For sale

Items for sale:

Table tennis (local made with internationals size), with net, balls and 4 rackets: 45.000 fcfa

(new Dec. 07) SOLD

21 inch TV (LG), price: 90.000 fcfa (new Sept. 07)

A divan + mattress + 2 caushions, price: 45.000 fcfa ( new Nov. 2007)

A solid playroom table with 12 shelves, price: 35.000 fcfa (new Dec. 2007) SOLD

Two bedside tables, price: 6.000 fcfa each

shelf for waterfilter, price: 3.000 fcfa

Laundry "drier", price: 5.000 fcfa

mosquito killer, price: 13.000 fcfa

vacuumcleaner for swimmingpool, price 45.000 fcfa (new Sept. 08) SOLD

Annerledes

Jeg kommer nettopp inn fra en tur ute i gata. Kjøpte litt mel og melkepulver hos kjøpmannen tvers over veien, en pakke cornflakes og pringle hos kjøpmannen i sjappa to gater lenger oppe, havregryn og servietter hos kjøpmannen på det tredje hjørnet. Får ikke alt på en plass, men det er ikke så farlig når det er kjøpmenn overalt.

Og det slår meg igjen - hvor annerledes jeg er - hvor jeg skiller meg ut i gata med min hud, med mitt hår, med mitt språk (eller mangel på språk), med mine klær, med måten jeg bærer varene mine på. Barna roper etter meg i gata og de voksne flirer når jeg prøver meg på deres språk. Det er fryktelig slitsom innimellom. Slitsom å bli lagt merke til, slitsomt å bli ledd av, å bli ropt etter og ikke minst slitsomt å ikke forstå det de roper etter en.

Når vi reiser tilbake til Norge, blir jeg bare en av mange, blir anonym i gata og vil forstå språket på butikken. Jeg gleder meg noen ganger til akkurat det. Men det går mer og mer opp for meg at det er mange i Norge som ikke har det slik. Der finnes det mange mennesker som må tilpasse seg en ny kultur, en totalt annerledes kultur, et annet klima, finne nye venner og lære seg et nytt språk - slik vi selv har måttet gjøre i tre ulike land i løpet av de ni åra vi har bodd utenlands. Vi har tross alt valgt selv å bo slik vi gjør, men det er det ikke alle andre som har. Og hvordan møter vi disse?

Det er nifst å lese norske nettaviser for tiden. En ting vet jeg - jeg har det bedre som nordmann i Mali enn malier (les innvandrere generelt) i Norge. Her møter jeg vennlighet og trygghet - der møter de forakt og usikkerhet, her møter jeg respekt og anerkjennelse - der møter de mistro og fordømmelse. Hva gjør dette med et menneske på sikt? (Heldigvis - der finnes unntak, men det er sjelden vi hører om disse.)

Har du hørt om misjonærdattera som i flere uker hadde forberedt seg til å reise tilbake til Norge ved å sikre seg siste mote i Norge hva både klær, sko og frisyre gjaldt. Hun følte seg SÅ norsk og kunne ikke begripe hvorfor alle nordmenn stirret slik på henne der hun kom ned flytrappa med kofferten på hodet.....

Hvem er de sint på og hvem blir straffet?

Hva er dette?
«Logoen til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM)», vil mange si, og det er rett.

Men hva er NLM?
«En stor misjonsorganisasjon i Norge», vil mange si. Også dette vil jeg si meg enig i.

MEN HVEM ER NLM?

Noen vil hevde NLM er hovedstyret, andre vil si det er de som jobber på hovedkontoret, eller generalsekretæren selv. Andre forslag er kretsstyre, kretssekretær eller formann. Alle disse er mennesker som deg og meg, mennesker som har ulike meninger og som handler ulikt, noen ganger i tråd med hva vi selv skulle ønske, andre ganger ikke.

For meg er NLM mer enn disse lederne. Misjonssambandet er en organisasjon med mange tusen foreningsmedlemmer rundt om i Norge, små og store, gamle og unge. Disse er med og danner grunnlaget for hele NLM. De samler inn penger, enkeltvis eller gjennom møtevirksomhet. De er med og ber for arbeidet, enkeltvis eller i møtesammenhenger. De har en brann for at organisasjonens motto (Verden for Kristus) skal bli en virkelighet. Noen går selv, andre er med og sender andre ut i tjeneste. NLM brer seg utover på flere kontinent – får samarbeidspartnere både i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det er arbeidet som blir gjort for Gud som er bærebjelken i NLM og ikke organisasjonen i seg selv.

Noen ganger hører jeg om mennesker som mener NLM har gjort en feil – en stor feil. Og de vil straffe organisasjonen. Jeg hører om mennesker som i kjølvannet av dette sier opp Utsyn, slutter å reise på kretsmøte, slutter å gi penger og støtter ikke lenger opp om møter på bedehuset i regi av misjonssambandet. De er rett og slett sint på NLM.

Og jeg spør meg selv: HVEM er de sint på?

Er det den gamle foreningsdama i Nord-Norge som gjennom hele sitt liv har tjent misjonens Herre? Er det 10-åringen på vestlandet som annenhver tirsdag holder klubb for sine venner og på en kreative måte samler penger inn til misjonen? Er det familiefaren på sørlandet som uke etter uke åpner verkstedet sitt og holder gutteklubb for barna i nabolaget. Er det studenten på østlandet som måned etter måned samler ungdom til allidrett der sport og andakt går hånd i hånd? Er det emisæren som år etter år reiser rundt i Norge med Guds Ord. Eller er det misjonæren som reiser rundt med det samme Ordet, men som må bruke et annet språk for å formidle det? For hvem er NLM?

Og HVEM er det de straffer?

Hovedstyret? Generalsekretæren? Hovedkontoret? Eller er det foreningene som ikke kan få så mange forkynnerbesøk for misjonen må skjære ned, skolene våre som får færre møteuker, leirer som må avlyses? Eller er det den sør-amerikanske gutten som gjerne ikke lenger har en søndagskolelærer? Bibelkurset som må avlyses? Hva med den afrikanske jenta som ikke kan få mer hjelp til skolegang? Kvinnegruppa oppi fjellene som må legges ned? Landsbyer der evangeliseringsturer blir sjeldnere? Lyttere som sitter og venter på radioprogram om veien til frelse? (Mye av arbeidet ute på feltene er på nasjonale hender, men det er også mye som er avhengig av min og din givertjeneste.)

Utsyn bringer (blant annet) informasjon nettopp om dette store arbeidet som er i gang – arbeidet med å få fullført oppdraget vårt – Verden for Kristus. Så fattig jeg ville følt meg om jeg ikke fikk med meg denne informasjonen, hvis jeg ikke fikk tilbakemelding på at det nytter det vi er med på, hvis jeg ikke selv fikk være en del av dette arbeidet.

Jeg er redd disse sinte menneskene til syvende og sist også straffer seg selv, i sin bitterhet over NLM. Jeg er redd de vil gå glipp av en stor porsjon velsignelse dersom de velger å trekke seg tilbake fra arbeidet i Guds rike. Ved å være med i det frivillige misjonsarbeidet så jobber vi ikke for lederne i NLM, men vi gjør en tjeneste for Gud.

Irene

v.3
Gjør det lille du kan, og glem aldri at Gud
Bare troskap hos alle vil se!
Og vær glad du får gå med det ringeste bud,
For han selv vil bestandig gå med.
Hvilken fryd om en dag Herren sier til deg:
Hva du gjorde, du gjorde mot meg!

En dag på jobb

"Når skal dere to egentlig begynne å fortelle om Jesus her i Mali?"

Dette var spørsmålet barna våre stilte ved frokostbordet da vi hadde vært i Mali en måned. Vi har alle hørt definisjonen av en misjonær: En som forteller om Jesus til mennesker som ikke har hørt om ham. Og barna våre visste vi hadde reist til Mali som misjonærer. Spørsmålet deres ble grunnlaget for en ny samtale om det å være misjonær, om ulike oppgaver og om hva vår oppgave som misjonær i Mali skulle være.

"Klokken er ti på syv en mandags morgen. To barn og en lærer setter seg i bilen for å kjøre til skolen etter at både frokost og malariatabelett er vel på plass i magen. Vi tar en liten omvei for å plukke opp fire andre elever. "Alle mann ombord?" spør jeg når siste mann har lukket bildøra. "Alle mann på dekk, for Jesus, alle mann på dekk, for Jesus, alle mann på dekk, for Jesus, så nå kan bilen kjøre" får jeg syngende til svar. Seks norske elever fra 1.-8. klasse er på vei til en ny skoledag på Bamako Christian Academy, og ettersom de sitter på med en lærer, må de komme på skolen 20 min før skoleklokka ringer.Ti over syv er vi framme. Elevene går til biblioteket for å lese litt eller de spiller fotballspill ute. I et klasserom er lærerne samlet til bønnestund før dagen begynner. Takke- og bønneemner blir delt. Noen er ikke helt i form og ber om ekstra styrke for dagen, andre takker for at de kom gjennom på telefonen og fikk pratet med foreldre i Amerika. En lærer ber om forbønn for ungdommene sine i hjemlandet, en annen takker for at vakta er frisk igjen. Vi ber om beskyttelse for elever og lærere på veiene i Bamako og om at Gud må lede oss gjennom dagen i dag. Elevene blir nevnt på navn og løftet fram for vår Far som har skapt hver og en av dem og som har en plan for dem.

Klokken halv åtte begynner første time. Også skoledagen for elevene starter med en liten bønnestund der de får komme fram med det de ønsker å be om. Og vi ber for en hund som er syk, en mamma som skal ut å fly, en pappa som er i en landsby på evangeliseringstur, for elever som har flyttet, for en klassekamerat som er på ferie. Vi takker for en fin weekend og for venner som har vært på besøk.

Så går dagen videre med ulike fag. Vi skal gjennom både math, reading, spelling, language art, phonics, handwriting og Bible før min arbeidsdag på BCA er over (elevene har fortsatt noen timer igjen med science og social studies). Frelsens evangelium og fortellinger fra Bibelen står sentralt i faget Bible. Elevene får høre om den ene personen etter den andre som Gud fikk bruke på en spesiell måte, og som lot seg bruke av Gud. Fortellingen overføres videre til vår hverdag. Hva har dette å si for oss nå? Jeg føler meg rik som kan få stå i en slik tjeneste og attpåtil være lærer i et klasserom. Ikke bare i Bible dukker Bibelens budskap opp, også i de andre faga finner vi til tider lesestoff og eksempler fra denne boka.

Vel hjemme igjen setter jeg meg ned og forbereder tilleggsundervisning for de norske elevene. Tre ettermiddager i uka jobber jeg med norsk og samfunnsfag sammen med norske barn. Undervisning som er nødvendig for dem for å lettere kunne komme tilbake til skole i Norge en dag. Engelsk leksehjelp med egne barn står også på programmet mellom middag og kvelds, og med en temperatur på 33 grader inne natt og dag er læreren nokså pumpa når "de små" er i seng. Er jeg heldig har jeg rukket en strekk på sofaen eller en avkjølende dukkert innimellom dagens program.

Ser jeg da ikke afrikanere i løpet av en dag? Jo, det gjør jeg. Om ikke Håvard eller Hanne har vært der allerede så står en tur til fruktdama for å handle frukt og få med litt kaninmat på kjøpet som en fast programpost. Også butikkmannen på hjørnet får besøk av meg nesten daglig. Der kan jeg blant annet få sukker, melkepulver, olje, smør og COLA!! Alle ungguttene som sitter i skyggen utenfor porten vårt hver dag, vakter på skolen og her hjemme og ikke minst hushjelpa vår er også afrikanere jeg ser hver dag og forhåpentigvis kan få være et vitne for i min hverdag som misjonær.

De førtse seks månedene i Mali strevde jeg med å finne min rolle i misjonærflokken til Melci-Ma (NLM i Mali). Vi bodde på den andre siden av byen enn både kontoret og de andre norske, jeg var i et helt annet arbeid og så dem sjelden. Teamsamlingene vi hadde tredje hver måned i fjor hjalp meg til å bli oppdatert på arbeidet "vårt" og føle en tilhørighet til Melci-Ma. Gjennom arbeidet mitt på den internasjonale skolen kom jeg etter hvert inn i en større sammenheng med misjonærer fra hele verden. Jeg har fått bli kjent med deres arbeidsområder og sett resultat av mange års misjonsarbeid i Mali. Arbeid jeg på sett og vis er med på fordi jeg, som en Melci-Ma misjonær, underviser barna til disse menneskene så de kan gjøre SIN oppgave.

På skolen har vi elever der flere foreldre jobber for SIL. De driver hovedsaklig med litteraturarbeid og bibeloversettelse. En av foreldra jobber med å oversette Bibelen til mahou, det lokale språket som brukes i Toubaområdeet i Elfenbeinskysten. Noen foreldre jobber inn mot musikk, data eller regnskap, mens andre er i aktiv evangeliseringsarbeid i landsbyer utenfor Bamako. En dag forteller gutten i klassen min om nydøpte i disse landsbyene!

Vi er alle lemmer på kristi legeme, men vi har ulike funksjoner. Dette ser vi tydelig i misjonsarbeidet i Mali, både internt i Melci-Ma, men også i det store intenasjonale arbeidsmiljøet vi er en del av. De fleste foreldra til elevene på BCA jobber for en misjonsorganisasjon, arbeid de ikke kunne ha gjort dersom de selv måtte ha tatt seg av undervisning for egne barn. På min måte kan også jeg få være med å fortelle om Jesus i Mali, selv om det ikke er jeg som står på talerstolen eller har en stor tilhørerflokk i en landsby. "

Om å skrive blogg

Ting går opp og ned her i livet - slik også med lysten og motivasjonen til å skrive blogg.

Vår intensjon med bloggen har vært å kunne legge ut litt stoff fra Afrika som kunne være kjekt for familie og venner å lese for å følge med på hverdagen vår her. Samtidig har vi ønsket å legge ut litt misjonsinformasjon som kunne bli brukt i diverse møtesammenhenger for liten og stor.

Noen ganger bobler vi over av skrivelyst og ting å skrive om, mens andre ganger – som når frustrasjoner i løpet av en arbeidsdag blir større enn hva sunt er, da er ikke tanken på blogg det som opptar en mest. Vi kjenner også på at mye av det vi ser og opplever nå er vår hverdag på en helt annen måte enn i fjor. Det er ikke alt som føles like spennende å fortelle om, selv om det gjerne hadde vært kjekt å lese om...

Vi ser også at mye av det vi kunne skrevet om fra hverdagen vår i dag, skrev vi om i fjor. Vi har med andre ord kommet rundt, og vel så det, i mye av det vi opplever her. (Skal tro om vi har noen nye lesere som ikke fulgte med oss det første året vårt her?)

• Vi har igjen hatt skolefri fordi landet her feiret Muhammeds fødselsdag denne uka.

• På BCA har vi igjen hatt Reading Month, og Hanne og Håvard satte nye rekorder på engelsk litteratur som ble lest i februar. Det inspirerte til og med faren til å ta fatt på bøkene:) Fest og diplomutdeling på skolen (for elevene, ikke for faren!)
  

• Det er fortsatt varmt her (40 grader om dagen nå) (og varmere blir det), så kreftene blir fortere oppbrukt. Vi er glad vi kan kjøle oss ned i et basseng i hagen på dagtid og med en aircondition på soverommet om natta.

• Trafikken generelt og mopedene spesielt er forsatt like uberegnelige på veien, og vi er like takknemlig hver dag vi har kommet trygt fram og tilbake fra skole og jobb.

Når det gjelder misjonsinformasjonen, ser vi at det har blitt noe tynt med det i det siste. Også Utsyn roper etter mer misjonsstoff fra Mali. Skriv om evangeliseringsturer og landsbybesøk.... Og jeg spør meg av og til – hva skal vi skrive om? Vi er 10 misjonærer i Mali for tiden (fire av oss skal reise herfra om tre måneder, og to skal flytte til Elfenbeinskysten før den tid). Nesten halvparten leser/jobber med språk (to av dem driver litt bibelundervisning i hagen innimellom for et par interesserte som kommer og spør, men her er det ikke alt man kan skrive om). Et par av oss jobber på skolen/med elever på fritida. Resten jobber med administrative oppgaver av ulik art. Talla her viser at det er ikke evangelisering rundt om i landsbyer NLM driver mest med i Mali - enda. Likevel - vi velger å tro at det kommer under «misjonsarbeid» det vi holder på med, og at vi en dag kan våge oss frampå med en artikkel om "En dag på jobb" selv om vi ikke står på talerstolen eller midt i en landsby med en mengde tilhørere.

(Heldigvis har vi et radioarbeid med evangelisering i Elfenbeinskysten som når lengre enn vi aner, og vi har et prosjektarbeid der.)

Det har ellers gått opp for oss at tiden vi har igjen her ute minker fortere enn vi liker. Om tre måneder må vi ha en annen plass å bo/et annet sted å jobbe. Dette opptar tankene våre mye og har nok skyvd bloggskrivingen litt bakover i det siste.

Dessuten - bloggskriving er et ensomt arbeid. Det hender jeg lengter tilbake til tiden uten internett men med seine søndagskvelder med brevskriving. For på den tiden kom det også brev tilbake. Likevel - etter en god oppmuntring fra en ung dame på Østlandet, så prøver vi å fortsette med skrivinga, og vi fortsetter med å legge det ut på bloggen vår for den som måtte finne det interessant å lese.

MK 2009

I uken som ligger bak oss var misjonærflokken til NLM i Vest-Afrika samlet til misjonærkonferanse her i Bamako. Det ble fire travle dager der den ene programposten gikk over i den andre. Antall misjonærer på feltet var den uka 10 voksne og 8 barn (derav 6 skolebarn). Skolebarna hadde vanlig skole på BCA hver dag, og Siri miljøarbeider hadde ansvar for dem et par timer hver dag etter en felles middag mens vi fortsatt hadde forhandlinger. Da satt barna med lekser, men litt tid ble det til noen koseligere aktiviteter også. Mest populært var gjerne den dagen de kjørte ut for å kjøpe is for så å ha vannkrig på taket etterpå:)

I anledning konferansen hadde vi besøk fra hovedkontoret av hhv Leder NLM Utland Jan Sandvik og Regionleder Vest-Afrika Magne Gillebo. Dette var første besøk i Vest-Afrika for begge to. Før konferansen fikk de en rundtur i Elfenbeinskysten for å se på arbeidet vårt der. Her i Mali rakk de en kjapp tur til Narena, landsbyen der vi nå har hatt misjonærer boende i over to år.

Gillebo og Sandvik holdt fire bibeltimer og et par kveldsandakter for oss. Det kjentes godt å kunne sette seg ned og ta til seg åndelig føde på norsk. Mye av dagene på konferansen gikk ellers med til samtale om arbeidet som var blitt gjort i året som ligger bak oss og om visjoner og planer både for året vi er inne i og for kommende år. En del av samtalen var viet et evt kommende diakonalt arbeid i Mali, spesielt med tanke på Narena. Vi fikk også en presentasjon av «Common Ground», et orienteringskurs om ulike evangeliseringsmåter spesielt rettet inn mot muslimer eller andre lukkede miljøer. Både Gillebo og Sandvik satt med mange års misjonærerfaring fra Østen, kunnskap de kunne dele med oss under disse samtalene.

Misjonærkonferansen ble avsluttet med en familiesamling og pølsefest på taket. Da stod det både Gilde grillpølser og Leif Vidar wienerpølser på menyen, sammen med norske lomper, pølsebrød og Maurud potetgull. Takk til Torbjørn som fraktet alt dette fra Oslo til Bamako (og til hans medhjelper (les mormor) som stod for innkjøpet)!!

Småplukk

Etter tur i ørken har vi nå parkert skiene og tatt fram badetøyet igjen.

Varmt å sitte ute i "frisør-salongen" i 39 grader i skyggen.

Vi er takknemlig for at aircondition virker på soverommet igjen:)

Torbjørn er vel tilbake på Fjellhaug med all bagasjen sin (les vår).

I morgen (mandag) begynner årets misjonærkonferanse.

Hanne og Håvard har lånt ut romma sine til hhv Gillebo og Sandvik i en uke.

Vi gratulerer Øyvind med 18 år på torsdag og lappen på fredag!!!

Ha en fin uke.