På hjul sørover

Det fine med denne bloggen vår er er at vi i tillegg til å sende informasjon og hilsener også kan videreformidle konkrete bønneemner, og dette vil vi benytte oss av i dag.

Vil du være med og be for Abidjanturen til Jon Ivar? Han reiste hjemmefra klokken 05.20 i dag (tirsdag) og håper å kunne nå Abidjan før mørkets frambrudd i morgen. Bilen (en Toyota hiclass) er full av flyttelasset til radiokontoret/fam Sæths bagasje. I dag er det slutt på Ramadan, noe som kan være både en fordel, men også gjerne en ulempe noen plasser. Folk vil kunne være i godt festhumør, mens andre vil være i pengeknipe pga store utlegg i forbindelse med festen i dag.

Be for møte med grenseovergangen og alle politi-/militærkontrollene, spesielt i Elfenbeinskysten. Han har med seg klarete flyttepapir/utførsel av private eiendeler, men det er alltid noen som gjerne vil prøve seg med å hale mer penger ut av en situasjon som dette.

Be om at bilen må holde, om at Jon Ivar må få være frisk og opplagt under hele turen og be om beskyttelse langs veien. Han reiser alene menneskelig sett, men be om at han må få merke at det er en høyere makt som går med ham hver kilometer av den ca 1200 km lange turen han har foran seg nå.
Irene

Direkte møte med helsevesenet

Antall erfaringer her i livet har for Jon Ivar økt med èn i dag. Han har nemlig fått prøve ut ett av sykehusa i Bamako. Etter tre dager med mer ligging enn sitting, mer kryping enn gåing og mer uttak enn inntak fikk jeg ham med meg til doktor her i byen. Han trengte ikke mer enn å kaste ett blikk på Jon Ivar og ett på blodpøveresultat før han sa: Du blir her i dag.

Prøvene viste hverken malaria eller tyfoid, men en kraftig infeksjon i magen. Nå ligger han under behandling og får både veske (han var nokså tørr), vitaminer og antibiotika intravenøst. Han har sovet i flere timer i formiddag. Vi kan forhåpenligvis hente ham hjem i kveld.

Vi håper på ei god helg der kreftene kan komme tilbake og der en klarer å legge alle tanker om alt arbeidet som nå hoper seg opp, tilsides. Så til Elisabeth og Jostein: Flyttelasset deres blir noen timer forsinket til Abidjan....

Mer skole

Her i Mali går vi på skolen bare 176 dager i året mens dere i Norge går 190 dager. Urettferdig - tenker du gjerne.

Da kan jeg fortelle deg at vår skoledag er på 8 timer hver dag, til sammen 40 timer i uka, mens dere i 3. og 5. klasse i Norge bare har 25 timer i uka. På ett år går vi på skolen 458 skoletimer mer enn dere. Hvis vi gjør disse timene om til norske skoledager, så er vi på skolen 91 dager mer enn dere i Norge. Synes du det fortsatt er urettferdig?

I tillegg til timene på den amerikanske skolen vår, går vi to ettermiddager i uka på "norsk skole" for å jobbe med norsk, RLE og samfunnsfag på norsk.

Jeg har ikke gått 5. klasse i Norge, så jeg vet ikke hvor mange prøver dere har eller hvor tjukke skolebøkene deres er. Men her i Mali har jeg ca fire prøver i uken. Og vi får karakter på alle prøvene våre og det meste av skolearbeidet vi gjør i løpet av skoledagen. Jeg får som regel lekser i fire fag hver dag. Noen av dem rekker jeg heldigvis å gjøre ferdig på skolen, men resten må jeg gjøre hjemme. Sosial studies boka mi (samfunnsfag) er på 735 sider, mens science boka mi (naturfag) bare er på 584 sider. Min norske samfunnsfag bok er på 191 sider. Den leser jeg i tillegg.

Når vi er ekstra gode venner så hjelper Hanne og jeg hverandre før vi skal ha spellingtest.
Det har vi hver uke.

Hilsen Håvard
(ps jeg elsker lørdager og søndager!!)

Nasjonaldag

Noen ting går man glipp av ved å ikke bo i Norge mens andre ting får man dobbelt av, så som nasjonaldager.

I dag er det Malis nasjonaldag, og vi har hentet noen faktaopplysninger om Mali fra Wikipedia:

Mali er en tidligere fransk koloni som ble uavhengig i 1960. Landet var før løsrivelsen kjent som Den Sudanske Republikk og Fransk Sudan. Diktatur fra 1960-1991. Første frie valg i 1992.

Navnet Mali stammer fra det store muslimske riket til malinkéfolket. Det hadde sin storhetstid på 1200-tallet og 1300-tallet. Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn, som dro gjennom Sahara fra mer nordlige strøk. Det regnes som fullt islamisert før år 1300.

http://no.wikipedia.org/wiki/Mali

Malis flagg ble offisielt 1. mars 1961. Fargene er de tradisjonelle panafrikanske.

Fargene symboliserer:

• Grønt: Natur og landbruk
• Gult: Velstand, gull og andre metallforekomster
• Rød: Forfedrenes kamp for uavhengighet

Samme flagg benyttes som nasjonalflagg, statsflagg og flagg for Malis væpnede styrker.

http://no.wikipedia.org/wiki/Malis_flagg

For de som vil gå inn og lese Malis nasjonalsang, så kan dere trykke HER.

I Bamako har det i flere dager blitt vasket og pusset flaggstenger, spesielt i rundkjøringa "L'indépendance" (uavhengighet/selvstendig), og i dag henger det flagg på alle disse stengene. Tradisjonen tro vil det være en militærparade i byen, men utover dette er det ikke så mye man merker til nasjonaldagen. Den vanlige mann og kvinne i gata her holder på med sitt som vanlig.

MEN landet er allerede nå i gang med en kommité som holder på å forberede nasjonaldagen i 2010, for da er Mali 50 år og det ventes en stor fest.

Det har regna i dag

I løpet av fem minutter var tilstanden i Bamako forvandlet fra en deilig, litt kjølig formiddag til å bli mer lik tilstandene i USA den siste tiden (dog ikke SÅ ille heldigvis). Med regnet kom en kraftig vind som tok med seg det den greide av trær, planter, tak og andre mer eller mindre flyttbare saker. Veier ble forvandlet til elver, og trafikken gikk megasakte der det var trafikk i det hele tatt. Ingen tutet på bilen foran om den ikke kjørte da det ble grønt lys, for ingen av dem hadde sikt til å kunne kjøre i.

Tunet på kontoret/ gjestehuset ble på få minutter forvandlet til et brunt basseng og stod en stund i fare for å blande seg med det blå bassenget. Gjester måtte vasse til knes for å komme ut og inn da vakta til slutt klarte å få opp porten. Etter en halvtimes tid stoppet det like fort som det hadde begynt, og vannet forsvant litt etter litt. Tilbake stod skitne, gjørmete veier og ødelagte hager.

Siste arbeidsdag i Bamako

Ja, i dag var det siste arbeidsdag i Bamako for det nasjonale radioteamet vårt. På radiorommet står kasse på kasse med ferdig pakket flyttelass, klar for å kjøres til Abidjan om en uke.
Vi var samlet til avskjedsmiddag på kontoret i formiddag. Fatou stod for matlaginga, og hun serverte en deilig fiskerett med alokå, brød og kålblanding til.
Somaila og mange flere hadde ordet og takket for tiden de hadde hatt i Bamako. Selv om de nå gleder seg over å kunne vende tilbake til sitt hjemland, var det sterkt å se hvilke bånd de hadde knyttet til Bamako og staben som blir igjen her i byen. En rekker å bli godt kjent på tre og et halv år.

Vi ønsker radioteamet god tur sørover og lykke til med oppstart i Abidjan om to uker.

En stor dag

Ja, for oss som har vært i Elfenbeinskysten i flere år og så hvordan uroen i landet førte til at alle misjonærene måtte evakuere i 2004, så er det en stor dag i dag! I dag har vi igjen misjonærer boende i landet.

Klokken 10.40 satte familien Sæth seg på flyet i Bamako for å flytte til Abidjan. Vi har fått telefon fra dem om at de er på plass på gjestehuset vårt der nede, hvor de fra nå av vil ha sitt hjem i 1. etg. Jon Ivar hadde første del av flyttelasset deres med seg sist han reiste til Abidjan, litt fikk de med seg selv nå, og resten kommer Jon Ivar med i slutten av september da han skal kjøre nedover. Det nasjonale radioteamet jobber i Bamako denne uken, men drar så til Abidjan om noen dager de også. De vil ha kontor på gjestehustomta forløpig, der også de ansatte i bistandsprosjektet vår holder til.

Vi gleder oss sammen med Elisabeth og Jostein over at denne dagen endelig ble en realitet. Og mest av alt takker vi Gud som lot dette bli mulig. Han har stengt og åpnet veier på tvers av vår tankegang mange ganger. Vær med å be for radioteamet at de må få gå i ferdiglagte gjerninger i denne storbyen. Vær også med å be om fortsatt fred i Elfenbeinskysten. Selv om det nå har vært rolig ganske lenge, skal det aldri mye til før noe blusser opp i Afrika. Valget som har blitt utsatt gang på gang, skulle blitt holdt den 30. november i år, men nå sies det at enda en utsettelse er på gang.

Jostein, Elisabeth og Simone på middagsbesøk to dager før avreise

Olympic Games

Lørdag hadde vi enda en kjekk dag her i Bamako. Vi ble invitert til å være med på Olympic Games på The American Club. Der var det aktiviteter og konkurranser både for liten og stor, og med premieutdeling tilslutt. Første post på programmet var tenning av OL-ilden.

Området er en liten Oase i den ellers så store sandkassen Bamako. For å komme inn på Cluben, måtte man gjennom en liten "sikkerhetsport" og identitetspapir er vanligvis nødvendig.

Håvard brukte mesteparten av tida si på tennisspilling, mens Jon Ivar stod støtt og slo en etter en i bordtennis.

Hanne var den som var mest overalt og fikk med seg det meste. Mor var fotograf for anledningen.

Midt på dagen kunne vi bestille hamburger, hot dog, grillspidd, potetsalat og drikke.

Mest populært var nok svømme- konkurransen mot slutten av dagen. Tilslutt var det fri bading. Gjorde godt å få kjølt seg ned etter å ha sprunget, hoppet og kastet i 35 grader.

Konseptet minnet oss noe om de norske 17. mai-lekene (forutenom bassengdelen da), men konkurranse- instinktet hos amerikanerne var nok noe høyere enn vi er vant til.

De små guttene

Overalt i Bamako går små gutter med tomme tomatpurébokser for å tigge penger. Du finner dem i de store lyskryssa, de er utenfor supermarkedet og de er på hjørnet med bakeren vår. Dette er et vanlig syn i byen her, men nå i fastetiden ser vi at antall gutter med blikkboksen sin har økt.

De kommer i større eller mindre tropper, veldig ofte utsendt av moskeen, og så har de sine faste oppholdssteder i løpet av dagen. Det er med andre ord som regel ikke en sulten mage som tvinger dem på gata, men heller noen som står bak dem og vil ha penger. Guttene blir ofte like glad for en brødbit eller en banan, for den kan de spise selv.

11. september

Ein dag til ettertanke for mange og det for ulike grunnar. I familien, kollegiet og venekrinsen vår har vi fleire som har fødselsdag i dag.

Sjølv var eg på den amerikanske ambassaden i dag og fekk vere med på 1 min stille til minne om offera frå terrorangrepa i USA. Dagens utgåve av «Le Griot» som er nyhendeavisa frå den amerikanske ambassaden, hadde ein artikkel om «Patriot Day», erklært av President George W. Bush.
For oss som var i Elfenbeinskysten har dagen enno ein annan klang. Det var den dagen, også det i 2001, vi opplevde det siste av ei rekkje ran mot misjonen i Ouaninou og områda kring. Etter det vart det vedteke at misjonærane skulle flytte frå Ouaninou og Koonan. Det vart også første steg på nedtrappinga av misjonærtalet for vår misjon her i Vest-Afrika. Sidan kom borgarkrigen i 2002 og opprøret i 2004.

Så denne dagen har gode minner for svært mange, med ei stadfesting på livet, gjeve oss av Gud. Men vi har og minne som viser oss synda sin plass i denne verda. Tenk om du og eg kan få vere med på å spreie litt meir av Guds kjærleik til dei mange som er på leit………..

Forandringer i hverdagen

Også i vår hverdag merkes det at vi er inne i fastemåneden for muslimene rundt oss.

Hushjelpa skulle lage middag til oss på fredag og ropte plutselig på meg at jeg måttte komme og smake på sausen, om det var nok salt i den. I all verden, tenkte jeg, dette gjør du da alltid selv, og du lager jo kjempegod mat...??? Men jeg kom på det i det jeg steg inn på kjøkkenet: Åja, det er jo Ramadan og du kan ikke svelge noe før sola har gått ned. Jeg blir egentlig minna om dette mange ganger om dagen - for hushjelpa går stadig ut i hagen og spytter for å ikke engang svelle ned spyttet sitt...

I gatene sitter flere mannfolk enn vanlig på benker eller matter og gjør ingenting om dagen. Gryter og kar begyner å skrangle i nabotuna mye tidligere enn vanlig. Maten må være ferdig spist en time før soloppgang, hvilket betyr at damene må begynne jobben sin i 4-5 tida om morgenen. Neste måltid kan inntas en time etter solnedgang.

Da jeg onsdag kveld i forrige uke kjørte til bønnemøte på andre siden av byen, kom det plutselig biler i mot meg i mitt kjørefelt. Det andre kjørefeltet var stengt med en bil på tvers. Lurte først på om det hadde skjedd ei ulykke da jeg så den store folkemassen, men ved nærmere ettersyn var de fint kledde, oppstilt i rekker og alle vendt mot Mekka. Ikke noe heft å sperre veien for en bønnestund.

Det som jeg har lagt spesielt merke til denne siste uka er hvor inkludert kvinnene er i disse bønnestundene rundt om på gatene. Ofte ser vi bare mannfolka som ber, men nå i Ramadan er kvinnene også mye mer synlig på bønneteppene. Ja, i bybildet generelt er de mer framtredende i disse dager, der de går rundt pynta i sine flotte drakter.
Irene

Saum i månaden Ramadan

Ramadan flytter seg frå år til år. Dei fleste vart kanskje merksame på det då det vart klart at OL i London blir midt i fasta. I år starta den 1. september her i Mali.

Det er litt som jula i Noreg, alle er opptekne av den og dei spør gjerne om vi fastar. Mange veit at dei kristne også gjer det, og så er samtalen i gang. I dag fekk eg ein slik samtale med ein av dei som sit utanfor huset vårt og drikk te kvar dag. Så sjølv om eg ikkje står direkte i evangelisk arbeid fekk vi i dag snakka om at Gud har ordna alt og at alle som tek imot og trur skal få del i Guds nåde. Det er ikkje avhengig av Allah’s lunefulle vilje (Insha’Allah).

Har du forresten fasta nokon gong, td i fastetida før påske? Og kva er eigentleg kristen faste, er det noko forskjell frå muslimsk faste? Det blir ein av dei tinga ein må tenkje gjennom når ein bur i eit muslimsk lad, og kanskje du har muslimske vener.

For meg blir den store forskjellen at i Islam er det ei plikt ( den tredje av fem søyler) medan i kristendommen er dette ei forsaking ein frivillig gjer for å stengje ute noko meir av det som opptek i kvardagen og vanskeleg gjer vår kontakt med Gud. Like viktig som å halde seg vekke frå mat kan då vere fråvær av internett, underhaldning osv for å bruke tida til bøn, lovsong og bibellesing. Her har vi helit sikkert noko å lære frå våre afrikanske søsterkyrkjer.

Tur til Mana

Forrige helg var vi på utflukt med to venne- familier, begge fra amerika. Vi kjørte til Mana, en times tid utenfor Bamako. Der er en misjonstasjon (amerikansk) som for tiden står tom og er til disposisjon for deres misjonærer som ønsker å bytte eksosen i Bamako ut med grønne sletter og fuglesang. Noen sov i telt mens andre valgte å bruke sengene innendørs. Vi hadde lange og gode måltider der våre ulike mattradisjoner ble utvekslet i løpet av helga. Jon Ivar og Stan som nettopp hadde hatt bursdag samme dag ble også feiret med kake.

Manaturen var et deilig avbrekk til travelheten i Bamako/Abidjan. Seks voksne og 8 barn kunne boltre seg i Guds grønne natur, med både gåturer og sykkelturer. De med mest fartskløe koste seg også på moped og go-cart. Mannfolka gjorde en iherdig innsats for å få en påhengsmotor til å virke, og klarte det. Klokka seks neste morgen la de i vei på fisketur - men dessverre, de fant ingen båt uten hull som de kunne låne. Klokken halv elleve kom de tilbake med planen klar for neste steg i prosjekt fisketur!

I mellomtiden ble de med oss på tur til mirakeltreet som lever på tross av sin tilstand. Ungene hadde en uforglemmelig sykkeltur dit, som har satt spor i mer enn ett klesskap :)

Abidjan

Ei lita tilbakemelding frå Abidjan er på tida, skrivekløe glimrar framleis med sitt fråver, men det har ikkje diare og forkjølelse gjort i det siste. Men så er det ein del av livet, kanskje ein større del her i Afrika.
Sist veke var min første av fleire turar til Abidjan som prosjektleiar. Slike turar minner mykje om tida i Elfenbeinskysten tilbake på 90-talet. Då hadde vi ikkje misjonærar i byen, berre i nordvest. Når ein var «nede» skulle «alt» (innkjøp, bank, rekneskap, personalsamtalar, besøke off kontor/ambassade, besøk i bydelar osv) skje på dei dagane ein hadde til disposisjon, slik har det også vore så langt. Då skal ein fylle alle rollane for alle kan jo ikkje reise til ei kvar tid.

Denne gongen gjekk mykje av tida med til å leggje tilrettes for det gledelege at vi igjen skal få misjonærar i Abidjan. Huset må vere i stand, nye rutinar må på plass sidan det no blir både gjestehus, bustad og kontor for prosjekt og radio. Tidlegare når det budde misjonærar der, leigde vi kontor utanfor tomta vår. Så det blir ei utfordring for oss med kombinasjonen kontor og bustad både for oss misjonærar, men også for dei nasjonale som har rådd grunnen dei siste 4 åra.

Eg for min del blir buande på gjestehuset under mine besøk i byen, då som rekneskapsførar og prosjektleiar.

Presidenten styrer regnet

Det regner i Bamako. Mange dager i uka. Lange stunder om gangen. Ikke særlig uvanlig for en bergenser å oppleve dette, men for området vi nå bor i, så er dagens nedbør mer enn vanlig selv i regntida.

Presidenter rundt om i verden får trolig ulike oppgaver og maktområder, noen mer uvanlige enn andre. I Mali styrer presidenten for tiden nedbøren. Kvelden i forveien kan man se på værmeldingen hvor regnet vil komme. Dette er jo i og for seg ikke noe spesielt, men i vårt tilfelle er det fly på kartet som viser hvor regnet vil komme neste dag. Disse flyene blir sendt opp ene og alene for å sikre nedbør der det trengs. Og med diverse, for meg ukjente, remedier, klarer altså disse flyene å få det til å regne.

Problemet er bare at husa i Bamako er ikke konstruert for all denne nedbøren - i alle fall ikke huset vårt. Om det regner sidelengs, så kommer vannet flytende inn under utedøra og gjennom kjøkkenvinduet. Snur vinden, kommer vannet inn på badet og soverommet. Regner det rett ned (hvilket faktisk skjer noen ganger også), så kommer vannet - ja, riktig - ned gjennom taket.....

Jeg har ikke lenger bøtter nok til å sette rundt i alle rom for å ta imot regndråpene som fyller soveromma våre med vann for tiden. Jon Ivar gjorde et tappert forsøk på å få ned noen vannmengder før hele taket kom deisende i hodet på oss (i alle fall malingen), og han lyktes med det. Håvard og Hanne hadde før det en travel morning med å føne pianoboka som lå på Hannes skrivebord til feil tid. Berges det som berges kan.

Alt dette regnet innendørs høyner luft- fuktigheten mange hakk, noe som igjen viser seg på alt inventaret vårt. Det ene etter det andre mygler. Sko og klær, bøker og bilder, pyntegjenstander og puter, vesker og datautstyr, vegger og tak. Slik kunne vi ha fortsatt. Vi rekker ikke å få vasket/tørket unna før noe annet har skifta farge. Vi savner avfukteren vår som står bortpakket i en kontainer i Norge! Og vi lengter etter tørketida!!