Helsing frå Ouaninou, Koonan, Touba og Dioman

Under turen fekk vi beskjed om å helse frå mange av dei vi hadde kontakt med der. Det var både hushjelper, bygningsarbeidarar (snekkar, malar, elektrikar), PRODIV, bror til slaktaren, mekanikar, kyrkjemedlemmer og folk vi traff i landsbyane. Her har eg difor lagt inn bilde av nokre av dei. Det som ei helsing til dåke som kjenner dei. Har ikkje bilde av alle. Men har lagt ut likt og ulikt for at du skal få eit bilde av stemninga. Totalt 40 bilder.

Har og lagt inn litt om Campen

Leir i Ouaninou

I morgen (søndag) begynner en ukes lang leir i Ouaninou, beregnet på mahouene. Omahr Traouré, en omvendt muslim, er en av hovedtalerne denne uka. Han har vært i Ouaninou og Koonan (på bibelsenteret) flere ganger tidligere. Han har et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Dette vet også muslimene. Flere ganger har muslimene i etterkant av Traourés besøk i området mobilisert. De har da fått kyndige imamer for å undervise muslimene i egen tro og motbevise Jesu frelsesverk, som nettopp har vært stekt forkynt i området.

Leiren holdes i år i kirka i Ouaninou, og etter antall deltakere tidligere år er det forventet ca 40 deltakere. Også Issiaka, vår evangelist i Abidjan, reiser til Ouaninou sammen med en hjelpeevangelist. Pastor Pierre som bor i Ouaninou vil også være med.

Kyrkja i Ouaninou badar i Guds mogonsol

To av mahoumedarbeiderne våre i radioarbeidet er reist fra Bamako til Ouaninou for å være med på leiren. Vær med å be for alle deltakerne, men spesielt for disse to, at de må få et møte med Jesus som forandrer livet deres. Det vil bety mye for budskapet i radioarbeidet vårt hvilket vitnesbyrd programlederne bærer. Be også for talere og ledere, at de må få visdom og styrke og at Gud må få tale gjennom dem.

Husa i Touba

Korleis er det med hus og eigedommar i området er det enkelte som spør om. Bergfrid og Jan Magnus rapporterte om det etter sin tur. Eg vi berre gje eit inntrykk av kva eg opplevde.

I Dioman har husa blitt ribba for elektrisk utstyr og VVS. Skapa er også vekke. Så her står berre råbygga igjen. Dei er i god stand. Husa har tak og himling. Dører og vindu er 90 % i stand. Ser ikkje ut som ein gong termitten har øydelagt veldig mykje. Situasjonen er mykje betre enn eg hadde trudd. Taka er heile, nokre stader manglar himling (innertak) men det er ikkje den store jobben.

I Touba er huset meir ribba. Her er dei bølgjeblekkplatene som vart fjerna erstatta. Elles er huset her meir ribba for vindusglas og skap. Garasjen er heilt ribba. Men også dette huset er greit å setje i stand. I dag bur André her, han er svoger til pastor Pierre (konene deira er søstre). Her har dei også teke vare på ein god del bøker frå DNS (skulen til dei norske borna) og noko anna litteratur samt litt møblar frå husa som var leigt i Touba. Saman med det som er berga i Ouaninou har vi nok til å utruste eit eller to hus i området. Noko av inventaret rekk til fleire hus.

I Ouaninou er det også bra med husa. Her har vi ikkje vore inne, utanom i Vatnedalen. Tomtene er delvis overgrodde, men det er ikkje noko stor jobb å få det i stand igjen. Husa ser også her heile ut. Sidan desse husa er bebudd av opprørarane er det installert litt nye dørlåsar og slikt. Dei blir også hard bruk, men ikkje slik at dei blir øydelagt.

Koonan er også «okkupert» av opprørarane. Vi fekk sjå inn i opphaldsromma men ikkje soveromma. Også her har mange familiane sine heime i landsbyane. Dvs stort sett aust i landet. Dei fleste er unge idealistar som kanskje ikkje heilt ser korleis dette vil ende for dei. Trur nok dei blir skuffa over utfallet til slutt. Noko som kan gje grobotn for meir misnøye. Verkar som det er få lokale som er med i «hæren»

Felles for alle plassane er at tom gjerde har fått stå i fred og portane er på plass. Opprørarane er klare til å forlate husa våre etter det som blir sagt til oss. Det er også samanfallande med det som blir sagt offisielt i landet. Dei er i det heile litt på vikande front. Dei må stadig ta til takke med dårlegare forhold medan dei offisielle styresmaktene kjem tilbake i stadig større grad.

Husa treng riktig nok eit strøk måling eller to, men det ville dei har trengt uansett om dei hadde stått tomme også. Nye dørlåsar og elektriske leidningar osv så kan vi ta dei i bruk. Vi fekk ikkje lov å ta bilde i Ouaninou og Koonan. Har difor stort sett berre bilde teke på avstand.

Vi var også innom Campen. Det hadde ikkje gått utan tolmod, firehjulstrekk og krabbegir. Plassen og misjonærane der har betydd mykje for vår misjon. Men få kjenner kanskje til plassen. For spesielt interesserte ligg det litt meir her.

Vil du ha meir detaljar om noko får du legge inn ein kommentar eller skrive ein e-post.

Thanksgiving

Det er mange ting vi har stiftet bekjentskap med i løpet av den tiden vi har vært her i Mali. Noen av dem er riktig nok mer amerikanske enn afrikanske. En av disse er Thanksgiving, som amerikanerne feirer den fjerde torsdagen i november. Vi har sett venner og kollegaer rundt oss den siste uka som har hatt stjerner i øynene når de snakker om Thanksgiving og måltidet deres denne dagen.

For oss her i huset betyr det skolefri i dag. Det gjorde godt med en fridag etter tre-fire travle uker bak oss. Men dagen har også gitt meg en påminnelse på alt jeg har å være takknemlig for. Og tanken kommer: Hvor flink er jeg å takke for alt det?

I går hadde vi fellessamling på skolen. Vi fikk høre om de ti spedalske som ble frisk i møte med Jesus, men bare en av dem kom tilbake og takket Ham for det. Vi hadde også en kulturtime der Isa, en malisk bonde, kom og fortalte om innhøstningen i Mali. Han hadde med seg ulike planter, grønnsakerog redskaper, og han viste og demonstrerte hvordan han jobber på åkeren og hva folket gjør med avlingen etterpå. Det gikk opp for barna at det ligger en del arbeid bak før vi kunne spise peanøttene vi kjøper på markedet eller bake boller med mjølet vi har i den store tupperwareboksen vår.

Innhøstningen skjer i oktober/november, og mange maliere er nå takknemlig for at avlingen er i hus. De fikk det regnet de trengte til slutt. På markedene rundt oss bugner det blant annet av store gulerøtter, brokkoli og blomkål , men sesongen for de to sistnevnte er kort, så vi (noen av oss) koser oss med blomkålsuppe flere ganger i uka nå. Ellers har vi begynt å høste inn fra egen hage også. Papayatreet vårt står med store, gode og modne frukter. På mangotreet ser vi nå høyt i toppene de første knytingene av mangoer som kommer i mars. Men det er jo en stund til de kan spises da....

Irene

Lite kontorarbeid

Denne veka har vi fått glede oss over at vi har ein ny misjonærfamilie på plass. Det er kjekt å få ut misjonærar som vi har venta på og hatt kontakt med i dei snart 3 åra sidan dei vart plassert her. Misjonsskule og språkskule tek si tid. No er det ein ny periode med språk og kulturlæring saman men inngang blant våre lokalt tilsette. Velkomne Sæth!! (Bloggen deira finn du her)

Samtidig har vi besøk av to russ, Katarina, Sygna og Sigrunn, Kvitsund. Dei samlar inn til arbeidet vårt her i Mali og Elfenbeinskysten. Dei har hatt to dagar i Abidjan og er no i Narena. Såg du forresten av skulane samla inn over 4 millionar kroner til misjonsarbeidet sist skuleår.

Denne veka går med til å ta seg av desse. Det er å investere i misjon!

jonivar

Ouaninou - Koonan (reisebrev 2)

På turen til «gamlefeltet» fekk vi møte fleire av dei kristne. Turen gav dessverre ikkje rom å besøke landsbyane vi har hatt evangelisering i. Sidan vi måtte gjere om på turen (grunna strengt flyplass i Mali) fekk vi heller ikkje med oss gudstenesta i Ouaninou slik vi hadde tenkt. I sin tur førte det til at vi ikkje fekk møte dei nye kristne som no kjem til kyrkja.

Kristenflokken, har som du forstår, fått nye medlemmer sidan misjonærane reiste i 2002. Nokre har trekt seg tilbake, men mange har også blitt grunnfesta i trua. Vi møter ein kristenflokk som gjev inntrykk av å ha forstått kva Jesus har gjort for dei og som difor ynskjer å leve det kristne livet. Fleire har bede offentleg om tilgjeving for det dei har gjort. Så vi møter kristne som no vitnar om at dei ikkje kan leve utan Jesus. Eg trur dei når dei seier dei har eit «betre vitnesbyrd» med liva sine enn før.

Det er flott å sjå denne tilveksten av nye kristne og vokster hos dei som har gått i kyrkja over lengre tid. Det arbeidet vi har fått stå i som misjon er i ferd med å gje frukt og vokster. Andre held fram der misjonærane starta for 23 år sidan. Kanskje ikkje mange i talet men no meir autonome enn nokon gong.

Til alle dåke som har vore ute som misjonærar eller på besøk har eg mange helsingar. Eg klarer ikkje å hugse alle namna og kven som sende helsing til kven. Men alt frå vakter, hushjelper og kristne var innom oss og bad oss helse. Det er leit at eg ikkje fekk treffe fleire, slik som gamlingen i Vaidougou. Kanskje på neste tur! Håper eg då også får tid til å spørje etter fleire.

Vi hadde ei fin stund saman med dei nasjonale på onsdag kveld. Vi fekk dele Guds ord og be saman med dei. Vi har den same allmektige Gud. Og i større grand enn før opplever eg vi har den same store frelsaren. Ikkje ei einaste gudsteneste har vorte avlyst grunna krigen. Kyrkje har fått stå der med den lysande vitnesbyrdet om krossen gjennom denne vanskelege tida.

På den andre sida er ein fort tilbake til «kvardagen» når ein kjem til Ouaninou. Mange treng hjelp og ber om det. Dei fleste er opptekne av framtida, kjem misjonærane tilbake. Trur nok mange ynskjer det skal bli som før. Eg kunne også tenkje meg minst 2 misjonæreiningar i området for å vere med på evangelisering og bibelopplæring. Utfordringane er ikkje fråverande.

Fest tre dager til ende

Jeg vet at jeg har flere venner og søskenbarn i Norge som følger med meg på bloggen vår, så da smetter jeg inn mellom pappa sine reisebrev og forteller litt fra bursdagen min.

Jeg har feiret i tre dager, så nå er jeg vel fornøyd (og mamma er bra sliten). På den ordentlige dagen min var det bare Håvard og mamma som var hjemme. Jeg fikk mange fine gaver på senga. På skolen hadde vi "career day" den dagen. Det betydde at alle skulle kle seg ut som et yrke de likte godt. Jeg var frisør og hadde utstyrt meg godt. Vi er to jenter i 1. og 2. klasse (og enda flere gutter), og begge jentene har bursdag samme dag!! Mamma hadde bakt sjokolademuffins som jeg hadde med, og mamman til Sarah kom med en stor, flott kake, som vi delte med hele skolen. Rektor kom med bursdagshatter, så det ble en skikkelig bursdagslunch for hele skolen. Det er ikke hver dag at to jenter har bursdag samme dag, sa de :)

Fredag ettermiddag hadde jeg selskap for skolevennene mine. Vi hadde mye gøy. Stolleken kunne alle fra før, enten de kom fra Norge, Amerika eller Ghana, men Bjørnen sover var ny for dem. De syntes den var kjempegøy og sang med - på norsk!

Det var ikke så lett å ha familieselskap med slekta mi på andre siden av Sahara, men jeg har en stor misjonærfamilie her i Mali, og de kom på besøk søndag ettermiddag. da lekte vi enda mer, spiste enda flere kaker og jammen fikk jeg enda mer gaver også. Jeg har hatt en knallbra 7 års feiring. Det går godt an å ha bursdag i Afrika. Jeg gleder meg allerede til neste gang;)

Takk til alle som har sendt meg hilsen, enten på bloggen, på mail, i posten eller på telefon. Jeg har hørt at det var et bilde i avisa også, men det får jeg ikke se før om en måned. Ting tar tid i Afrika....

Hilsen Hanne

Reise inn i opprørssona. (Reisebrev 1)

Landskapet i Mali og Elfenbeinskysten er ulikt. Sør i Mali der vi bur, er det mykje flatt. Etter kvart som ein nærmar seg Elfenbeinskysten blir det litt meir kupert, og heilt i sør finn vi også fleire våtrismarker (kinesisk ris) i søkka i landskapet. Bamako er det no prega av tørketid, medan like før landegrensa treff vi på fleire og fleire gjørmehol som vitna om regn dei siste dagane. Lufta er klarare og fuktigare. Landskapet er også frodigare.

I Mali er det lite kontrollpostar langs vegane, i alle fall samanlikna med nabolandet i sør. Ikkje heilt lett å sjå kva som er grensepostar heller. Men vi fann da nokon som kontrollerte papira og gav oss eit stempel i passet og ei utgreiing på at vi forlot Mali.

Det var ikkje like enkelt då vi kom til Elfenb.k. Her er det framleis opprørarane (rebell på fransk) som styrer den nordlige delen av landet. No likar dei ikkje å bli kalla rebell og har difor gjeve seg sjølv namnet «Les nouvelles forces», dei nye styrkane. Vi fekk til slutt ein attest, signert av ein sekretær, på at vi hadde vore innom eit kontor, men stempel var det verre med.

I starten av opprøret fekk rebellane støtte av folket; det var håp om frigjering (veit ikkje heilt frå kva). Det er ikkje til å stikke under ein stol at det var ein god del misnøye med styresmaktene bl.a. i høve til kven som fekk stille til val. Den direkte årsaka til opprøret var likevel demobilisering av militære styrkar og ynskje om makt. Folket gav opprørarne litt støtte. Vidare selde opprørne ting dei beslagla, og dei braut dei seg inn i nokre bankar. I den seinare tid er det blitt mindre med dette. No er vegsperringar ei viktig inntektskjelde (noko vi fekk rikeleg erfaring med). Så sel dei rettar til andre folkegrupper slik at desse kan ha kvegflokkane sine i område der dei normalt ikkje høyrer heime. Det gjev nye spenningar og fører til at rebellane mange stader er dårleg likt. Dei legg også andre bører på lokalbefolkninga. Det meste er dyrare, det er mindre handel og sjukehus og skular har fungert dårleg. I det heile er folk trøytte og klare for fred.

Rebellane har starta å formalisere seg. Dei har annektert bygningar, måla dei og skrive skilt på veggane, samt laga kvitteringsblokker for ein del av dei avgiftene dei tek. Dei fleste rebellane er unge og er lite disiplinerte. Langs vegen spør dei etter pengar, men det er nok å gje dei ei krone. Situasjonen er roleg og ganske avslappa.

Kontrollpost, foto Kjell Jaren

Elles er samfunnet på veg tilbake til det normale. Som ein del av fredsprosessen (som for øvrig dei fleste meiner går for seint) skal rebellane innrullerast i hæren. I Touba såg vi det. Der hadde 30 gendarme (halvmilitær politistyrke) kome tilbake og budde i kasernene saman med rebellane. Kor harmonisk dette sambuarskapet er, kan eg ikkje uttale meg om.

Elles er både sous-préfect'ar, préfect, dommarar, ordførarar m.fl. tilbake. Desse er i gang med å ordne identitetspapir for lokalbefolkninga, som ein del av førebuinga til neste val. Arbeidet med identitetspapir er det ein del snakk om, men det ser ut til å gå rette vegen, om enn ikkje så fort og så godt om mange skulle ynskje.

Vi håpar og ber om at vi frå neste år kan ha misjonærar i landet igjen. Slik det ser ut no, nærmar det seg realistisk. Det er andre misjonærar som bur i landet, og fleire er på veg. Det er også fleire utlendingar som er i Elfenbeinskysten grunna andre interesser også.

Campen

Her var det ikkje til å kjenne seg igjen. Etter John og Dell reiste var det ulike misjonærar som tok seg av plassen. Ting fungerte og plassen vart teke vare på.

Vi traff ein av dei som har arbeidd her saman med John. I følgje han var vi dei første misjonærane som hadde vore opp der sidan krigen. Franske styrkar hadde vore der ein gong ein god del tidlegare. Vegen var eigentleg ikkje til å kjøre på. Det var slik at hadde ein først starta var det betre å halde fram, for det var verre å rygge. Men med bruk av krabbegir og firehjulstrekk gjekk det både opp og ned. Ein misjonær frå WEC hadde vore der men gav opp nede ved asfalten.

Campen fekk også gjennomgå under krigen. Kor mykje meir enn tak og inventar som vart fjerna veit eg ikkje. Men alt som ikkje kan rotne var i alle fall vekke. Reknar med dette er av dei plassane som vart grundigast plyndra. I dag er det berre murane som står att. For hyttene vil det sei terrassen og dusjen. Det ligg og litt halvråtten kryssfiner igjen, men det meste er borte. Hovudhusa og vasstårn står og igjen som uferdige hus.

Naturen er frodig her og den har nesten gjennvunne heile området. Vegen opp er rydda for at landsbyen bakom skulle kunne komme fram med kaffien som dei framleis får seld.

Bamako - Touba - Abidjan

No er eg vel tilbake i den tørre, varme lufta i Bamako etter ein svært innhaldsrik tur til og i Elfenbeinskysten.

Som dei fleste av dåke sikkert veit starta vi med bil for nesten to veker sidan grunna stenging av flyplassen i Bamako. Det gav oss ei flott reise på 1300 km sørover til kysten. Når ein tek flyet tilbake blir ein slått av forskjellen mellom Bamako og Abidjan. Ikkje berre klima, landskap og økonomisk velstand men også ulikskapen, slik eg opplever den, i folkelynne og kultur.

I denne omgang ei oversikt over turen.

Måndag: Bamako – Odienné.

Bl.a. 23 mil på 10 timar og manglande kontrollpost som kunne stemple passa då vi kom inn i Elfenbeinskysten, noko som gav oss hovudbry på resten av turen.

Tysdag: Odienné – Ouaninou

I Ouaninou vart vi møtt med varm velkomst hos dei nasjonale og hadde samtalar med dei kristne der. Vi fekk også samtale med landsbysjefen (trad.) i Ouaninou etter å ha besøkt rebellane og alle husa våre. Vi fekk kome inn i husa i Vatnedalen.

Onsdag: Koonan

Eit møte med dei kristne der og besøk i landsbyen. Vi hadde også med kondolanse til fleire. Også her snakka vi med rebellane og fekk vitje stasjonen. Vi fekk sjå inn i husa men ikkje ta bilde. Møte med dei kristne med fleire i kyrkje i Ouaninou om kvelden.

Torsdag: Dioman og Touba

Vi besøkte begge stasjonane og var inne i husa her. Desse husa er ikkje bebudd av rebellar. I Dioman var vi også med kondolanse til Madamme Samuel.

Fredag: Touba – Yamoussoukro

Vi var innom Campen i Biankouma, radiostasjonen i Man og gjorde avtale om sendingar frå nyttår. Besøk i La Basilique Notre-Dame de la Paix og helsa på krokodillene til avdøde Félix Houphouët-Boigny

Laurdag: Yamoussoukro- Abidjan

Møte i Sicobois, ein av bydelane vi arbeider i i Abidjan. Møte i lokalet vårt og avlyst AIDS-markering grunna regn.

Søndag: Grand Bassam

Turisme og fri etter ei fin samlingsstund om Guds ord ved kjøkkenbordet. Vi fekk slappe av etter mange lange dagar på reise. Stort sett var arbeidsdagane frå 07 – 24.

Måndag: Abidjan

Møte med dei nasjonale på kontoret. Besøk hos radiostasjonen vi sender via i Abidjan, besøk på ambassaden og politiet for å få ordne med stempel i passa. Avlyst AIDS-markering grunna regn (igjen) før vi fekk vere med på alfabetisering.

Tysdag: Abidjan

Overlevering av evalueringsrapport og diverse samtalar. Avreise til Noreg for besøket vårt.

Onsdag: Abidjan

Handling for Narena og diverse anna. Planlegging og samtalar med våre tilsette. Hente besøk frå Sygna og Kvitsund

Torsdag: Vi deler oss.

Eg kom til Bamako etter ei vendereis for reparasjon av flyet medan Bergfrid tok med besøket rundt i Abidjan både torsdag og fredag. Laurdag startar dei på ein to dagars kjøretur til Bamako.

Det er mange som ynskjer å helse til misjonærar og besøk som har vore ute. Mange takkar for forbøn og helser dei kristne.

Eg vil prøve komme tilbake til meir etter kvart.

HANNE 7 ÅR

Vi gratulerer solstrålen vår med 7 års dagen i dag!

Nedtelling til dagen har pågått over flere uker, og i dag er den her! Dagen startet, tradisjonen tro, med gaver på senga. Noen medbrakt fra Norge i sommer og andre kjøpt her i Bamako. Huset er pynta med ballonger (Håvard sitt verk i går kveld etter at Hanne var sovna). På kjøkkenet står nylagde sjokolademuffins klar til å tas med på skolen. Fredag er det bursdagsselskap med venner fra skolen, og søndag er det "familieselskap" med storfamilen i Bamako, les: de norske misjonærene :)

Takk Hanne for ditt varme og gode smil gjennom syv år. Det første smilet ditt kom i Afrika, og smilte gjorde du der hele det første året ditt. Deretter fortsatte du å smile seks år i Norge, for så å spre gleden rundt deg under Afrikas sol igjen. Vi er kjempeglad i deg!!

(havfruen vår )

Det siste og det første

No er vi vel på plass i Abidjan. Saman med Kjell Jaren og Vegard Svensen har Bergfrid og eg hatt ein svært innhaldsrik (og travel) tur frå Bamako til Abidjan. I dag er siste dag med besøket.

På Laurdag fekk vi vere med på "opning" av lokalet vårt i Abidjan. Til stades var mange av dei kristne vi har kontakt med i Abidjan, men også ordføraren i Ouaninou og Sjefen for ein av bydelane vi arbeider i her i Abidjan. Begge mahouar. Det er stort at det vi har her også kan bli kjent blandt folket. Vi ber om at dette blir til velsigning for kristenflokken her.


Meir om reisa etter kvart. 400 bilde og like mange inntrykk skal skrivast ned og sorterast.

Jon Ivar

Væromslag

Etter å ha tørket svette i flere uker fra både panne, hake, hals, armer og føtter i 80-95% luftfuktighet, kjenner vi nå kalde vinder fra Sahara. Harmatanvinden er over oss. Lufta ute har forandra seg fra å være klam og varm til å bli rød og sandete. Når vi kjører til skolen, ser vi ikke sola for bare støv, og sikten er på langt nær så god som før.

Væromslaget merkes både i hus og på kroppen. Det kiler i nesen og knaser i munnen. Folk flest ferdes i trafikken med munn/nesebind. Bord og gulv har et fint rødskjær over seg ved dagens slutt. Tv og data dekkes omhyggelig til. Aircondition og vifter om nettene er for tiden ikke nødvendig. Tankene våre går til dynene våre i Norge. Hva vi trodde var umulig da vi kom i august, har litt mulig: Vi fryser i Mali!

Temperaturen er riktignok opp i 34 grader på dagtid, men lufta kjøles fort ned til 22-23 grader om kvelden, og den bruker lengre tid på morgenen til å klatre opp igjen. Barna er fornøyd i bassenget etter 10-15 minutt, mot for noen uker siden da vi måtte dra dem opp etter to timer. Men vi klager ikke!! Vi skal legge oss disse ukene godt på minne og ta dem fram igjen i april/mai når gradestokken passerer 45 grader. Alt har en ende :)

Abidjanfarerne er vel framme i storbyen. De har en travel dag i dag med program fra morgen til kveld, satt opp av nasjonale kollegaer i Abidjan. Vi ønsker våre blogglesere en god helg!

Radioarbeid

5. april 2006 var en milepæl for radioarbeidet til NLM i Vest-Afrika. Da kunne endelig det første kristne radioprogrammet på mahou sendes på lufta. Siden det har det gått mange program ut gjennom radioene til befolkningen i Abidjan, og mahouene lytter, fortsatt forbauset over at de kan høre radioen på sitt språk. Programmet heter ”Mahourøsten” og sendes en halv time hver uke. Vi får lov til å sende sendingene våre på ”Livets Frekvens”, en kristen radiostasjon i Abidjan. Programmene bli laget på kontoret vårt her i Bamako og så sendt i posten til Abidjan. Sendingene tar for seg bibelfortellinger og kristne temaer, men også sosiale og kulturelle spørsmål som særlig angår mahouene. Misjonær Bergfrid Almelid er ansvarlig for programmene, og med seg har hun tre mahouer som har flyttet med oss fra Toubaområdet. Disse står for oversettelse og programinnspilling.

I forrige uke fikk vi melding fra radiostasjonen i Man om at de var interessert i at vi kunne få sende programma våre også fra deres radiostasjon. Dette vil i tilfelle bety at programmene også vil kunne nå mahoufolket som bor i mahouland (Toubaområdet) og ikke lenger bare dem som har flyttet til Abidjan. Det vil i så fall bli en stor ny milepæl i arbeidet vårt. Under kjøreturen fra Touba til Abidjan i morgen (fredag) vil misjonærene kjøre innom radiostasjonen i Man for å snakke videre om en evt. avtale. Vær med og be for dette møtet, at Gud må åpne og stenge dører slik Han ser det best.

Ulempen med å sende programma i Toubaområdet nå, er at programlederne som høres på radioen ikke har gått ut med et klart vitnesbyrd om at de vil være kristne. Dette vet mange av dem som vil kunne lytte til programma, og hva signal gir det for budskapet de formidler? Vil de noen gang ta steget fullt ut? Skal vi vente lenger? Dette er en vanskelig avgjørelse som dere kan være med å be for. Be for Fatou, Soumaila og Vadou som jobber for oss, at Ordet de er med og oversetter og leser inn kan bli levende for dem og bli deres eget, og at de ønsker å ta steget fullt ut og følge Jesus som sin Herre og Frelser i livet.

(fra v. Soumaila, Bergfrid, Fatou og Vadou)

Bønnens makt

(fra Hanne sitt klasserom)
Det siste året har jeg på en spesiell måte fått sett noe av bønnens makt. Denne lærdommen får jeg fortsette å leve i her i Bamako, med stadig nye opplevelser av hva Gud kan gjøre. Jeg er i en unik situasjon der vi som lærerkollegaer kan starte arbeidsdagen vår i felles bønn til Gud.

Amerikanerne har lært meg mye om bønn disse månedene. Ikke noe er for lite eller for stort å be Gud om. Dette har jeg jo levd etter i mange år, og lært videre til mine barn, men her møter jeg folk som lever det enda mer ut i hverdagen. Det er godt når vi kan få be for hverandre der rundt bordet på terrassen en tidlig morgenstund mens dagen fortsatt er kjølig. Det er godt å få legge arbeidsdagen i Guds hender fra før den har startet. Også elevene våre blir nevnt på navn og bedt for i løpet av hver uke. Tenk for et privilegium å få ha barna på en slik skole.

Elevene selv får tidlig et forhold til bønn da første time inneholder bønn i klasserommet. Elevene selv kommer med ting de vil be om, smått eller stort, og Gud hører bønner! I Hanne sin klasse blir alle bønneemnene skrevet opp på en strimmel, og etter hvert som bønnene er besvart, så henges de opp i en lenke i klasserommet. Og lenken har blitt lang!! Så vet vi at Gud svarer på sin måte, og i sin tid. Jeg hadde nettopp dette som tema i 3. klasse. Gud kan ha fire måter å svare på. Han kan si nei, vent, ja, eller ja - og jeg vil gi deg mye mer enn du spør om.

Noen ganger kan vi være i situasjoner der det er godt at noen ber for oss. Ved å være åpen om forbønnsemne har jeg fått oppleve kraften som blir gitt en når en trenger det mest. Derfor tør jeg nå be dere som ber om å huske på Håvard, Hanne og meg når vi nå er "alene" hjemme i Bamako i to uker mens Jon Ivar er på reise. Be om at vi får være friske og trygge, natt og dag.

Irene

VEL FRAMME

Da fikk jeg telefonen som jeg har ventet på i hele dag :) Jon Ivar og resten av gjengen er vel framme i Ouaninou. Etter 12 t kjøring i går hadde de overnattet i Odienne, 2 t nord for Touba. Mesteparten av gårsdagen hadde de hatt en gjennomsnittsfart på 23 km/t pga dårlige veier, så det gikk ikke så fort kan du si. Det er ikke forsvarlig å kjøre etter mørkets frambrudd, så de siste timene tok de i dag. De hadde vært framme i Ouaninou kl 11 i formiddag.

I tilknytning til kirka i Ouaninou er det sanitæranlegg og lagt opp til overnattingsmuligheter, så de sover i kirka de to første nettene. Dagen i dag hadde gått med til å hilse på folk. De hadde også fått vært innom ett av husa vi bodde i den første perioden vår i Elfenbeinskysten (Vatnedalen, for dem som er lokalkjent :) ) Det huset hadde ikke sett så gale ut som han frykta, sa Jon Ivar, men rebellene bor fortsatt i alle husa til misjonen.

I morgen planlegger de tur til Koonan. På kvelden skal de ha møte i kirka i Ouaninou kl 20. Neste dag tar de turen til Dioman og Touba, før de setter kursen mot Abidjan fredag.

Jon Ivar kommer nok med mer informasjon etterhvert som han får nettilgang, men dette var en liten oppdatering for dem av dere som venter på neste "episode". Det var ikke mobildekning i Ouaninou, så han ringte fra en kiosk.












(Kirka i Ouaninou. Foto: Tor Ove Haga)

På hjul

Klokken kvart over seks i dag tidlig var gjengen vår klar til å sette seg i bilen for å dra til Elfenbeinskysten. Med full dieseltank, 36 liter rent vann, 24 colabokser, toalettpapir, malariatabeletter, kart, sengtøy og hodepute, pass og visa følte de seg rimelig klar til å ta i veg.

Koonan, Dioman og Touba, før de setter kursen videre til Abidjan. Er det riktig som ryktet sier, så er det nå mobildekning på fleste plassene de skal ferdes. Jeg venter spent på "reisebrev". 60 mil ligger foran dem, og de håper å nå Toba fylke før mørket kommer. De neste tre dagene skal de besøke både Ouaninou,sebrev" og følger dem på veien i hjertet mitt!! God tur til Bergfrid, Vegard, Kjell og Jon Ivar.

Irene

En ekstra dag i Bamako

Gjestene våre fikk en ekstra dag i Bamako i dag for at de skulle være helt restaurert for den lange bilturen som ligger foran dem når de nå skal til Elfenbeinskysten. Dermed fikk vi alle sammen en herlig dag på Hotel Mande, like ved elvebredden. Det gjorde godt for både liten og stor, gjest og misjonær. Vi prøvde et nytt hotell i dag som vi gleder oss til å ta med våre julegjester (og senere gjester) på! En gang i måneden har vi hatt en badedag på et av hotella i byen. Ungene koser seg, og vi voksne synes det er godt å slappe av på denne måten etter en travel måned.

Før badeturen var vi på familiemøte på den engelskspråklige søndagsskolen som vi har vært på hver søndag så langt (familiemøte en gang pr mnd). Her møter ungene skolevenner og jeg kollegaer. Vi føler vi hører til i forsamlingen og blir regnet med på en positiv måte. Vi låner lokalet til den store amerikanske skolen som ligger to minutt unna oss.

I kveld skulle en norsk delegasjon ha ansvar for gudstjenesten i den internasjonale kirka i Bamako Coura. Gjestene våre følte seg kvikke etter dagen ved elvebredda, så de ønskte å være med oss der. Det ble en fin kveld og en fin avslutning på en rik helg. Også her møtte vi mange venner og kollegaer. Vi er med i et stort fellesskap her ute, på tvers av mange nasjoner og tungemål.

Irene

Gratulerer Flatene skule!

Det hender jeg er innom lokalavisene der vi har bodd i Norge, og i går var det en kjekk nyhet som møtte meg på Firda.no. Skolen som jeg har vært tilsatt ved i åtte år, og som både Øyvind og Håvard har vært elev ved, har blitt utnevnt til demonstrasjonsskole. Jeg vet det ligger mye arbeid bak dette, og jeg kan bare gratulere mine tidligere kollegaer på Flatene for hva de har fått til!! Irene

Følgende er sakset fra Firda si heimeside:

Flatene skule skal inspirere heile Norge

Flatene skule i Førde er nemleg éin av seks skular som er utnemnde til å bli nye demonstrasjonsverksemder. Det vart gjort kjent av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell under Landskonferansen til Utdanningsdirektoratet i kveld.

I grunngjevinga for utnemning av nye demo-skular heiter det følgjande om Flatene-skule:

"Flatene skule har i lengre tid arbeidet systematisk og målrettet med skoleutvikling. Den kan vise til et grundig arbeid med ny læreplan tilpasset skolens lokale forutsetninger. De lokale læreplanene, rutiner og regelverk gir klare forventninger til elever, foreldre og ansette og fungerer som et godt styringsverktøy for skolens ledelse. Ledelesen framstår som svært tydelig med stor vilje til åpenhet og viser både i søknaden og på skolens webside at skolen er transparent i forhold til omverdenen. Flatene skule bruker nasjonale og lokalt utvillet vurderingsverktøy for å skaffe seg kunnskap om elevenes læringsutbytte og om lærings- og arbeidsmiljø. Dette vurderingsarbeidet følges systematisk opp, blant annet ved hjelp av "norsktrappa" som er utviklet ved egen skole. Samarbeidet mellom hjem og skole er tydelig og strukturert."

(bildet er hentet fra skolens nettside: flatene.no)

Vedlikehold til besvær

Vi har fått ny regjering her i Mali. Den nye samferdselsministeren inspiserte flyplassen i forrige uke. Resultatet ble at rullebanen ble fort stengt. Den trengtes å bli reparert. Folk sier de har sett fly som har vært like ved å lande, men som har måttet lette igjen. Hva så flyveren?

I alle fall, våre gjester fra Norge klarte akkurat å lande noen timer før rullebanen ble stengt. (En annen ting var at Air France streiket, så de måtte i siste liten bytte flyselskap og reiserute. De kom via London og Marokko, og landet kl. 04 om morgenen i stedet for kl 21.30. Da var det godt at vi bor bare 10 min unna flyplassen (på nattestid)). Ingen fly får nå lette eller lande før den 7. nov. (DET er den første datoen som er blitt gitt, så gjenstår det å se om de rekker å bli ferdig med arbeidet til dess. Trolig vil flyselskapa pusje på så detblir fort ferdig. De taper jo mange penger på å måtte la flya stå på bakken).

Det er godt at rullebanen blir fikset. Men vedlikeholdet har skapt problem for mange, og vil fortsatt gjøre det. For våre to misjonærer og to gjester som hadde tenkt å fly til Abidjan på søndag, blir det nå en lang biltur i stedet. De stopper noen dager i Toubafylket på vei sørover til Abidjan, for å besøke "gamlefeltet" vårt. De vil se innom de fire misjonstasjonene og dessuten besøke kirkene og menighetene.

Jon Ivar og Bergfrid sitter nå med et puslespill for å få til en reiserute for alle som blir involvert i denne forandringen. Ettåringene våre planlegger tur til Elfenbeinskysten i forbindelse med radioarbeidet. Og nye gjester skal snart lande i Abidjan for å så ta fly til Bamako etter noen dager. Nå gjeder det å få sydd til et opplegg slik at alle får kommet der de skal til noenlunde riktig tid, om enn gjerne med et annet transportmiddel enn først tenkt.

Vær med å be for alle som skal ut å reise de neste to ukene. Be om beskyttelse og åpne veier og rullebaner der det trengs.

Irene
(ps illustrasjonsfoto)

Månedens misjonsland

MALI er månedens misjonsland for NLM i november.
For mer oppdatert informasjon sjekk nlm.no