktig God Jul og et Godt Nyttår. Måtte Gud få lede både dere og oss i 2009 til den plassen Han vil ha oss. For oss blir 2009 trolig et nytt kapittel. Hvor det kapitlet skrives, vet bare Gud ennå. Arbeidskontrakten vår i Mali varer i denne omgang fram til juni, og med nedbemanning på de fleste misjonsfelt til neste år, er det mye som tyder på at vi må se oss om etter hus og jobb og skole for de to minste i Norge igjen. Men enn så lenge gleder vi oss over hver dag vi får være her i Vest-Afrika.

Takk til dere som har husket på oss med en liten hilsen eller fler, det setter vi stor pris på. Takk også til dere som har husket på oss i bønn - og fortsatt vil gjøre det. Vi er avhengig av dere. Vi prøver å ha bønnelista til høyre oppdatert. Den har vært i bruk av mange, vet vi.

Julehilsen fra Hanne, Håvard, Øyvind, Torbjørn, Jon Ivar og Irene

Tanker fra et klasserom

Siste skoledag i 2008 er over. I dag var det skoleavslutning med div program og besøk i nabolaget. Jeg kan se tilbake på enda et rikt halvår sammen med kollegaer og elever ved Bamako Christian Academy. Jeg har fått det privilegiet å undervise i 1.-2. klasse et par timer hver formiddag (etter nyttår øker dette til fem timer hver dag), og jeg føler meg rik.

Hver morgen denne høsten har vi hatt en time "Bibel", og i 1.-2. klasse har vi disse månedene gått gjennom historien til menn og kvinner som Moses, Josva, Daniel, Job, Ester og Elija. Vi har sett hvordan Gud har ledet dem på forunderlig vis og tatt vare på dem i alle ulike situasjoner de kom opp i. Bare det at det på timeplanen står "Bibel" er stort i seg selv, men at vi i disse timene får lov til å fortelle det som står i Bibelen, anvende det på vår situasjon og fortelle elevene at Gud er likedan i dag, det er enda større. Ved å forberede meg til disse timene, har jeg fått så uendelig mye igjen selv. En sang som har vært elevenes favoritt de siste ukene, er sangen nedenfor som kan synges på melodien Ro, ro, ro din båt. La det være min hilsen fra klasserommet mitt til deg i dag.

1.Trust, Trust, Trust in God
Each and every day
Life can be so happy when
We trust Him every day.

2.Trust, Trust, Trust in God
In all you do and say
God will know; He will say
You trusted me today.

3.When Elijah trusted God
Ravens brought him bread
The widow's jar stayed full of flour
Just like God had said.

4.Like Elijah, Trust in God
For He will provide -
All you need to live for Him
And blessings multiplied.

5.Trust, Trust, Trust in God
Each and every day
Life can be so happy when
We trust Him every day.

Seks søte små

I dag tidlig fikk vi oss litt av en over- raskelse da vi kom ut. For ute i hagen vår løp det en liten kaninunge som vi ikke hadde sett før, og jammen lå det en til nede i et hull kaninmora hadde gravd. Da vi kom hjem fra skolen, var det fem kaniner i kaninhagen og etterpå fant vi nummer 6. Hullet deres var langt under bakken, så de hadde gjemt seg godt i mange dager. Vi tror de kom fram i dag for det har ikke vært så kaldt i dag og i natt.

Det var ikke lett for mamma å få oss inn for å gjøre lekser i dag. Bra det er siste skoledag i morgen :)

Så Øyvind, Torbjørn og pappa, dere kan bare glede dere til dere kommer hjem, de er kjempesøte, altså!!!

Messiah

I dag fikk jeg være med på en flott musikalsk opplevelse. I tre måneder har et førtitalls personer her i Bamako kommet sammen hver mandags kveld for å øve på dette verket som i dag ble alle oss andre til del. Sammen med 8 musikere ble det en framføring som det står respekt av.

I tillegg til musikkopplevelsen ble det også en åndelig opplevelse der Gud gjennom sangtekstene fikk gitt oss mange av sine løfter. Dette sangverset fra Messiah var til meg i dag: "Som er hyrde skal Han ta vare på flokken sin, lammene skal Han samle i armene sine og bære dem ved sitt bryst og varsomt lede deres mødre. Kom til Ham alle dere som strever og har tungt og bære, og Han vil gi dere hvile. Ta Hans åk på dere og lær av Ham, for Han er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler."

Så kjære Jon Ivar, selv om plassen din i bassrekka ble stående tom i dag, så fikk jeg ta del i hva du har gledet deg over og øvd på de siste tre månedene sammen med denne gjengen. Sender deg her et bilde på hvordan det ble til slutt. Opptak får du få av Steve når du kommer hjem :)
Det var en spesiell opplevelse å trø ut igjen i Bamakos travle, skitne og fattige gater etter å ha vært i en fullstappa festsal med konsertpynta mennesker på ett av byens finere hotell. Kontrastene er til å ta og føle på rundt oss.

HÅVARD 10 ÅR

Gratulerer med dagen Håvard!
10 x10 hurra for 10 år med den flotte og flinke gutten vår!!!!!!!!!!

Vi håper du får en fin dag både i dag og med gutteselskap på fredag.

Kos deg med den nye sykkelen - kanskje blir det tid til en sykkeltur før dagen er omme :)

p.s. jubilanten blir nok glad for en liten hilsen :)

Når elefantane slåst, blir graset trakka flatt

Slik skildra nettopp RFI problemstillinga om kampen for makta i Elfenbeinskysten. Dei siste dagane har avisene i landet gjeve mykje spalteplass til dei ulike partane som skuldar kvarandre for å leggje opp til nytt blodbad, kupp og trenering av valet.

Mange ting er ikkje avklara. Kampen er om makt, for med makt kjem også pengane. Og i Afrika er det som regel store pengar i det å vere på makta si tinde. Vi står difor framfor ei spennande tid nett no. Enkelte offentlege kjelder seier det ikkje er reelle grunnar til utsetjing av valet. På den andre sida har registreringa av folket teke unormalt lag tid, fleire mnd meir enn sjølv dei mest pesimistiske estimeringane. Eg kom i snakk med ein mauritaniar som arbeider for UNOCI (FN i Elfenb) på flyet i går. Han var oppgitt av rivaliseringa og den langsame prosessen.

Situasjonen i Elfenbeinskysten vert ein stor kontrast til Bamako og Mali. For som ein amerikansk ven og diplomat sa i dag; Uansett kva ambassade han blir forflytta til etter Bamako, vil han og familien måtte rekne med eit høgare fokus på tryggleik i kvardagen.

Mye gøy på en dag

I dag har det vært en kjempegøy dag med mye bra som skjedde! Vi har fire mus i klasserommet (i bur, altså), og midt mens vi var på skolen var det en mus som fikk musebabyer - uten at vi visste at hun var gravid engang! Det skjedde rett før vi skulle øve på julespillet sammen med hele skolen. I morgen (lørdag) skal vi øve i den salen som vi skal ha julespillet i på søndag kveld.

I kveld hadde vi norske skolebarna juleverksted, og rett før vi skulle gå dit, kom pappa hjem fra Elfenbeinskysten. Han har jobbet der i ti dager nå, men i kveld kom han hjem med fly. Det var kjempekjekt. Og så fikk vi sykle sammen med pappa bort på misjonen sitt kontor der juleverkstedet skulle være, eller gjestehuset kaller vi det og, for det er det også i det huset. Og der har vi også klasserommet for globalskolen vår som er to ettermiddager i uka. Det er et stort hus som dere sikkert skjønner. Og en familie bor på toppen, i 3. etasje.
Men i kveld var det altså juleverksted med Siri. Hun er miljøarbeider her i Bamako i år. Vi lagde både julekort og julepynt. Håvard lagde den lengste julelenken! Og så hadde vi litt julekaker. En annen kveld skal vi få være med å lage julekaker med Siri. De vi fikk smake i kveld hadde hun laget alene i går. Vi hadde også julemusikk, så det var veldig koselig. Og det var kaldt i dag, så vi fikk litt julestemning av det også. Da vi skulle gå på skolen var det bare 17 grader ute, så vi tok på både bukse, sokker og genser. Men vi ble litt svette da vi skulle sykle, så da hadde vi litt lettere klær på oss, altså.
Forrige lørdag var vi på et stort julemarked her i Bamako. Det var ganske mye fint å se på, og selgerne var ganske ivrig på å selge varene sine. I morgen er det julemarked en annen plass i byen, men da skal damene av gårde klokken åtte, og det tror jeg at jeg står over på en lørdag morgen. God helg!
Hilsen Hanne

Prislapp: 0 kroner

Det er bt.no (Bergens Tidende) som i dag har denne store overskriften.

Hva gjelder det? Jo, en fotballspiller. En fotballspiller som gis bort gratis fra fotballaget Brann! Når det er snakk om kjøp og salg av fotballspillere, ligger summen som regel i millionklassen. Denne gang er prislappen satt til 0 kroner. Vi kan gjøre oss mange tanker omkring denne store forskjellen. Finanskrisen ser ut til å være en del av årsaken. Min kunnskap om kjøp og salg av fotballspillere er lik null, men min første tanke da jeg så denne avisoverskrifta, var: Hvordan må det ikke føles å bli priset så til de grader ulikt sine lagkamerater?

Da er jeg glad jeg har en arbeidsgiver som ikke setter ulik pris på sine arbeidere. Om jeg gjør det bra eller dårlig på jobb, så er jeg like mye verdt. Da jeg var ny i tjenesten var jeg like mye verdt som den som hadde jobbet i bedriften hele sitt liv.

Vil du høre hvilken prislapp Gud har satt på mennesket - deg og meg? Jo, ikke mindre enn sin sønns dyrebare liv. Så mye er du og jeg verdt for Gud at han betalte med sin egen og eneste sønn for at du og jeg skulle gå fri. Fri fra en evig fortapelse adskilt fra Gud. Denne prislappen kan ikke måles med hverken den ene eller den andre fotballspilleren i verden.

God advent, kjære høyt elskede og dyrt kjøpte medmenneske.

Kl 07.00

I dag var eg på gudsteneste i Youpogon, ein bydel her i Abidjan der vi har starta våre møter. Som du skjønar av overskrifta må du vere tidleg oppe for å komme tidsnok. Heldigvis er det lite trafikk så tidleg på morgonen. Å starte 06.30 frå gjestehuset gav meg sjansen til vere framme 10 min før møtet starta. Då hadde to kvinner allereie låst opp og var nesten ferdig med å koste utanfor.

Desse to trufaste kvinnene trur eg hadde denne opplevinga som vi finn fleire stader i evangelia når folket kom til Jesus med si naud; «Trua di har frelst deg!»

Ikkje berre vart den yngste av desse to søstrene kvitt plagene sine, men dei fekk også sjå kven Jesus verkeleg er. Dette skjedde i Ouaninou for eit par år sidan. Dei vart sparka ut heime av mennene sine og kom til Abidjan i haust for å tene til livets opphald.

Vi har hjelpt dei med hus i fire mnd, i tillegg har dei fått eit lån på 600 kr kvar slik at dei kan skape kvar si inntektskjelde. Dei betalar 1/5 tilbake kvar mnd. Det er også ein kristen mahou til som møter opp fast på disse søndagsmøta. Av og til kjem også nokre av dei andre arbeidarane våre som enno ikkje har teke eit bevist val. Så i dag var vi 6 stk til saman, inkl evangelisten og meg.

Grunnen til at dei startar så tidleg er at i same huset har eit anna kyrkjesamfunn møter også, men med gudstenester på fransk, noko våre to mahoudamer ikkje forstår så veldig mykje av. Vel, naboane startar møtet sitt kl 09, men spelar musikk ei god stund før det. Og med dei store høgtalarane deira ute på gata, er det ikkje mykje vi får med oss av det som blir sagt på mahou om vi skal starte seinare.

Hos oss brukar dei også PA-anlegg (store høgtalarar som står i døropninga). Om ikkje lyden er så høg, så er det likevel ein del som stoggar opp og lyttar, for her skjer det ikkje på fransk men på eit lokalspråk.

Ver gjerne med å be for desse som kjem og lyttar og at det dei får med seg på gudstenesta er noko dei kan dele med andre. Om ei veke vil dei også prøve å starte med jamlege bønemøte. Så det håpar eg å få vere med på ein annan gong eg er her.
Jon Ivar

Thanksgiving

I går var det amerikanerne sin store Thanksgiving fest. Når vi spør våre venner om hva som blir feiret mest av Thanksgiving og Christmas, blir de litt i stuss. De forklarer forskjellen slik: I jula er folk mest i ro og feirer med kjernefamilien sin, mens Thanksgiving er en stor familiefest der folk reiser langt og lenge for å være sammen med sine denne dagen.

Men ettersom de fleste amerikanerne i Mali har sine slektninger vel langt avgårde til å kunne feire Thanksgiving med dem, inviterer de venner i stedet. Slik hadde det seg at vi i går kunne være med på vår første Thanksgiving og nyte et veldekket bord med Thanksgiving tilbehør, slik som Turkey (den var riktignok byttet ut med chicken i går), stuffing, sweet potatoes, pumpkinpie, applepie og mye annet godt. Ungene koste seg - særlig da isen kom på bordet :) Takk til Becky og Steve for en flott kveld! (Jon Ivar som er i Abidjan for tiden, gikk glipp av alt dette)

Våre kjære venner som holder til i dette huset, har et utvalg av kjæledyr, ute og inne. Hanne falt pladask for de bitte små skilpaddebabyene og disse hvite musene, som i løpet av kvelden ble flerfarget.

Dagen i dag er også en fridag i Amerika. Da starter den store julehandelen, butikkene er åpen til midnatt og i mange, mange hjem pyntes juletreet i dag. Vi har ikke tatt fram juletreeet, men vi nyter fridagen :) Og i morgen skal vi på Santa Sale - det tyske julemarkedet i Bamako, med innslag av drøssevis av lokale selgere som roper ut : My friend - special prize for you!!

Søndag i Bamako

En slik dag starter ved at både store og små nyter at vekkerklokka ikke ringer kl. 05.45 denne morgenen. Å spise frokost kl. 09 istedet for 06 utgjør faktisk en forskjell! Det går blant annet dobbelt så mye brød en søndagsmorgen:)

Hver søndag er det søndagsskole for små og store på den amerikanske (statlige) internasjonale skolen to minutt unna oss. Barna har felles sangstund det første kvarteret, før de deler seg i fire ulike grupper alt etter alder. Ungdommene fra Grade 6 og oppover har eget opplegg hele tiden. Det har også vi voksne. For tiden bruker vi et studieopplegg med David Platt, pastor i Burmingham, Alabama. Vi lytter til hans tale via DVD (som forøvrig er vel verdt å høre på, link til nettsted kommer...) og har samtale om dagens tekstutgreiing etterpå. Bønneemner og bønnestund er også en fast post på søndagsskolen, både for de voksne og på barnegruppene. Etter samlingen er det tid for en drøs på skoleplassen, mens barna får leke på det store området med en del mer lekeutstyr enn det som finnes på BCA :) Første søndag i måneden er det felles familiesamling.

Søndagene i Bamako er en sosial dag også på den måten at vi gjerne besøker venner eller har dem over til oss, enten rett etter søndagsskolen eller på ettermiddagen. Noen ganger går vi ut med venner for å spise/bade, men søndagen er også en god dag til å bruke bassenget hjemme i hagen for hele familien, da det ikke er vakter eller andre arbeidere som går rundt i tunet vårt. Jeg hadde siestaen min på en flytemadrass i bassenget i går, kjente varmen fra sola, så opp på den knallblå himmelen og tenkte: DETTE kunne jeg ikke gjort i Norge i slutten av november....

Søndag kveld kl. 18 er det gudstjeneste i den engelsktalende, internasjonale kirka i Bamako. Programmet der varer én time, så det er akkurat passe til å ta med hele familien før det er tid for kveldsmat og leggetid - før en ny uke starter kl. 05.45 neste morgen.

Under følger noen bilder fra søndagen i går med dens begivenheter, blant annet lunch ute med amerikanske venner og bursdagsfeiring på gjestehuset for Tor Ove Haga som fylte 50 år forrige uke. I to uker har han hatt besøk av kona Venke og fire norske vennepar. Oppholdet deres i Mali ble avsluttet med en gedigen kakefest.

På hjemvei

Det er torsdag kveld. Jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem etter endt arbeidsdag på globalskolen. Klokka er kvart over seks, og det er skumring i lufta. På denne tida av året er det mørkt klokka halv sju, vår og sommerhalvåret klokka sju. Regntida er over og har satt spor etter seg. I veien er det store, dype hull etter de kraftige regnbygene. Ettersom det er en del måneder til neste regnskyll er ventet, har de nå begynt å tette hulla. Store lass med grove steiner (20-40 cm lange og brede) ligger dumpet i dynger midt i veien. Noen plasser har de fordelt massen utover allerede. Er vi heldig har de knust litt av steinmassene først.

Jeg har ikke kjørt langt før en fotball triller rett framfor bilen min. 8-10 gutter spiller kamp. Midt i veibanen har de satt opp mål, laga av steinene ment til hulla. Jeg kjører forsiktig slalom mellom måla etter at keeperen fant ballen igjen.

20 m lenger borte treffer jeg på et esel som tusler over veien. Kjerra med søppel er hekta av ryggen, og dyret kan bevege seg fritt fram til neste morgen. Nå har det siktet seg inn mot bossdunken som står langs veien, et velfortent måltid venter forhåpentligvis etter dagens gjøremål. Jeg venter med foten svakt på gasspedalen til dess eselet er vel over gata. Langs samme gate treffer jeg også på de to hestene som står her hver dag. Bundet eller fri, de holder seg innen en radius på 30 meter så langt jeg har sett.

Etter en liten kilometer på pist (= ikke asfaltvei), ser jeg asfalten i det fjerne. For å komme inn på den, i mitt rette felt, må jeg trenge meg gjennom et kjørefelt med en rad biler og fem rader mopeder for så å prøve å komme inn i neste felt med like mange rader biler og mopeder. Jeg er med andre ord ikke alene på hjemtur. Krysset vi må gjennom er lysregulert når lysa virker. På denne tida av døgnet er de som oftest politidirigert, samtidig som lysa virker. Og politiet sin fløyte og veiving er sjelden synkronisert med lysa. Det kan derfor oppstå temmelig høylydte tutekor i disse lyskryssa fra biler bak som ser det er grønt, men som ikke ser politiet som sier vent. I verste fall får politiet en telefon midt i jobben – og da må vi vente litt til – og tutinga fortsetter. Men der var det endelig vår tur.

Jeg har klart å komme meg inn i rett felt, prøver å unngå det store hullet jeg vet ligger midt i svingen. En regnfull kveld kjørte en moped ned i hullet, og dama som satt bakpå datt av og landa i vannet. Jeg prøver å holde øye med mopedene som dukker opp på alle sider og venter hvert øyeblikk på å få en i fanget, men de holdt seg unna i kveld også. Nå har jeg bare ett stort kryss igjen. Her er det ikke trafikklys, bare lys fra lommelykta til politiet som veiver . Jeg er glad han står der. Hin kvelden var han ikke på plass. Da var det rene texsas i krysset. Billister som var utålmodig laget sitt eget felt, og ut fra en vei var det plutselig fire rader biler og ingen mulighet for oss som skulle inn i den veien. En bil ville for sikkerhetsskyld snu midt i alt dette. Vel, vi ble stående til politiet til slutt kom og mer eller mindre løftet bort biler som stod i veien for andre.

Nå er jeg endelig i min gate, 2-300 m etter at jeg kom inn på asfaltveien. En liten kilometer lenger framme ligger huset vårt. Halve strekningen er asfaltert, resten hull. Mot meg kommer den ene mopeden etter den andre, de fleste med passasjerer. Oj, der var det plutselig en fører med hjelm! Det er ikke ofte vi ser. Han hadde den til og med på hodet! Men bakpå satt kona, uten hjelm, med en liten baby – det oppløftede synet varte altså ikke så lenge.

Når jeg kommer inn på humpe- veien, som vi kaller det siste stykket, må jeg kjøre slalom mellom sauene som beiter i gata. Fortsatt finner de noen grønne partier etter regntida, og vaskevannet til damene som vasker klær i gata vil hjelpe til at det holder seg litt grønt noen steder gjennom tørketida. Men de er mange som skal dele på denne maten.

Jeg er vel hjemme. Ser gatelysa våre er tent. Det betyr at nattevakta har kommet. Klokka er halv sju. Om morningen når jeg henter Heng-barna for å dra på skolen, tar den samme strekningen 4 min., i kveld altså 15. Jeg stopper foran garasjeporten. Nattevakta sitter og sover med porten på gløtt. Jeg lurer i mitt stille sinn på hvor langt jeg hadde kommet meg inn før han hadde våkna.
Irene
p.s. for at ikke lokalkjente skal bli forvirra - bilda er ikke tatt samme kveld og heller ikke på riktig samme strekning.

Nye inntrengere

At vi har hull i myggnettingen, vinduskarmer som ikke er tette og vi mangler dørkarmer på alle dører, inkludert ytterdørene - det vet vi. At firfisler, fluer, mygg, kakkerlakker, edderkopper, maur, "småslanger" og andre mer eller mindre velkomne skapninger finner veien inn til oss gjennom disse smutthullene, det har vi sett så lenge vi har bodd her.

Men en ny oppdagelse gjorde vi denne uka. Etter å ha kjeftet to dager på rad på mann og barn som angivelig hadde gått inn med sandete sko på kjøkkenet, oppdaga jeg den tredje dagen at det var ikke mine kjære som hadde forårsaket sanddyngene på kjøkkengulvet - det var våre nye inntrengere nedenifra - en gjeng maur som hver natt graver og graver seg vei opp gjennom kjøkkengulvet vårt gjennom en sprekke og to i flisegulvet. Arbeidet er antageligvis ganske tungt, for de fleste ser ut til å ha måtte bøtt med livet da de endelig kom opp på overflaten.

Hanne sin dag!!!

Nå er det bare fire dager igjen, nå er det tre dager igjen, å, nå er det bare to og nå er det bare en dag igjen....

Og i dag er dagen her som jenta vår har ventet på så lenge! I dag er det Hanne sin dag!! Gratulerer med dagen, solstråla vår! 8 år!!

Det ble gaver på senga klokka halv seks, og etter skolen ventes 10 venninner på besøk til pizza, kake, gele, bading, godteposer, leker og en velvalgt film av bursdagsbarnet selv. De ti jentene er fordelt på tre ulike skoler her i Bamako og kommer fra 6 ulike land, så Hanne har blitt skikkelig internasjonal på denne tida vi har bodd i Mali.

Vi ønsker Hanne en fin dag og takker samtidig avisa DagenMagasinet som spanderte spalteplass på henne to dager denne uka - til glede for jenta, men sikkert forvirring for familie og venner ellers. Men i dag er altså Dagen rett :)

Mer nytt

Vest-Afrika regionen (VAR) sin side på nlm.no har blitt noe oppdatert den siste uken.

For de som vil lese mer om utsatt presidentvalg i Elfenbeinskysten, trykk her.
Eller om en misjonærs retur til Dioman 6 år senere i stedet for 1 dag, trykk her
Eller om en del av misjonsarbeidet i Narena, trykk her

Kuldesjokk

Når nettene blir lange og kulda setter inn....
De siste ukene har vi hatt dagtemperaturer på ca 35 grader pluss. Nytt de siste nettene er at temperaturen har vært nede i både 22 og 21 grader (vi snakker fortsatt om pluss). Dette har ført til at vannet i badebassenget har sunket hele to grader og viser nå bare 28. Da vi hin dagen skulle ta en dukkert etter at leksene var ferdig, kom vi fort på land igjen etter ti min. Vi var alle enig om at dette var KALDT. Sola skinte ikke på bassenget og harmatanvinden fra Sahara gav oss gåsehud. Hanne og Håvard gikk rett inn og kledde på seg det varmeste de hadde i kommoden. Da vi kom inn så vi at utetemperaturen hadde sunket til 32 grader - ikke rart vi frøs..... Vi har nå noen kalde netter framfor oss og etterhvert også kjøligere dager når det blir desember og januar, før gradestokken sakte men sikkert kryper oppover mot 40 igjen og passerer både fruen og mannen i huset. Men enn så lenge kler vi på oss etter at vi har badet......

Det hører med til historien at etter en time ble det ene plagget etter det andre lagt på plass igjen i påvente av en ny badetur.

Minnesal

Ei av oppgåvene som har falle på mitt bord gjennom det siste året er å samle saman ting som er berga frå opprørarane. Blant det dei nasjonale har teke vare på, med til dels stor risiko for eigen del er:

• Kopimaskin
• Videoprojektor
• Ei datamaskin
• Bøker
• Ein del personlege ting
• Møblar
• Diverse papir, alt frå arbeidskontraktar til feilutskrifter og kladdepapir

Det er ikkje alltid like enkelt for dei å forstå kva som står på norsk og kva vi ser på som viktig. Midt opp i dette fann eg ei kladdebok frå Dioman. I den var det notert medisinar som var seld og kjøpt. Saman med kladdeboka fann eg også to konvoluttar med pengar.

No er det slik at i samband med opprøret i 2002 fekk opprørarane kome seg inn i nokre avdelingar av sentralbanken, med tilhørande stort utbytte med nye setlar. Sidan desse var nummerert og nummeret kjent, vart det straks sett i gang utvikling av nye setlar. Dei gamle vart gjort ugyldige. Veksle inn setlar opprørarane hadde teke, var ikkje då lenger like lett.

No har vi til disposisjon eit avgrensa tal setlar som ikkje har vore på opprørarane sine hender og som i sin orginalforfatning kan ha stor affeksjonsverdi. Så det er berre å ta kontakt. Misjonen treng 50 mill (NOK) fram til jul. Her kan vi kanskje få inn noko???

Kyrkjelyden i Ouaninou.

Vår kjære pastor i Ouaninou har aldri hatt norsk uttale på fransken sin, og eg har aldri klart heilt å forstå afrikansk tenkemåte. I alle fall ikkje i den grad eg burde. Difor blir det gjerne nokre misstydingar langs med vegen.

Då vi var på besøk i påska og på telefon i ettertid, har eg forstått som at Pierre er i ferd med å bli frisk. «Han er nå ikkje verre» som vi seier i Sunnfjord, samtidig visste eg at han har ein del smerter. Eg har ikkje komme på å spørje om han kjem seg til kyrkje. Her var det noko som glapp. Det viser seg at han ikkje har kome til kyrkje sidan påske. Han kan framleis gå, men ikkje så langt som til kyrkja. Han ber og fastar meir enn nokon gong. Men få frå kyrkja kjem innom han.

Så i denne perioden når vi har høyrt positive rykte om det som skjer i Koonan viser det seg at kyrkjelyden i Ouaninou lid.

Vi skulle gjerne hatt nokon som kunne støtta Pierre. Og så hadde eg gjerne sett at han kom til kreftene og helse igjen. Skal også han måtte legge inn årane her? Skal det gro heilt igjen i Ouaninou? Ver med å be om at Guds vilje må skje, den som er over all forstand!

Kjære krass kniv

Eg såg du skreiv i gjesteboka, det set eg pris på sjølv om du er kritisk til det vi held på med. Eg vil gjerne svare på kritikken og håpar du tek deg tid til å lese den.

Eg reknar med du siktar til prosjektet vi driv i Abidjan når du meinar vi tvingar den kristne trua på nokon. Då vil eg tru du ikkje heilt har forstått korleis vi driv prosjektet. I alle fall verkar det som det er i utakt med slik eg opplever det.

Å vere kvit i Afrika eller nordmann i mange land er ofte ei utfordring. Eg kjenner til journalistar som seier dei er kristne i møte med andre kulturar fordi dei finn det for vanskeleg å forklare at dei er ikkjetruande.

sidan dette innlegget vart litt langt har eg lagt det inn litt lenger bak: HER

Nye telefonnummer

For tredje gang bor vi i et land på det tidspunkt der landet legger om til 8 sifrede telefonnummer. Dette skjer i Mali på lørdag, 1. november.

I linken til høyre, Kontakt oss, har vi nå lagt inn de nye mobilnumrene våre og nytt telefonnummer til kontoret her i Bamako. Ikke det at vi er vant med å bli nedringt, men det kan jo være greit for noen av dere å vite - om dere skulle få lyst å stikke innom en tur :)

Vi talast......

Between

Dette er en spesiell hilsen til Between, som samles annenhver tirsdag i Fjotland, Kvinesdal kommune. Vi syntes det var veldig kjekt at dere tok kontakt og hadde lyst til å bli bedre kjent med både oss og det arbeidet vi holder på med her i Mali. Så var det jo artig at det i gruppa deres er noen som heter Hanne og Håvard, akkurat som barna her i familien :)

Flott at dere kommer med spørsmål til oss. Vi skal prøve å svare på dem her denne gangen. Dere lurte på hvordan været er hos oss akkurat nå. Nå er regntida snart slutt, og da regner det mye sjeldnere enn det har gjort de siste 4 månedene. Tror det er nesten 2 uker siden sist det regnet nå, og hvis det kommer ett regn til, så blir gjerne det det siste i denne omgang. Da må vi gjerne vente helt til april før det kommer litt nytt regn, og så til juni til det regner flere ganger i uka igjen. Sola skinner ute i dag, og det er 34 grader i skyggen.

Når det gjelder hva klær vi går med, så pleier Håvard og Hanne gå med kortebukse og t-skjorte/topp hver dag. Hanne går forresten like mye med skjørt eller kjole. Her er kulturen slik at de voksne skal ikke vise knærne sine for andre, så Jon Ivar og jeg må gå med klær som er litt lengre. Mennene har mest langbukse og damene kjole eller skjørt. Når det blir desember og januar, blir det kaldere her. Da er det gjerne bare 20 grader når vi går på skolen, og da fryser vi, så Hanne og Håvard vil ha på bukse og jakke. Men det blir litt varmere i løpet av dagen.

Så lurte dere på hvordan huset vårt som vi bor i ser ut. Her er det:

Det er bare én etasje, så vi har ingen trapper her. Det er heller ingen dørstokker i huset, så firfisler og andre smådyr går ut og inn som de vil under dørene. Det gjør også regnvannet når det regner mye (det kommer helst inn, så må vi dytte det ut igjen selv). Taket er helt flatt. I varmetida kan det bli veldig varmt, så da legger vi på noen tørka gressmatter for å få det litt kaldere inne. Vi har tre soverom, stue, kjøkken og to bad inne i huset vårt. Vi sover i senger, men vi må ha myggnett rundt sengene hver natt. I hagen har vi mango- og papayatre, to kaniner og et badebasseng.

Her er gata utenfor hageporten vår. Her spilles det masse fotball.

Da ønsker vi dere en fin Between-samling på tirsdag. Lykke til med refleksløpet, og så håper vi dere får en fin samling inne etterpå der dere kan lære litt mer om Jesus og litt mer om Mali. Takk for at dere vil være med å be for oss også. Er det ikke flott at Gud er så stor at Han kan se til dere i Norge samtidig som Han er med oss her i Bamako!

Hilsen Hanne , Håvard, Jon Ivar og Irene

Stupebrett

Det er ei spennande tid vi lever i. På mange måtar kanskje urovekkjande. No som vi bur i eit av det fattigaste landa i verda ser ein enno klårare kva pengar kan gjere med folk og land.

Mali er 4 gonger så stort som Elfenbeinskysten, men har 37 % færre innbyggjarar. Dei har under halve brutto nasjonalprodukt pr innb i høve til Elfenbeinskysten, men har 4 år høgare forventa levealder. Dei har mykje færre materielle gode, men mykje større takksemd og er mindre kravstore.

Vi ser også at når prisane stig, er det i Abidjan og ikkje i Bamako vi får opptøyar og store demonstrasjonar.

Dette innlegget tek utangspunkt i ein tanke utan store forsøk på å kome attende til ein konklusjon

Heime på berget er folk i harnisk over ein bensinpris på over 6-7 min arbeidstid pr liter, mindre enn sikkert mange brukar på internett eller anna ikkje-jobbrelatert arbeid i timen. Her kostar bensinen 1-4 timars arb pr liter.

Så det er bra vi held Noreg fritt for innvandrarar som er viljuge til å gjere det arbeidet vi sjølv ikkje gjer lenger og som berre sender pengane sine til heimlandet. Du har sikkert fått med deg at dei sender meir pengar heim enn det som blir gjeve i uhjelp, og at vi sel varer og/eller tener meir på industri (Statoil m.fl) i fleire av desse landa enn det Noreg gjev i uhjelp.

Kva gjer vi for å nå dei med evangeliet heime. Med eller utan dårleg misjonsøkonomi er dette noko du kan gjere noko med. Handle i ein innvandrarbutikk og skape eit venskap, helse på dei når du møter dei på biblioteket, i butikken, legekontoret eller tør du sitje ved sidan av dei på bussen??????

Må av og til gripe meg sjølv i å tenkje på kvifor driv vi misjon der vi gjer……? Og kva er det å drive misjon………? Og ikkje minst: Kvar er mitt kristne sinnelag i møte med samaritanarar, farisearar og tollarar?
jonvar

Kråkevær

Etter ein heil del dagar i senga med tid til å lese nyheiter og sjå på bilete får ein av og lyst å reise til Noreg for å nyte dei fine hausfargane.

Men så i dag fekk eg sjå denne kråka og då forsvann lysta fort, her nyt vi framleis sommaren med over 30 grader kvar dag.

(henta frå yr.no Foto Stig Sund)

Ha ein fin haust.

Jon Ivar

Kva gjer vi i Abidjan?

I Noreg ser vi at opplysningsarbeidet om HIV/aids er tungt. Haldningane kan sjå ut til å vere at dette gjeld då ikkje oss, men er eit problem for homofile og prostituerte.

Noko av den sama haldinga finn vi her også, spesielt på landsbygda. Likevel er det nok lettare å nå fram med bodskapen. Og når ein har samlingar om dette, kjem folket i nabolaget for å ta del i opplysningskampanjane. Kor vidt det får konsekvens for livet deira er ikkje like lett å måle. Men vi ser at størstedelen av folket får kjennskap til smittemåtar.

Alle aktivitetane skjer i samarbeid med leiarane i bydelane

Dette er ei av oppgåvene våre her i Abidjan. Vi ser det er greitt å komme med bodskapen. Eg trur det er ei viss erkjenning av at det er eit problem, sjølv om det nok i første rekkje gjeld dei andre. Eit av dei største problema er nok stigmatiseringa av dei som er smitta. Folk trekkjer seg unna. Dei som blir lagt inn på sjukehus kan bli forlatt, kanskje i avmakt, i redsel for den økonomiske kostnaden eller kanskje ikkje minst for frykta for å bli smitta.

Har du nokon gong testa deg? Du som har født dei seinare år har gjort det veit eg, men dåke som ikkje har gjort det! Kunne du tenkje deg å gjere det, frivillig, sjølv om du trur det er liten grunn til det? Eg har måtta gjort det etter to opphald i Afrika. Men eg trur det sit langt inne for dei fleste av oss, ei slags frykt. Ikkje som kreft der vi kan bli friske om vi oppdagar det tidleg, men noko vi må leve med resten av livet og som lett set grenser for korleis vi omgås andre på, eller kanskje enno meir for korleis andre omgår oss på.

Vi har dette som sagt i prosjektet, men også blant dei som arbeider med dette ser vi det er ei barriere å ta denne testen. Her er det ofte misjonærane og dei som arbeider med slike pasientar som blir dei næraste på slutten av livet, korleis er det der du bur…………………

Her håper vi å kunne gje dette arbeid eit positivt forteikn og at vi kanskje saman med radioen og evangelisten vår her i Abidjan kan gje eit glimt av himmelen og Guds ynskje om å ta dei i si famn. Be gjerne om at vi må få finne gode samarbeidsmåtar slik at dette kan bli eit integrert arbeid.

Hjemme igjen

Nå er vi vel hjemme igjen etter å ha besøkt pappa en uke i Elfenbeinskysten. Det var høstferie på globalskolen, men vi hadde skolearbeid med oss fra BCA (for der var det ingen ferie) som vi jobbet noen dager med i Abidjan, . Vi gjorde mange gøye ting på turen, men go-cart kjøringa var nok noe av det kuleste. Så Torbjørn og Øyvind, nå er vi klar for et race når vi møtes igjen på en go-cart bane!!!
Ellers var bølgene i Grand Bereby megagøye - neste gang bare MÅ vi ha med surfebrett dit!!
Og så fant vi en kjempestor butikk i Abidjan. Den hadde grådig mange leker, så da var det supert at vi hadde spart all ukelønna vår de siste tre månedene. Butikken var så stor at vi fant nesten ikke veien ut igjen.

På veien mellom Abidjan og San Pedro fikk vi lære mye om plantasjer her i Afrika. Vi kjørte forbi milevis av palmeoljeplantasjer der de kunne hente olje til å lage både matolje og såper. Og vi kjørte forbi tusenvis av gummitrær som hadde på seg kopper som samlet gummi.
Vi tok fly hjem igjen i går, men det var så mange timer forsinka at vi kom ikke hjem før klokka to i natt, så i dag har vi vært noe trøtte. Håper dere i Norge har hatt en fin høstferie. Kanskje noen av dere kan fortelle oss hva dere har opplevd i ferien??
Hilsen Hanne og Håvard

KOONAN

Denne kyrkjelyden har vore samansett av kristne funksjonærar og nye mahou kristne. Ein kombinasjon som ikkje alltid har vore like enkel. Kyrkja har også i større grad enn i Ouaninou vore sjølvstyrt, bl.a har dei kosta meir av kyrkjebygget sjølv og drifta av det.

(Kyrkja i Koonan, påska 2008)

I motsetnad til i Ouaninou har vi ikkje hatt nokon fast pastor her over tid. Dessverre har vi også hatt fleire som har falle frå under vegs (også her). Men spesielt eit ektepar har vore trufast og helde mykje av arbeidet oppe.

No i regntida er det fri frå bibelskulen i Mali som ein av våre kristne Mahouar går på. Han er frå Koonan området og har sin praksis der i regntida. Det verkar til å vere til inspirasjon og hjelp for denne kyrkjelyden og no i det siste har det vore opp til 26 på gudstenestene. Takk GUD!!

Spesielt har eg fått vete at det går gjeteord om kona til denne bibelskuleeleven vi får vere med å støtte. Dei gifta seg i fjor haust, ho er frå eit område lenger nord mot Mali og er ein god kristen. Be spesielt for desse to og for den siste tida deira i Koonan før skulestart i desember.

(Besøk i Koonan nov 2007)

Fortsatt San Pedro

Vårt faste tilholdssted i San Pedro har vært CMA sitt gjestehus, som ligger langs stranda i byen. Mange år med manglende vedlikehold hadde satt sitt preg også på disse bygningene. Innvendig var mye det samme, bare mer slitt. De samme bilda hang på veggene, de samme gardinene i vinduene. Men alle kjøkkenhyllene var så og si tomme. Uteområdet derimot var ikke fullt så bra lenger. Lekestativet var totalt rast sammen, gjerde rundt tennisbana helt bortevekk. Vindu og myggnett var ødelagt mange steder. Men en koselig vakt og ei flink husvertinne (som var der for ei kortere tid) gjorde alt de kunne for at vi skulle få noen flotte døgn på gjestehuset. Mens det tidligere var amerikanske misjonærer som stod i bresjen, er det nå den lokale CMA kirka i San Pedro som står som eier og drifter ferieplassen vi ble så glad i i løpet av de åra vi bodde i Elfenbeinskysten. Av gjestelista så vi at de tjue forrige overnattingene hadde vært ivorianere selv som hadde brukt plassen, mange på retreat i kirkas regi. Vi ble glad da det forsatt var mulig for oss å leie seg inn der, selv om mye var blitt annerledes på disse åra.

En rusletur på Hotel Balmer gav oss mange gode minner, men hotellet var stengt og i en dårlig forfatning. Det skulle bli rustet opp etter valget – lød det også her. Langs veien traff vi plutselig en av de mest trofaste badevaktene på dette hotellet!
Hotel Sophia, med saltvanns- bassenget, var åpent og bar ikke preg av hva som hadde skjedd i byen de siste åra. Vi hadde en deilig dag der.

Søndag kjørte vi den timelange turen til Grand Bereby, bare for å se et skilt på porten: Hotellet stengt – bading forbudt. Mismodig trodde vi at vi måtte snu, men plutselig kom det en smilende vakt som kunne fortelle at vi kunne bruke stranda så mye vi ville. Det var to solsenger som hadde overvintret ute de siste seks åra, og de fikk vi:) Hotellet hadde vært stengt siden 2002 , men ingenting av det flotte området tydet på manglende vedlikehold her. Eierne var i Sveits og ville komme tilbake etter valget for å starte opp igjen hotell- og resturantdriften. Flere grupper med libanesere hadde også tatt turen på stranda denne dagen, men i motsetning til oss, så visste de at restauranten var stengt og hadde med seg grill og mat selv.

Flere av gatene i SanPedro var bedre enn noen gang før. Det var kommet asfalt mange steder :) Fruktmarkedet midt i sentrum var nå innebygd sammen med flere andre markedsboder. Veien til fiskemarkedet var for tiden stengt, så vi kom oss ikke dit. Men alle fiskebåtene som la ut tidlig tidlig så vi komme tilbake senere på dagen:) Den store havna var også i drift, men ikke med så mange båter innom som tidligere. Den franske skolen i byen, som hadde 140 elever da det smalt i 2004, hadde i dag bare 55 elever, og kun 10 av disse var franske, de andre libanesere eller ivorianere. FN (UN) har en egen base i San Pedro, og den dagen vi reiste derfra skulle de tydeligvis ha en øvelse, for da var alle soldatene samlet ute på gata og holdt på med oppstilling.

Drømmen ble virkelighet

Vi hadde en drøm. Drømmen lot seg realisere. Jeg måtte stadig knipe meg i armen for å kjenne at dette virkelig var sant. Vi har bak oss noen flotte døgn – drømmedøgn – men hvor har vi vært?


Etter nesten åtte år var vi tilbake til vårt ferieparadis i Afrika - og alt var der som før - bølgedrønna, palmesusen, saltsmaken, vinden, sanden mellom tærne, følelsen av frihelg – men likevel, mye var annerledes...

Krigen hadde satt sine spor og syv år med manglende vedlikehold hadde satt sitt preg på mange områder. Det var påfallende få hvite i byen. De fleste stedene fikk vi høre at folk venta til valget var over før de ville komme tilbake/starte på nytt. Vi har vært tilbake i San Pedro – nest viktigste havneby i Elfenbeinskysten - 5 timers kjøretur vest for Abidjan. Her tilbrakte vi de fleste ferier og frihelger den tiden vi bodde i Elfenbeinskysten, og det var en spesiell opplevelse for oss å komme tilbake nå.

Kjære krass kniv

Eg såg du skreiv i gjesteboka, det set eg pris på sjølv om du er kritisk til det vi held på med. Eg vil gjerne svare på kritikken og håpar du tek deg tid til å lese den.

Eg reknar med du siktar til prosjektet vi driv i Abidjan når du meinar vi tvingar den kristne trua på nokon. Då vil eg tru du ikkje heilt har forstått korleis vi driv prosjektet. I alle fall verkar det som det er i utakt med slik eg opplever det.

Å vere kvit i Afrika eller nordmann i mange land er ofte ei utfordring. Eg kjenner til journalistar som seier dei er kristne i møte med andre kulturar fordi dei finn det for vanskeleg å forklare at dei er ikkjetruande.

Vi har alle eit verdisett enten vi er kristen, muslim eller ikkjetruande. I det norske statsbudsjettet under bistand er blant anna arbeidet for aksept av homofilt samliv, mot omskjering av kvinner og arbeid for demokrati blant tema som er dei viktigaste satsingsområda. Er det å tvinge heile folk eller kulturar til å skifte meining, eller er det greitt fordi Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak?

Vel, det er noko av bakteppet vi har når vi arbeider i andre kulturar. Mange land seier homofili ikkje eksisterer, i mange land er det forbod mot alkohol, det passar ikkje alle vestlege turistar, det ser vi jo i media til tider. Våre haldningar og verdiar er dei alltid dei beste og/eller dei riktige? Etiopia vil innføre ein ny lov mot arbeid for demokrati/menneskerettar og mot arbeid blant barn, kvinner og handikapa. Har vi rett til å arbeide mot det?

Når det så gjeld det konkrete om vi tvingar nokon til tru, vil eg på det sterkaste sei det ikkje er tilfelle. Eg har arbeidd med bistand sidan 1992 og så langt ikkje sett det i vårt arbeid. Det er riktig at vi ynskjer folk skal sjå at Gud elskar dei og sendte son sin til frelse for deira, mine og dine misstak eller synder som vi som regel seier. Men all vår bistand er basert på at den blir gjeven fritt til mottakaren utan krav til kristentru. Vi strevar etter å gjere dette på best mogleg måte for at mottakaren skal ha størst mogleg utbytte av det. Difor brukar vi bøker utarbeid av nasjonale eller lingvistiske institutt. Difor startar vi også alfabetiseringa på det nasjonale språket for seinare å gå over til fransk. Det gjer at dei også forstår perfekt kva som står i bøkene dei brukar.

Forsking viser at det er best å lære å lese på sitt eige språk. Neppe nokon i Noreg ville vel sei det var betre om all undervisning frå 1. klasse var på engelsk som trass alt er eit nærliggande språk. Vel, det var ein digresjon.

Alle dei diakonale aktivitetane er utan evangelisering. Vi som arbeider der er delvis kristne og delvis muslimar. Dei som eventuelt vil snakke om kristen tru må difor ta kontakt med oss på eige initiativ og møte opp i det lokalet vi har våre møter for å høyre kristen forkynning. Dei lærebøkene vi brukar er offentlege lærebøker utan religion. Derimot har vi laga materiell innan helse, jordbruk osv som vi brukar som tilleggslitteratur. Dei som underviser er godt utdanna ungdommar frå bydelen som dei eldste sjølv peikar ut. Vi brukar altså ikkje kristne prestar til dette arbeidet. Eit av hovudmåla er å lære opp lokale resurspersonar som kan finne støtte for aktiviteten vidare etter dei to åra der vi er med og drar i gang dette. Vi utdannar og set dei i stand til arbeidet og hjelper dei til å få økonomisk bærekraft i aktivitetane.

I dei åra vi har drive med slikt arbeid har enkelte teke kontakt med kyrkje fordi dei forstår det er noko som driv oss og dei ser vi har ein fred i våre liv som dei manglar. Eg forstår det som du ikkje synest noko om kristendom, det er eit val du står for. Eg håpar du ein dag kan få sjå at Gud er for deg og ikkje mot deg. Ingen kan tvingast til å bli kristen. Det er riktig at ein offentleg kan sei ein er det, men til sist er det likevel eit personleg forhold til Gud, med Jesus som frelsar som tel.

Sjølv om vårt mål med prosjektet er å hjelpe folk, er vi sjølvsagt glad om nokon får lyst til å bli ein kristen gjennom møtet med oss, men som sagt: ingen blir tvinga til å høyre eit einaste ord om Gud.

På den andre side er det jo slik at dei aller fleste i Elfenbeinskysten og Mali lever eit liv der ein eller annan form for gud er ein del av dagleglivet. Vår oppleving er at dei har større tiltru til kristne enn til dei som seier seg ikkjetruande. Dagleglivet kan ikkje skiljast frå gudslivet, slik det er det for dei fleste her. Så det gjer at vi frimodig held fram med å hjelpe menneske som ynskjer oss velkomne, vi er opne på kven vi er, så kan den enkelte bydel velje om dei ynskjer det vi kan tilby eller ikkje. Så prøver vi å vere audmjuke, vel vitande om at både lokalt TV, ambassadepersonell, flyktninghjelpa og vi misjonærar ber med oss ein vestleg kulturarv som ikkje berre er positiv.

Joh 3:16 ; For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud har av og til andre planar

Av og til skriv vi om ting vi ser er i ferd med å skje, så går det nokre timar, dagar eller mnd og vi er framleis like langt. Vi har lenge bedt om å få ein nasjonal kristen som kan busetje seg i Dioman. Samuel var der ei god tid før han døydde.

Vi trur han fekk gjere ei stor bønnegjerning der. No har vi ingen fastbuande. Enok har vore der fleire turar. Då er han også innom Pastor Pierre i Ouaninou og hjelper han med alt frå massasje til å lage hønsehus.

(Kyrkja i Dioman)

Vi hadde likevel håpt å få nokon av våre nasjonale kristne i området til å reise til Dioman. Abraham var ein av dei vi trudde skulle få reise. Men det vart ikkje slik. Då faren døydde, reiste han til sin heimelandsby og busette seg der. Han trudde Gud kalla han til Dioman, men det ser ikkje ut til å bli i denne omgang. Då eg snakka med Enok i Abidjan sist tur, var det dette som var det store samtaleemnet vårt.

Abraham har no åker i landsbyen til faren, har eit veldig godt rykte på seg og får vere den som tek seg av ting som må tiltruast nokon der. Han har også eit godt vitnesbyrd etter det vi høyrer. Den første etterfølgjaren har han også fått i landsbyen. OG her er det verken kvite pengar eller utsikt etter arbeid som ligg til grunn for interessa. Er dette vegen til Dioman? Landsbyane ligg ikkje langt frå kvarandre og han har også fått vore der saman med Enok nokre gonger, og Enok har besøkt han heime i landsbyen.

Så hadde vi unge Morry som vi håpte skulle får reise til Dioman.

Pastoren vår ville ha han dit, men nei, han fekk ikkje reise fordi han var den einaste av sønene som var ein trufast og god arbeidar. Han er difor også den einaste av ungane som får lov til å bruke farens nye motorsykkel. Og den brukar han når han skal ut på åkeren for å arbeide eller ha oppsyn med åkeren. No er det mindre med innleitt arbeidskraft på faren sin åker, så han er no eit vitnesbyrd der heime med faren.


Må innrømme eg får frysningar i kroppen når eg prøver å gje dette vidare til deg som lesar.

Vi ber og har tankar om korleis Gud bør ordne tinga, men han har sine vegar. Og som så mange i skriftene (Moses, David, Paulus m.fl) er det ein lang veg til den tenesta Gud vil bruke dei til. Han har ufatteleg god tid og høge tankar som eg ofte ikkje fattar. Men så gjennom nokre glimt ser vi Han får etterfølgjarar som vi ikkje hadde drøymt om. Ver med å be spesielt for desse tre!

Jon Ivar

Vel framme

For dei som måtte lure, resten av turen gjekk også greit, nokre stopp for å lure på kva dette var for ein kar med kva for bagasje. Nokre nye slaghol sidan sist tur i april, men desse lurte eg!

Eg la til et PS nedanfor forrige innlegg for deg som måtte ha klart å lest om turen min før denne meldinga vart lagt inn!

Og eit PS! skal jo komme etter det som var sagt, men sidan etter er før på bloggen måtte jo etter komme før det som var sagt. OG då måtte jo eg legge inn PS før eg hadde lagt inn det eg skreiv, men det gjekk jo ikkje. Så eg la det inn etter men lot det komme før likevel. Forstå det den som vil...............

1200 km på afrikanske vegar

kan vere så mangt. I Mali og Elfenbeinskysten er hovudvegane stort sett bra. Sjølvsagt med visse atterhald. Og kva er no eigentleg bra?

Sidan det var ramadanfest i går var det stille på vegane og det hjalp på farten. Spesielt på dei dårlege partia.

Kort oppsummert over gårsdagens kjøring kan vere:

• 950 km
• 12,5 timar
• 2 land
• 10 stopp for registrering av papir
• 2 kontrollar av bagasjen der den eine innebar opning av kassar og testing av gitaren
• 12 andre kontrollpostar med bom eller spikermatte
• 1 post der eg måtte bruke tid på å forklare kvifor eg ikkje hadde kjøpt turist vignett til bilen (kor skal ein forresten finne det i opprørssona)
• 3 bompengepasseringar
• Fleire tusen slaghol
• 50 innertiarar (minst) på slaghola (det dårlegaste eg kunne klare var ein og annan 9-er). Nokre kom så fort hjula rakk ikkje dei 20 cm ned i botnen før vi var forbi, bilen, lasset og eg.

(bilete er frå mahouland i november, kjent gate for dei som budde her)

Kjøp

• Diesel 2 gonger
• Passersetel
• Batteri til mp3-spelaren

Udeling av

• 1 nytestamente
• 8 traktatar
• 1 brus
• 1 sjokolade
• 1 flaske vatn
• Telefonnummerert mitt
• Litt pengar klarte eg ikkje å snakke meg vekk i frå, klarte nokre plassar og nesten andre plassar. Eg har ein mistanke om at grunnen til at vi «blir innskrivne» i bøkene er ofte berre at vi skal måtte betale.

Det var godt med middag og ei god seng i Yamousoukro. I dag er det berre 230 km igjen til Abidjan.

Så igjen takk for forbøn.

PS! Gjer ikkje vont om du ber for siste etappe og opphaldet i Abidjan også! :)

PS!

Ja, eg har fått eit par telepatiske kommentarar og skal gje svaret til dåke alle.

Jostein mener eg alltid er så voldsom å legge ut når eg kjem i kontrollar, og eg klarte ikkje å halde meg fri denne gongen heller. Så historia om vår fortid i Touba med rebellane som har husa våre alt alt vi mista gjekk nokre gonger. Trur det var med å sikra meg mot å måtte betale toll for all bagasjen. Bilen var jo full må vete og absolutt interessant som mjølkeku for litt pengar.

Og til Terje, det gjekk med:

• To cola boksar
• To Orangina
• 100 g sjokolade
• 120 g potetgull
• Og ikkje minst tre skjever grovt heimebakt brød (slå den Terje, bra til meg å vere)

Det gjekk også med, men ikkje ete av meg:

• To høner
• To fuglar
• Eit ukjent antal innsekt
  

På hjul sørover

Det fine med denne bloggen vår er er at vi i tillegg til å sende informasjon og hilsener også kan videreformidle konkrete bønneemner, og dette vil vi benytte oss av i dag.

Vil du være med og be for Abidjanturen til Jon Ivar? Han reiste hjemmefra klokken 05.20 i dag (tirsdag) og håper å kunne nå Abidjan før mørkets frambrudd i morgen. Bilen (en Toyota hiclass) er full av flyttelasset til radiokontoret/fam Sæths bagasje. I dag er det slutt på Ramadan, noe som kan være både en fordel, men også gjerne en ulempe noen plasser. Folk vil kunne være i godt festhumør, mens andre vil være i pengeknipe pga store utlegg i forbindelse med festen i dag.

Be for møte med grenseovergangen og alle politi-/militærkontrollene, spesielt i Elfenbeinskysten. Han har med seg klarete flyttepapir/utførsel av private eiendeler, men det er alltid noen som gjerne vil prøve seg med å hale mer penger ut av en situasjon som dette.

Be om at bilen må holde, om at Jon Ivar må få være frisk og opplagt under hele turen og be om beskyttelse langs veien. Han reiser alene menneskelig sett, men be om at han må få merke at det er en høyere makt som går med ham hver kilometer av den ca 1200 km lange turen han har foran seg nå.
Irene

Direkte møte med helsevesenet

Antall erfaringer her i livet har for Jon Ivar økt med èn i dag. Han har nemlig fått prøve ut ett av sykehusa i Bamako. Etter tre dager med mer ligging enn sitting, mer kryping enn gåing og mer uttak enn inntak fikk jeg ham med meg til doktor her i byen. Han trengte ikke mer enn å kaste ett blikk på Jon Ivar og ett på blodpøveresultat før han sa: Du blir her i dag.

Prøvene viste hverken malaria eller tyfoid, men en kraftig infeksjon i magen. Nå ligger han under behandling og får både veske (han var nokså tørr), vitaminer og antibiotika intravenøst. Han har sovet i flere timer i formiddag. Vi kan forhåpenligvis hente ham hjem i kveld.

Vi håper på ei god helg der kreftene kan komme tilbake og der en klarer å legge alle tanker om alt arbeidet som nå hoper seg opp, tilsides. Så til Elisabeth og Jostein: Flyttelasset deres blir noen timer forsinket til Abidjan....

Mer skole

Her i Mali går vi på skolen bare 176 dager i året mens dere i Norge går 190 dager. Urettferdig - tenker du gjerne.

Da kan jeg fortelle deg at vår skoledag er på 8 timer hver dag, til sammen 40 timer i uka, mens dere i 3. og 5. klasse i Norge bare har 25 timer i uka. På ett år går vi på skolen 458 skoletimer mer enn dere. Hvis vi gjør disse timene om til norske skoledager, så er vi på skolen 91 dager mer enn dere i Norge. Synes du det fortsatt er urettferdig?

I tillegg til timene på den amerikanske skolen vår, går vi to ettermiddager i uka på "norsk skole" for å jobbe med norsk, RLE og samfunnsfag på norsk.

Jeg har ikke gått 5. klasse i Norge, så jeg vet ikke hvor mange prøver dere har eller hvor tjukke skolebøkene deres er. Men her i Mali har jeg ca fire prøver i uken. Og vi får karakter på alle prøvene våre og det meste av skolearbeidet vi gjør i løpet av skoledagen. Jeg får som regel lekser i fire fag hver dag. Noen av dem rekker jeg heldigvis å gjøre ferdig på skolen, men resten må jeg gjøre hjemme. Sosial studies boka mi (samfunnsfag) er på 735 sider, mens science boka mi (naturfag) bare er på 584 sider. Min norske samfunnsfag bok er på 191 sider. Den leser jeg i tillegg.

Når vi er ekstra gode venner så hjelper Hanne og jeg hverandre før vi skal ha spellingtest.
Det har vi hver uke.

Hilsen Håvard
(ps jeg elsker lørdager og søndager!!)