Nye telefonnummer

For tredje gang bor vi i et land på det tidspunkt der landet legger om til 8 sifrede telefonnummer. Dette skjer i Mali på lørdag, 1. november.

I linken til høyre, Kontakt oss, har vi nå lagt inn de nye mobilnumrene våre og nytt telefonnummer til kontoret her i Bamako. Ikke det at vi er vant med å bli nedringt, men det kan jo være greit for noen av dere å vite - om dere skulle få lyst å stikke innom en tur :)

Vi talast......

Between

Dette er en spesiell hilsen til Between, som samles annenhver tirsdag i Fjotland, Kvinesdal kommune. Vi syntes det var veldig kjekt at dere tok kontakt og hadde lyst til å bli bedre kjent med både oss og det arbeidet vi holder på med her i Mali. Så var det jo artig at det i gruppa deres er noen som heter Hanne og Håvard, akkurat som barna her i familien :)

Flott at dere kommer med spørsmål til oss. Vi skal prøve å svare på dem her denne gangen. Dere lurte på hvordan været er hos oss akkurat nå. Nå er regntida snart slutt, og da regner det mye sjeldnere enn det har gjort de siste 4 månedene. Tror det er nesten 2 uker siden sist det regnet nå, og hvis det kommer ett regn til, så blir gjerne det det siste i denne omgang. Da må vi gjerne vente helt til april før det kommer litt nytt regn, og så til juni til det regner flere ganger i uka igjen. Sola skinner ute i dag, og det er 34 grader i skyggen.

Når det gjelder hva klær vi går med, så pleier Håvard og Hanne gå med kortebukse og t-skjorte/topp hver dag. Hanne går forresten like mye med skjørt eller kjole. Her er kulturen slik at de voksne skal ikke vise knærne sine for andre, så Jon Ivar og jeg må gå med klær som er litt lengre. Mennene har mest langbukse og damene kjole eller skjørt. Når det blir desember og januar, blir det kaldere her. Da er det gjerne bare 20 grader når vi går på skolen, og da fryser vi, så Hanne og Håvard vil ha på bukse og jakke. Men det blir litt varmere i løpet av dagen.

Så lurte dere på hvordan huset vårt som vi bor i ser ut. Her er det:

Det er bare én etasje, så vi har ingen trapper her. Det er heller ingen dørstokker i huset, så firfisler og andre smådyr går ut og inn som de vil under dørene. Det gjør også regnvannet når det regner mye (det kommer helst inn, så må vi dytte det ut igjen selv). Taket er helt flatt. I varmetida kan det bli veldig varmt, så da legger vi på noen tørka gressmatter for å få det litt kaldere inne. Vi har tre soverom, stue, kjøkken og to bad inne i huset vårt. Vi sover i senger, men vi må ha myggnett rundt sengene hver natt. I hagen har vi mango- og papayatre, to kaniner og et badebasseng.

Her er gata utenfor hageporten vår. Her spilles det masse fotball.

Da ønsker vi dere en fin Between-samling på tirsdag. Lykke til med refleksløpet, og så håper vi dere får en fin samling inne etterpå der dere kan lære litt mer om Jesus og litt mer om Mali. Takk for at dere vil være med å be for oss også. Er det ikke flott at Gud er så stor at Han kan se til dere i Norge samtidig som Han er med oss her i Bamako!

Hilsen Hanne , Håvard, Jon Ivar og Irene

Stupebrett

Det er ei spennande tid vi lever i. På mange måtar kanskje urovekkjande. No som vi bur i eit av det fattigaste landa i verda ser ein enno klårare kva pengar kan gjere med folk og land.

Mali er 4 gonger så stort som Elfenbeinskysten, men har 37 % færre innbyggjarar. Dei har under halve brutto nasjonalprodukt pr innb i høve til Elfenbeinskysten, men har 4 år høgare forventa levealder. Dei har mykje færre materielle gode, men mykje større takksemd og er mindre kravstore.

Vi ser også at når prisane stig, er det i Abidjan og ikkje i Bamako vi får opptøyar og store demonstrasjonar.

Dette innlegget tek utangspunkt i ein tanke utan store forsøk på å kome attende til ein konklusjon

Heime på berget er folk i harnisk over ein bensinpris på over 6-7 min arbeidstid pr liter, mindre enn sikkert mange brukar på internett eller anna ikkje-jobbrelatert arbeid i timen. Her kostar bensinen 1-4 timars arb pr liter.

Så det er bra vi held Noreg fritt for innvandrarar som er viljuge til å gjere det arbeidet vi sjølv ikkje gjer lenger og som berre sender pengane sine til heimlandet. Du har sikkert fått med deg at dei sender meir pengar heim enn det som blir gjeve i uhjelp, og at vi sel varer og/eller tener meir på industri (Statoil m.fl) i fleire av desse landa enn det Noreg gjev i uhjelp.

Kva gjer vi for å nå dei med evangeliet heime. Med eller utan dårleg misjonsøkonomi er dette noko du kan gjere noko med. Handle i ein innvandrarbutikk og skape eit venskap, helse på dei når du møter dei på biblioteket, i butikken, legekontoret eller tør du sitje ved sidan av dei på bussen??????

Må av og til gripe meg sjølv i å tenkje på kvifor driv vi misjon der vi gjer……? Og kva er det å drive misjon………? Og ikkje minst: Kvar er mitt kristne sinnelag i møte med samaritanarar, farisearar og tollarar?
jonvar

Kråkevær

Etter ein heil del dagar i senga med tid til å lese nyheiter og sjå på bilete får ein av og lyst å reise til Noreg for å nyte dei fine hausfargane.

Men så i dag fekk eg sjå denne kråka og då forsvann lysta fort, her nyt vi framleis sommaren med over 30 grader kvar dag.

(henta frå yr.no Foto Stig Sund)

Ha ein fin haust.

Jon Ivar

Kva gjer vi i Abidjan?

I Noreg ser vi at opplysningsarbeidet om HIV/aids er tungt. Haldningane kan sjå ut til å vere at dette gjeld då ikkje oss, men er eit problem for homofile og prostituerte.

Noko av den sama haldinga finn vi her også, spesielt på landsbygda. Likevel er det nok lettare å nå fram med bodskapen. Og når ein har samlingar om dette, kjem folket i nabolaget for å ta del i opplysningskampanjane. Kor vidt det får konsekvens for livet deira er ikkje like lett å måle. Men vi ser at størstedelen av folket får kjennskap til smittemåtar.

Alle aktivitetane skjer i samarbeid med leiarane i bydelane

Dette er ei av oppgåvene våre her i Abidjan. Vi ser det er greitt å komme med bodskapen. Eg trur det er ei viss erkjenning av at det er eit problem, sjølv om det nok i første rekkje gjeld dei andre. Eit av dei største problema er nok stigmatiseringa av dei som er smitta. Folk trekkjer seg unna. Dei som blir lagt inn på sjukehus kan bli forlatt, kanskje i avmakt, i redsel for den økonomiske kostnaden eller kanskje ikkje minst for frykta for å bli smitta.

Har du nokon gong testa deg? Du som har født dei seinare år har gjort det veit eg, men dåke som ikkje har gjort det! Kunne du tenkje deg å gjere det, frivillig, sjølv om du trur det er liten grunn til det? Eg har måtta gjort det etter to opphald i Afrika. Men eg trur det sit langt inne for dei fleste av oss, ei slags frykt. Ikkje som kreft der vi kan bli friske om vi oppdagar det tidleg, men noko vi må leve med resten av livet og som lett set grenser for korleis vi omgås andre på, eller kanskje enno meir for korleis andre omgår oss på.

Vi har dette som sagt i prosjektet, men også blant dei som arbeider med dette ser vi det er ei barriere å ta denne testen. Her er det ofte misjonærane og dei som arbeider med slike pasientar som blir dei næraste på slutten av livet, korleis er det der du bur…………………

Her håper vi å kunne gje dette arbeid eit positivt forteikn og at vi kanskje saman med radioen og evangelisten vår her i Abidjan kan gje eit glimt av himmelen og Guds ynskje om å ta dei i si famn. Be gjerne om at vi må få finne gode samarbeidsmåtar slik at dette kan bli eit integrert arbeid.

Hjemme igjen

Nå er vi vel hjemme igjen etter å ha besøkt pappa en uke i Elfenbeinskysten. Det var høstferie på globalskolen, men vi hadde skolearbeid med oss fra BCA (for der var det ingen ferie) som vi jobbet noen dager med i Abidjan, . Vi gjorde mange gøye ting på turen, men go-cart kjøringa var nok noe av det kuleste. Så Torbjørn og Øyvind, nå er vi klar for et race når vi møtes igjen på en go-cart bane!!!
Ellers var bølgene i Grand Bereby megagøye - neste gang bare MÅ vi ha med surfebrett dit!!
Og så fant vi en kjempestor butikk i Abidjan. Den hadde grådig mange leker, så da var det supert at vi hadde spart all ukelønna vår de siste tre månedene. Butikken var så stor at vi fant nesten ikke veien ut igjen.

På veien mellom Abidjan og San Pedro fikk vi lære mye om plantasjer her i Afrika. Vi kjørte forbi milevis av palmeoljeplantasjer der de kunne hente olje til å lage både matolje og såper. Og vi kjørte forbi tusenvis av gummitrær som hadde på seg kopper som samlet gummi.
Vi tok fly hjem igjen i går, men det var så mange timer forsinka at vi kom ikke hjem før klokka to i natt, så i dag har vi vært noe trøtte. Håper dere i Norge har hatt en fin høstferie. Kanskje noen av dere kan fortelle oss hva dere har opplevd i ferien??
Hilsen Hanne og Håvard

KOONAN

Denne kyrkjelyden har vore samansett av kristne funksjonærar og nye mahou kristne. Ein kombinasjon som ikkje alltid har vore like enkel. Kyrkja har også i større grad enn i Ouaninou vore sjølvstyrt, bl.a har dei kosta meir av kyrkjebygget sjølv og drifta av det.

(Kyrkja i Koonan, påska 2008)

I motsetnad til i Ouaninou har vi ikkje hatt nokon fast pastor her over tid. Dessverre har vi også hatt fleire som har falle frå under vegs (også her). Men spesielt eit ektepar har vore trufast og helde mykje av arbeidet oppe.

No i regntida er det fri frå bibelskulen i Mali som ein av våre kristne Mahouar går på. Han er frå Koonan området og har sin praksis der i regntida. Det verkar til å vere til inspirasjon og hjelp for denne kyrkjelyden og no i det siste har det vore opp til 26 på gudstenestene. Takk GUD!!

Spesielt har eg fått vete at det går gjeteord om kona til denne bibelskuleeleven vi får vere med å støtte. Dei gifta seg i fjor haust, ho er frå eit område lenger nord mot Mali og er ein god kristen. Be spesielt for desse to og for den siste tida deira i Koonan før skulestart i desember.

(Besøk i Koonan nov 2007)

Fortsatt San Pedro

Vårt faste tilholdssted i San Pedro har vært CMA sitt gjestehus, som ligger langs stranda i byen. Mange år med manglende vedlikehold hadde satt sitt preg også på disse bygningene. Innvendig var mye det samme, bare mer slitt. De samme bilda hang på veggene, de samme gardinene i vinduene. Men alle kjøkkenhyllene var så og si tomme. Uteområdet derimot var ikke fullt så bra lenger. Lekestativet var totalt rast sammen, gjerde rundt tennisbana helt bortevekk. Vindu og myggnett var ødelagt mange steder. Men en koselig vakt og ei flink husvertinne (som var der for ei kortere tid) gjorde alt de kunne for at vi skulle få noen flotte døgn på gjestehuset. Mens det tidligere var amerikanske misjonærer som stod i bresjen, er det nå den lokale CMA kirka i San Pedro som står som eier og drifter ferieplassen vi ble så glad i i løpet av de åra vi bodde i Elfenbeinskysten. Av gjestelista så vi at de tjue forrige overnattingene hadde vært ivorianere selv som hadde brukt plassen, mange på retreat i kirkas regi. Vi ble glad da det forsatt var mulig for oss å leie seg inn der, selv om mye var blitt annerledes på disse åra.

En rusletur på Hotel Balmer gav oss mange gode minner, men hotellet var stengt og i en dårlig forfatning. Det skulle bli rustet opp etter valget – lød det også her. Langs veien traff vi plutselig en av de mest trofaste badevaktene på dette hotellet!
Hotel Sophia, med saltvanns- bassenget, var åpent og bar ikke preg av hva som hadde skjedd i byen de siste åra. Vi hadde en deilig dag der.

Søndag kjørte vi den timelange turen til Grand Bereby, bare for å se et skilt på porten: Hotellet stengt – bading forbudt. Mismodig trodde vi at vi måtte snu, men plutselig kom det en smilende vakt som kunne fortelle at vi kunne bruke stranda så mye vi ville. Det var to solsenger som hadde overvintret ute de siste seks åra, og de fikk vi:) Hotellet hadde vært stengt siden 2002 , men ingenting av det flotte området tydet på manglende vedlikehold her. Eierne var i Sveits og ville komme tilbake etter valget for å starte opp igjen hotell- og resturantdriften. Flere grupper med libanesere hadde også tatt turen på stranda denne dagen, men i motsetning til oss, så visste de at restauranten var stengt og hadde med seg grill og mat selv.

Flere av gatene i SanPedro var bedre enn noen gang før. Det var kommet asfalt mange steder :) Fruktmarkedet midt i sentrum var nå innebygd sammen med flere andre markedsboder. Veien til fiskemarkedet var for tiden stengt, så vi kom oss ikke dit. Men alle fiskebåtene som la ut tidlig tidlig så vi komme tilbake senere på dagen:) Den store havna var også i drift, men ikke med så mange båter innom som tidligere. Den franske skolen i byen, som hadde 140 elever da det smalt i 2004, hadde i dag bare 55 elever, og kun 10 av disse var franske, de andre libanesere eller ivorianere. FN (UN) har en egen base i San Pedro, og den dagen vi reiste derfra skulle de tydeligvis ha en øvelse, for da var alle soldatene samlet ute på gata og holdt på med oppstilling.

Drømmen ble virkelighet

Vi hadde en drøm. Drømmen lot seg realisere. Jeg måtte stadig knipe meg i armen for å kjenne at dette virkelig var sant. Vi har bak oss noen flotte døgn – drømmedøgn – men hvor har vi vært?


Etter nesten åtte år var vi tilbake til vårt ferieparadis i Afrika - og alt var der som før - bølgedrønna, palmesusen, saltsmaken, vinden, sanden mellom tærne, følelsen av frihelg – men likevel, mye var annerledes...

Krigen hadde satt sine spor og syv år med manglende vedlikehold hadde satt sitt preg på mange områder. Det var påfallende få hvite i byen. De fleste stedene fikk vi høre at folk venta til valget var over før de ville komme tilbake/starte på nytt. Vi har vært tilbake i San Pedro – nest viktigste havneby i Elfenbeinskysten - 5 timers kjøretur vest for Abidjan. Her tilbrakte vi de fleste ferier og frihelger den tiden vi bodde i Elfenbeinskysten, og det var en spesiell opplevelse for oss å komme tilbake nå.

Kjære krass kniv

Eg såg du skreiv i gjesteboka, det set eg pris på sjølv om du er kritisk til det vi held på med. Eg vil gjerne svare på kritikken og håpar du tek deg tid til å lese den.

Eg reknar med du siktar til prosjektet vi driv i Abidjan når du meinar vi tvingar den kristne trua på nokon. Då vil eg tru du ikkje heilt har forstått korleis vi driv prosjektet. I alle fall verkar det som det er i utakt med slik eg opplever det.

Å vere kvit i Afrika eller nordmann i mange land er ofte ei utfordring. Eg kjenner til journalistar som seier dei er kristne i møte med andre kulturar fordi dei finn det for vanskeleg å forklare at dei er ikkjetruande.

Vi har alle eit verdisett enten vi er kristen, muslim eller ikkjetruande. I det norske statsbudsjettet under bistand er blant anna arbeidet for aksept av homofilt samliv, mot omskjering av kvinner og arbeid for demokrati blant tema som er dei viktigaste satsingsområda. Er det å tvinge heile folk eller kulturar til å skifte meining, eller er det greitt fordi Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak?

Vel, det er noko av bakteppet vi har når vi arbeider i andre kulturar. Mange land seier homofili ikkje eksisterer, i mange land er det forbod mot alkohol, det passar ikkje alle vestlege turistar, det ser vi jo i media til tider. Våre haldningar og verdiar er dei alltid dei beste og/eller dei riktige? Etiopia vil innføre ein ny lov mot arbeid for demokrati/menneskerettar og mot arbeid blant barn, kvinner og handikapa. Har vi rett til å arbeide mot det?

Når det så gjeld det konkrete om vi tvingar nokon til tru, vil eg på det sterkaste sei det ikkje er tilfelle. Eg har arbeidd med bistand sidan 1992 og så langt ikkje sett det i vårt arbeid. Det er riktig at vi ynskjer folk skal sjå at Gud elskar dei og sendte son sin til frelse for deira, mine og dine misstak eller synder som vi som regel seier. Men all vår bistand er basert på at den blir gjeven fritt til mottakaren utan krav til kristentru. Vi strevar etter å gjere dette på best mogleg måte for at mottakaren skal ha størst mogleg utbytte av det. Difor brukar vi bøker utarbeid av nasjonale eller lingvistiske institutt. Difor startar vi også alfabetiseringa på det nasjonale språket for seinare å gå over til fransk. Det gjer at dei også forstår perfekt kva som står i bøkene dei brukar.

Forsking viser at det er best å lære å lese på sitt eige språk. Neppe nokon i Noreg ville vel sei det var betre om all undervisning frå 1. klasse var på engelsk som trass alt er eit nærliggande språk. Vel, det var ein digresjon.

Alle dei diakonale aktivitetane er utan evangelisering. Vi som arbeider der er delvis kristne og delvis muslimar. Dei som eventuelt vil snakke om kristen tru må difor ta kontakt med oss på eige initiativ og møte opp i det lokalet vi har våre møter for å høyre kristen forkynning. Dei lærebøkene vi brukar er offentlege lærebøker utan religion. Derimot har vi laga materiell innan helse, jordbruk osv som vi brukar som tilleggslitteratur. Dei som underviser er godt utdanna ungdommar frå bydelen som dei eldste sjølv peikar ut. Vi brukar altså ikkje kristne prestar til dette arbeidet. Eit av hovudmåla er å lære opp lokale resurspersonar som kan finne støtte for aktiviteten vidare etter dei to åra der vi er med og drar i gang dette. Vi utdannar og set dei i stand til arbeidet og hjelper dei til å få økonomisk bærekraft i aktivitetane.

I dei åra vi har drive med slikt arbeid har enkelte teke kontakt med kyrkje fordi dei forstår det er noko som driv oss og dei ser vi har ein fred i våre liv som dei manglar. Eg forstår det som du ikkje synest noko om kristendom, det er eit val du står for. Eg håpar du ein dag kan få sjå at Gud er for deg og ikkje mot deg. Ingen kan tvingast til å bli kristen. Det er riktig at ein offentleg kan sei ein er det, men til sist er det likevel eit personleg forhold til Gud, med Jesus som frelsar som tel.

Sjølv om vårt mål med prosjektet er å hjelpe folk, er vi sjølvsagt glad om nokon får lyst til å bli ein kristen gjennom møtet med oss, men som sagt: ingen blir tvinga til å høyre eit einaste ord om Gud.

På den andre side er det jo slik at dei aller fleste i Elfenbeinskysten og Mali lever eit liv der ein eller annan form for gud er ein del av dagleglivet. Vår oppleving er at dei har større tiltru til kristne enn til dei som seier seg ikkjetruande. Dagleglivet kan ikkje skiljast frå gudslivet, slik det er det for dei fleste her. Så det gjer at vi frimodig held fram med å hjelpe menneske som ynskjer oss velkomne, vi er opne på kven vi er, så kan den enkelte bydel velje om dei ynskjer det vi kan tilby eller ikkje. Så prøver vi å vere audmjuke, vel vitande om at både lokalt TV, ambassadepersonell, flyktninghjelpa og vi misjonærar ber med oss ein vestleg kulturarv som ikkje berre er positiv.

Joh 3:16 ; For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud har av og til andre planar

Av og til skriv vi om ting vi ser er i ferd med å skje, så går det nokre timar, dagar eller mnd og vi er framleis like langt. Vi har lenge bedt om å få ein nasjonal kristen som kan busetje seg i Dioman. Samuel var der ei god tid før han døydde.

Vi trur han fekk gjere ei stor bønnegjerning der. No har vi ingen fastbuande. Enok har vore der fleire turar. Då er han også innom Pastor Pierre i Ouaninou og hjelper han med alt frå massasje til å lage hønsehus.

(Kyrkja i Dioman)

Vi hadde likevel håpt å få nokon av våre nasjonale kristne i området til å reise til Dioman. Abraham var ein av dei vi trudde skulle få reise. Men det vart ikkje slik. Då faren døydde, reiste han til sin heimelandsby og busette seg der. Han trudde Gud kalla han til Dioman, men det ser ikkje ut til å bli i denne omgang. Då eg snakka med Enok i Abidjan sist tur, var det dette som var det store samtaleemnet vårt.

Abraham har no åker i landsbyen til faren, har eit veldig godt rykte på seg og får vere den som tek seg av ting som må tiltruast nokon der. Han har også eit godt vitnesbyrd etter det vi høyrer. Den første etterfølgjaren har han også fått i landsbyen. OG her er det verken kvite pengar eller utsikt etter arbeid som ligg til grunn for interessa. Er dette vegen til Dioman? Landsbyane ligg ikkje langt frå kvarandre og han har også fått vore der saman med Enok nokre gonger, og Enok har besøkt han heime i landsbyen.

Så hadde vi unge Morry som vi håpte skulle får reise til Dioman.

Pastoren vår ville ha han dit, men nei, han fekk ikkje reise fordi han var den einaste av sønene som var ein trufast og god arbeidar. Han er difor også den einaste av ungane som får lov til å bruke farens nye motorsykkel. Og den brukar han når han skal ut på åkeren for å arbeide eller ha oppsyn med åkeren. No er det mindre med innleitt arbeidskraft på faren sin åker, så han er no eit vitnesbyrd der heime med faren.


Må innrømme eg får frysningar i kroppen når eg prøver å gje dette vidare til deg som lesar.

Vi ber og har tankar om korleis Gud bør ordne tinga, men han har sine vegar. Og som så mange i skriftene (Moses, David, Paulus m.fl) er det ein lang veg til den tenesta Gud vil bruke dei til. Han har ufatteleg god tid og høge tankar som eg ofte ikkje fattar. Men så gjennom nokre glimt ser vi Han får etterfølgjarar som vi ikkje hadde drøymt om. Ver med å be spesielt for desse tre!

Jon Ivar

Vel framme

For dei som måtte lure, resten av turen gjekk også greit, nokre stopp for å lure på kva dette var for ein kar med kva for bagasje. Nokre nye slaghol sidan sist tur i april, men desse lurte eg!

Eg la til et PS nedanfor forrige innlegg for deg som måtte ha klart å lest om turen min før denne meldinga vart lagt inn!

Og eit PS! skal jo komme etter det som var sagt, men sidan etter er før på bloggen måtte jo etter komme før det som var sagt. OG då måtte jo eg legge inn PS før eg hadde lagt inn det eg skreiv, men det gjekk jo ikkje. Så eg la det inn etter men lot det komme før likevel. Forstå det den som vil...............

1200 km på afrikanske vegar

kan vere så mangt. I Mali og Elfenbeinskysten er hovudvegane stort sett bra. Sjølvsagt med visse atterhald. Og kva er no eigentleg bra?

Sidan det var ramadanfest i går var det stille på vegane og det hjalp på farten. Spesielt på dei dårlege partia.

Kort oppsummert over gårsdagens kjøring kan vere:

• 950 km
• 12,5 timar
• 2 land
• 10 stopp for registrering av papir
• 2 kontrollar av bagasjen der den eine innebar opning av kassar og testing av gitaren
• 12 andre kontrollpostar med bom eller spikermatte
• 1 post der eg måtte bruke tid på å forklare kvifor eg ikkje hadde kjøpt turist vignett til bilen (kor skal ein forresten finne det i opprørssona)
• 3 bompengepasseringar
• Fleire tusen slaghol
• 50 innertiarar (minst) på slaghola (det dårlegaste eg kunne klare var ein og annan 9-er). Nokre kom så fort hjula rakk ikkje dei 20 cm ned i botnen før vi var forbi, bilen, lasset og eg.

(bilete er frå mahouland i november, kjent gate for dei som budde her)

Kjøp

• Diesel 2 gonger
• Passersetel
• Batteri til mp3-spelaren

Udeling av

• 1 nytestamente
• 8 traktatar
• 1 brus
• 1 sjokolade
• 1 flaske vatn
• Telefonnummerert mitt
• Litt pengar klarte eg ikkje å snakke meg vekk i frå, klarte nokre plassar og nesten andre plassar. Eg har ein mistanke om at grunnen til at vi «blir innskrivne» i bøkene er ofte berre at vi skal måtte betale.

Det var godt med middag og ei god seng i Yamousoukro. I dag er det berre 230 km igjen til Abidjan.

Så igjen takk for forbøn.

PS! Gjer ikkje vont om du ber for siste etappe og opphaldet i Abidjan også! :)

PS!

Ja, eg har fått eit par telepatiske kommentarar og skal gje svaret til dåke alle.

Jostein mener eg alltid er så voldsom å legge ut når eg kjem i kontrollar, og eg klarte ikkje å halde meg fri denne gongen heller. Så historia om vår fortid i Touba med rebellane som har husa våre alt alt vi mista gjekk nokre gonger. Trur det var med å sikra meg mot å måtte betale toll for all bagasjen. Bilen var jo full må vete og absolutt interessant som mjølkeku for litt pengar.

Og til Terje, det gjekk med:

• To cola boksar
• To Orangina
• 100 g sjokolade
• 120 g potetgull
• Og ikkje minst tre skjever grovt heimebakt brød (slå den Terje, bra til meg å vere)

Det gjekk også med, men ikkje ete av meg:

• To høner
• To fuglar
• Eit ukjent antal innsekt