Med Hanne på tur

Since Hanne and Håvard had to skip school some days to go to Timbuktu they wrote a report to their teachers, telling what they did see, do, and learn from the trip. Here is what Hanne wrote. I have just added some pictures. IreneDjenne
When I was in Djenne I saw the tomb to a girl. What was weird is that they aren't alowd to build houses with cement. And I learned that some men did something weird. They took 4 wifs. 1 should get babies. 2 nd must cook. 3 rd should make sure the guests were ok. The 4 th wife should be the man's love. Also djenne has 21,000 people. There are 42 coran schools and 8 government schools. There is about 150 students per class. And Sunday and Monday off. The coran school starts at 7:00-8:00 a.m. The government school starts at 8:15 a.m. and I don't know when it ends. On Friday the students wash the classroom. From 800 - 1200 the houses were built with round stones but after 1200 they used rectangulaire stones.

And when I was in Timbuktu I rided on a camel. In the start it was the sceresh becuse I felt like I would fell of the camel. And when we were done riding I had a bottomacke. My also because the seat was not good to sit on. And the first person went on I thought it would be scery but when I got used to it it wasn't scery at all but! when the camel was running I felt scerd. Me and my bigest brother almost bumed in each other. But we didn't. And we was in the desert for one whole day. We also slept there one whole night. I stood on ski in the desert. But it went very slow.

We also stopt by Douenza. But we didn't meet Bex. And there were ofcorse many other Norwigens. We went early back to where we were before we went to the desert trip. I also for got to tell you that when it was time for supper I felt sick and I had a little bit fever. That did not feel good. I didn't feel like eating much because I was sick. I didn't like to be sick the last night we were there. It just feel like if I had to stay just stay home at Christmas Eve.

It was a long trip home to the guest house in Sevare. Me and Håvard went to a Norwigen school. It felt good to talk my own lagwge. And we slept at the guest house for one more night.

THE END

Dogonland

Vi fortset med litt reiseskildring (i samarbeid med Torbjørn) for dei som måtte ha lyst til å lese litt meir:)På returen frå Timbuktu til Sevare kjørte me gjennom Dogonland. Det vart fire nye timar på sanddyner og med ein firhjulstrekkar som einaste framkomstmiddel. Vi hadde kart med oss, men i eit område så og sei utan skilting, var det ikkje så mykje hjelp i. Litt betre var det då med GPS som innimellom viste at vi køyrde på ein "veg".Dogonland ligg midt i Mali, rundt Bandiagaraklippene, og huser omlag 500.000 innbyggjarar frå folkestamma Dogon. Denne folkegruppa er spesielt kjend for sin særeigne arkitektur, maskedans, mytologi og treskjeringskunst.

Før i tida låg dogonlandsbyane langt oppe i fjellsida både for å unngå islamisering og å verte selde som slavar. Dette har gjort at mange av dogonane framleis held på den animistiske religionen sin, sjølv om dei formelt sett gjerne er muslimar. Kristendommen har også framgang her.

Ein heilt spesiell byggjestil kjenneteikner ein dogonlandsby, mange små hus, som alle tener sitt formål. Ein famile har små lagringshus for korn, lagringshus for kvinnene sine eiendelar, eigne hus der menn kjem saman og samtaler (dette huset har lågt tak, for å unngå slossing når diskusjonen vert varm!) osv. Det vanlege er at kvinna flyttar saman med mannen først etter at ho har fått det fyrste barnet, før det kan mannen gjerne gå frå kvinna. Skilsmisse etterpå er ei stor og komplisert sak... Kvinna er økonomisk sjølvstending, og har difor sitt eige "yrke", som pottemakar, vevar e.l. Det vanlege er at ein mann berre har ei kone.I 1989 vart Dogonland sett opp på UNESCOs verdsarvliste! Og har du tatt turen gjennom området vil du fort skjøne kvifor. Det var rett og slett ein fantastisk tur, som vi gjerne tek om att, med litt betre tid til å spasere i dei fasinerande landsbyane. Ord kan ikkje få sagt alt, men vi håpar bileta våre kan skildre noko av det vi opplevde. Trykk på dei og dei vert større for deg:)Etter å ha vore i bilen sidan klokka 05.30 (med eit stopp i Douenza midt på dagen for å besøkje norske misjonærar der), var det godt å kome attende til gjestehuset i Sevare kl. 19.30

Kamelen Klara

En tiger er for diger,en flodhest er for brei.
En mus er for liten, en løve er ikke grei.
Vi har ikke vann til å kjøpe en sel.
Nå vet jeg hva vi gjør, vi kjøper en kamel!

Å, hvor er vi nå?
Vi sitter og rir på kamelen Klara, da må vi da være så midt i Sahara.
Oraka bora-bora, oraka bora-bora.
Jada jada ja

Og det var jo der vi var.......

Timbuktu

Donald har vært der, Tin Tin har vært der og nå har vi også vært der. Timbuktu, tuareg-byen ved elven Niger langt nord i Mali har en historie av de sjeldne. Vi kjøpte t-skjorter med teksten: "I have been to Timbuktu and back" og etter hvert som guiden fortalte byens historie, fikk vi høre om mange som ikke kom tilbake....
I noen språk brukes "Timbuktu" som synonym for "Langtvekkistan" og det ikke helt uten grunn. Etter å ha tatt av fra asfalten og kjørt fire timer på sand, i et fasinerende landskap som skiftet mellom ulike typer savanne og ble mer og mer ørken, kom vi til elva og ferga som kunne ta oss over til målet vårt.På veien møtte vi stadig på karavaner med handelsvarer til og fra Timbuktu. Saltplater er den store eksportvaren mens korn kommer tilbake. I hele sin historie har Timbuktu vært en viktig del av de transsahariske handelsveiene. I tillegg til salt omfattet handelen gjennom Sahara også blant annet gull, elfenben og slaver.
Wikipedia forteller at "Timbuktu forbinder det svarte Afrika sør for Sahara med det arabiske Nord-Afrika. Handelsmenn fra Europa kom også hit, på tross av at det var temmelig utilgjengelig. Det er antagelig dette som har gjort Timbuktu til et av verdens mest sagnomsuste steder. Den antas at byen ble grunnlagt på 1100-tallet. Men det er ennå uklart akkurat når den ble grunnlagt. Timbuktu ble grunnlagt som en leir av nomadiske tuareger. De brukte bare leiren deler av året, men den vokste raskt i størrelse og rikdom på grunn av den strategiske plasseringen. Timbuktu var viktigste by i flere etterfølgende riker. Byen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet da den var et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet i Nord-Afrika. Byens tre store moskeer et et vitnesbyrd om denne perioden.

Historier om byens fantastiske rikdom var medvirkende til at flere europeiske nasjoner intensiverte utforskningen av det indre av Afrika. Byen gikk inn i nedgangstider da Portugal og senere andre europeiske makter slo seg ned i Vest-Afrika. De fraktet varer sjøveien og skapte dermed et alternativ til den strabasiøse karavanehandelen gjennom Sahara. Leiesoldater sendt av den marokkanske sultan i 1591 erobret byen og den økonomiske nedgangen akselererte. Den lokale svarte befolkningen blandet seg med marokkanerne og gikk over til islam.

Timbuktu ble gjenoppdaget på 1800-tallet, men var da redusert til en stor landsby av leirehus. Slik er den fortsatt i dag, og Timbuktu er nå en fattig by. Timbuktu ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1988. På grunn av at ørkenspredning trues i dag livsgrunnlaget i byen."

Etter at vi hadde kommet oss ut av bilen, støle og stive, fikk vi oss et godt måltid mat før vi ble kjørt utenfor byen der 20 kameler ventet på å frakte oss ut i ørken (enda lenger ut). Det var langt ned fra kamelryggen, men trøsta var at underlaget var mykt om vi skulle ramle av:) Det hører med til historien at noen av oss hadde mer gangsperr enn andre neste morgen....

Vi kom til en tuaregleir hvor det ble danset tradisjonelle danser, det ble servert grillet lam og godt med drikke for tørste nordmenn. Tuaregfolket lot heller ikke sjansen gå fra seg til å prøve å få solgt noen suvenirer. I 22-tida kunne vi legge oss under åpen himmel på hver vår madrass og nyte den flotte stjernehimmelen før vi sovna, trøtte etter en lang og innholdsrik dag.

Neste dag fikk vi omvisning i byen. Vi besøkte blant annet universitetsplassen, biblioteket med 9000 oldtidsskrifter, noen av de flotte moskeene og endte opp på byens marked.

Dagen ble avsluttet ute på noen av de fantastiske sanddynene som omslutter byen. Her fikk store og små utfoldet seg fritt med både hopping, aking og utforkjøring på ski, før vi vendte tilbake til byen etter å ha fått med oss nok en fin solnedgang i ørkenen.

mil etter mil etter mil....

En langhelg med skolefri mandag og litt avspasering gjorde at vi kunne ta oss noen dager fri mens Torbjørn er her på vinterferie. De siste 6 dagene har vi lagt bak oss 2220 km, knipset 770 bilder, sovet fire ulike steder, møtt mange nye og koselige misjonærer (denne gang hos NMS/Frikirka) og sett noe av det flotteste Mali har å vise fram av natur, kultur og historie. Vi føler oss kjemperike som har fått oppleve alt dette og sitter bare og lurer på hvordan vi skal få formidlet noe av det som bobler inni oss, videre til dere:)Vi kjørte fra Bamako til Segou - Malis nest største by. Her hadde vi en stopp med blant annet besøk på Bogolan atelieret, hvor de lager fargerike stoffer med fine mønster som blir til både klær, duker, tepper +++ Mor og sønn snopte litt her....Neste stopp var Djenne, sannsynligvis den eldste og mest imponerende av Malis handelsbyer. Guiden vi hadde fortalte historie helt tilbake til 800 tallet. Vi fikk opplæring i byggeteknikk og marokanerenes påvirkning av byen. Byen har èn religion og dermed bare èn moskè. De første bygningene i byen ramlet sammen. For å blidgjøre onde ånder, ofret byen en tretten år gammel jente og begravde henne levende. Graven hennes står i dag midt i byen. Ettersom guiden snakket engelsk, fikk både store og små mye igjen av dette besøket. Guiden var selv lærer, så han strålte opp av alle spørsmålene til Håvard.Etter å ha tatt ferga tibake fra Djenne (med en drøss innpåtrengende selgere), kjørte vi videre til Sevare hvor vi overnatta på gjestehuset til MELM (NMS/Frikirka i Mali). Neste dag bar det videre til Timbuktu. Det var en så begivenhetsrik tur at den fortjener et eget blogginnlegg senere. Det gjør også turen gjennom Dogonland som vi hadde på vei nedover igjen, så her kommer mer....

En kineser på besøk

I går kunne vi se kinesiske flagg på rad og rekke i Bamako, og vi ante at noe var på gang. Senere på kvelden fikk vi melding om at den kinesiske presidenten kommer til byen for et to dagers besøk. Han er ventet ved 12 tiden i dag, og alle veier fra flyplassen til hotellet i byen hvor han skal bo, vil være stengt i flere timer disse dagene. Maliske skolebarn er beordret ut i gatene for å hilse og vinke. Kineserne er godt representert i Bamako og gjør stadig nye inntog her. De har startet å bygge en ny avdeling på universitet, og de skal bygge en tredje bro for å lette trafikktrykket i millionbyen.

Vår skole sendte ut melding i går kveld om at det ikke blir skole i dag pga stengte veier. Det passet meg veldig godt:) For det første ble det en sen kveld i går da Torbjørn kom hjem. (Han hadde en fin tur ut der alt var i rute og all bagasjen kom fram, for de som måtte lure). For det andre er jeg ikke ferdig å pakke til turen vår i helga.

Vi drar fra Bamako i ettermiddag - dersom veien er åpen..... Målet vårt er å nå fram til Timbuktu i løpet av lørdag. Vi skal møte en norsk delegasjon (20 stk) NMS misjonærer/besøk i Sevare/Douenza lørdag morgen for så å dra videre med dem inn i ørken. Da står to dager med kamelriding, overnatting på sanddynene i ørken, omvisning i den berømte byen +++ (for de som er ukjent med Timbuktu, så kan vi si at både Tin Tin og Donald (to venner av den mannlige delen av familien Friborg) har vært der før oss:). Miniskiene våre fra vår ungdom er også med i bilen (det er tross alt vinterferie i Norge nå noen steder). Med noen dager avspasering i neste uke, prøver vi å få med oss et besøk i Dogonland og Mopti på vei ned igjen til Bamako. Vi skal også besøke den norske skolen i Sevare en dag (skolebarna i Douenza blir med på turen til Timbuktu).

Ønsker dere en fin helg - med eller uten snø - med eller uten en kineser på besøk.

Malariatabletter

En av de tingene som frustrerer meg mest som misjonær i Afrika, er alle de ulike meningene om malariaprofylakse som vi er omgitt av - hvilken type vi bør ta - og om vi bør ta eller ikke ta. Vi har som utgangspunkt å følge vår rådgivende misjonsleges anbefalinger, men anbefalingen spriker til tider i samme misjonærflokk, og legene byttes ut med jevne mellomrom og dermed gjerne også anbefalingene. Skal tro hva som gjelder i dag?

Flere av våre norske og inter- nasjonale kollegaer tar bare profylakse halve året og dropper den i tørketida. Noen tar ikke profylakse i det hele tatt. Noen tar hver dag, som oss, men annen type.

Når vi kommer til den maliske klinikken vi som misjon har blitt oppfordret å bruke, himler legen med øynene når han hører vi går på profylakse hver dag. Der mener de at man ikke trenger å ta malariatabletter uten når man har blitt syk av malaria. Dette mener også legene på den amerikanske ambassaden som de samarbeider med, sier den afrikanske legen. Når vi sier dette til vår gode amerikanske venn som faktisk jobber som lege på den am. ambassaden, blir han helt fortvila, for dette er han helt uening i. Der i huset tar de profylakse hele året, men i alle fall ikke den vi tar, for den er ikke hjelp i her - og den er i alle fall fullstendig feil i Elfenbenskysten - sier vår legevenn her i Bamako.

Dette er hva reiseklinikken.no sier om malariaprofylakse:"Det er i Afrika at malaria virkelig er et stort problem. Man kan si det så stert at hvite turister ikke har noe å gjøre i malariaområder i Afrika uten malariamedisin." Og vi er i et malariaområde - det vet vi. Men er vi turist?

Det finnes flere ulike profylakser å velge mellom. Malarone blir i Norge bare utskrevet for 1 mnd, leste jeg nettopp. Andre land opererer med inntil to år, andre igjen har sluppet det helt fritt. Men sorten koster 1000,- pr mnd..... Lariam trengs kun tas ukentlig, men mange blir skremt av alle bivirkningene man hører om her, blant annet kan den påvirke psyken din, og noen arbeidsgivere vil faktisk ikke ha arbeidstakere som går på denne profylaksen. Den kan heller ikke kombineres med en del annen medisin, så for et av våre barn er den uaktuell. Våre gode venn paludrin, som etter sigende ikke lenger virker som den skal, selges ikke lenger i Norge uten evt på spesialordre fra lege (det fikk vi), og klorokin, paludrinens følgesvenn, hjelper ikke uten paludrin.

I Norge ble det i sommer sagt at WHO faktisk holder på med en uttalelse om at man ikke trenger å ta malariaprofylakse, men heller ta medisin om man blir syk. Er dette sant, så stemmer det i alle fall ikke med hva div reisekontor i Norge sier om dette temaet. Mulig dette vil bli hva vi blir anbefalt å gjøre etter hvert, men hva gjør vi i mellomtiden? Fortsetter å putte i oss våre 842 tabletter (pr voksen) hvert år? Tør vi la være? Skal vi bytte merke? Og hva skal vi bytte til? Forstå det den som vil, men her kommer en stakkars lærer til kort. Skjønt, jeg vet ikke om sykepleierne på feltet føler seg noe klokere.

Men hvorfor bruke tid på dette en søndags ettermiddag? Vel, jeg har en mann som ligger syk på sofaen og er temmelig dårlig - av hva? Jo, malaria! Har vært i Abidjan uten rett type profylakse, sier vår amerikanske legevenn.... Men hva er rett????