GODT NYTTÅR

Vi vil ønske alle lesere av bloggen vår et riktig Godt Nyttår. Kjekt at dere har fulgt med oss så langt her ute i Mali og velkommen til å være med oss i 2008 også!

Vi har den siste måneden hatt lesere fra over 200 ulike datamaskiner fordelt på 15 land, og noen av dere sier dere er innom flere ganger i uka. Før helga passerte vi 5000 besøkende siden midten av mai. Det gir inspirasjon til å fortsette å skrive på bloggen :) Men dersom dere noen ganger skulle synes det tar lang tid å vente på nytt blogginnlegg, så er det bevisst fra vår side, for at dere skal få god tid til å gå bakover i bloggarkivet for å se alt vi har vært med på de fire månedene vi nå har vært i Mali :)

Noen hørte kanskje Jon Ivar på radioen i dag da han ble oppringt av NRK Sogn og Fjordane (kl 12.45 norsk tid) for å sende en nyttårshilsen fra Bamako. Men vi sier det gjerne igjen: Godt nyttår til dere alle!

Irene og Jon Ivar

Utflukt

I dag har vi hatt en flott dagstur til Mana, 1 time sør for Bamako. Våre ameri- kanske venner inviterte oss med på grilling, gocart og motorsykkelkjøring i bushen, og HELE familien storkoste seg. Størst var nok dagen for far i huset som etter over 20 års ekteskap og et motorsykkelsertifikat som er like gammelt endelig fikk kona med på motorsykkeltur :)

Plassen vi dro til er en gammel amerikansk/canadisk misjonsstasjon som nå også brukes til frihelger for misjonærer i storbyen. Det var herlig å komme ut fra trafikkstøyen, og området minte oss mye både om misjonsstasjonen vi bodde på i Ouaninou og Campen i Man, med stor boltreplass rundt husa.

Misjonsstasjonen var også en del av bibelskolen som Solo og Mariam går på, og vi var innom og hilste på dem på vei hjem.


Vi skulle gjerne ha vært lenger i Mana, men det får vi ha til gode til en annen gang. Med tanke på at vi skal være 24 stk her hjemme i morgen kveld (nyttårsafta), så fant vi ut at det var best å reise hjem i kveld.....

Ps Øyvind kjørte så fort på motorsykkel at kameraet rakk ikke å fange ham inn :)

Fredfulle juledager

Et lite romjulsinnlegg en sen kveldsstund for å fortelle at vi har det fortsatt bra, både fastboende og besøket vårt. Vi hadde en fin julekveld sammen der pinnekjøttet smakte som det skulle og Toro kålrabistapp gjorde et tappert forsøk på å gi oss en smak av tilbehøret. Håvard og Hanne jublet om kapp over fine gaver, mens storebrødrene syntes det var lenge mellom hver gang det falt noe på dem. Ikke alltid like kjekt å bli stor.....


Første juledag tilbrakte vi blant annet på bassengkanten og i vannet på Hotel Salam. Litt mer boltreplass enn i bassenget i hagen vår :)



Andre juledag hadde vi en flott tur til Narena, der nå tre misjonærenheter bor. Det var deilig å komme bort fra storbyens eksosluft og kjøre gjennom den ene fine landsbyen etter den andre. Vi hadde med oss julekaker og julegodt, og det ble en koselig ettermiddag sammen med hele misjonærflokken til NLM i Mali samt litt gjester. Det var kjekt å høre om den flotte julefeiringa de hadde hatt for de nasjonale i Narena dagen før og om alle som hadde møtt fram. Alt som ble sagt ble tatt opp på båndspiller og spilt på nærradioen over hele landsbyen senere på kvelden. Mer om denne feiringen finner dere på nlm.no/vestafrikaregionen .

I dag har vi vært en runde i Bamako for blant annet å gjøre litt innkjøp med gjestene våre, se kontoret til misjonen (Jon Ivar sin arbeidsplass) og skolen til Håvard og Hanne (som også er Irene sin arbeidsplass). Timene går altfor fort, og om mindre enn ett døgn må mormor og morfar sette seg på flyet som tar dem med tilbake til Bergen. Heldigvis får vi ha Øyvind og Torbjørn her en uke til. Torbjørn har forresten gått forbi foreldrene sine i antall blogginnlegg denne juleferien ;)

Ute smeller den ene nyttårsraketten etter den andre (det har det gjort i en måned nå, men i kveld er det mer intenst). Og i hvert lyskryss står nå gateselgerne med fargeglade hatter og masker som de ønsker å tjene noen penger på før nyttårsfesten setter inn for fullt.

GOD JUL

Vi har kommet til julafta. Ute er det sol og 30 grader, og naboene våre har en hverdag som alle de andre dagene deres. Men her i huset lukter det nå deilig pinnekjøtt, noe som forteller oss at det er ikke en hvilken som helst dag i året. Skrelte poteter står klar til å settes på kok. Ny runde med kakemenn er ferdig malt og lagt i boks (de andre ble spist opp på div førjulstilstelninger). De siste gavene er pakket inn etter å ha blitt handla på markedet i dag. Mormor fikk mandelen i grøten og julegrisen. De fleste har vært i bassenget, så julevasken skulle være unnagjort i år også :) Unger og besteforeldre har lagt seg for å hvile seg ut til den store kvelden. Det er spenning og forventnig i lufta.

Vi vil gjerne ønske alle leserne av bloggen vår en riktig God Jul. Takk til dere som har sendt oss en julehilsen, enten på mail eller i posten. Vi er glad for alle som husker på oss også på den måten.

GOD JUL

Fantastiske førjulsdager

Å videreformidle de tre siste kveldene vi har hatt her i Bamako er vanskelig, men jeg skal gjøre et forsøk. En fellesnevner for dem må være FANTASTISK KVELD.

Fredag kveld hadde vi førjulstilstelning for alle nordmenn som var i Bamako. Vi var samlet ca 50 personer på Normisjon sitt gjestehus, med et variert program med mye sang, julespill, juletregang og julekaker. Samlingen viste at det var mange julegjester i byen, både besøkende fra Norge og flere misjonærer som var kommet til Bamako for å hente besøket sitt før de dro tilbake til hver sin kant av Mali. Vi fikk igjen en opplevelse av at vi er en del av et stort misjonsarbeid i landet.










Lørdag kveld var det juletilstelning for alle nasjonale tilsatte i Melci-Ma ( kontor- og radiomedarbeidere, vakter og hushjelpere for misjonærer). Vi var samlet 34 stk i hagen vår. Alle sitteplasser vi klarte å oppdrive var tatt i bruk. Medarbeiderne på kontoret hadde forberedt en flott dramatisering av historien om Elia på Karmelfjellet der Gud viste seg sterkere enn Baal. Det var et flott vitnesbyrd til alle muslimene som var her i går. Juleevangeliet ble også lest, synliggjort med bilder fra julefortellingen. Det var en fryd å høre på all sangen, på flere afrikanske språk ettersom vi hadde personer fra flere ulike folkegrupper blant oss. Kvelden ble avsluttet med kakebord, og det var tomt før folket reiste hjem igjen :)

Søndag kveld var det julegudstjeneste med mye julesang og tekstlesing i den internasjonale, engelskspråklige forsamlinga i byen. Vi var samlet på taket på SIL-bygget, to minutt fra oss, og det var herlig å stå der under stjernehimmelen og synge Joy to the world! Samtidig som tekstleseren startet på juleevangeliet, begynte imamen å rope inn til bønnetid fra moskeen. Igjen en påminnelse om hvorfor vi er her ute!

Irene

5 år etter

23./24. desember 1999 var det statskupp i Elfenbeinskysten. I 2002 braut borgerkrigen ut.

foto BBC

Den 22. desember var det offisiell innsetjing av nasjonale styresmakter i nordre deler av Elfenbeinskysten. Det vil sei at dei offentlege strukturane no skal vere på plass. Rebellane styrer ikkje lenger, no er det politi og gendarm som er på plass saman med ordførarar og prefectar.

Det var symbolhandlingar i løpet av dagen i går med fjerning av FN postar i den demilitære sona og brenning av våpen.

Det er likevel stor spenning knytt til situasjonen. Rebellane er lova eit slutt oppgjer, kjem dette tidsnok og blir alt utbetalt? Det same gjeld dei mange lærarar, sjukepleiarar osv. som ikkje har fått løn i løpet at 5 år. Kva skjer med alle våpna som er på avveg?

foto BBC

Til no har 4 000 franske og 6 000 FN soldatar helde den ikkjemilitære sona. No skal dei trekkjast tilbake. Det såg eg også på turen tilbake frå Ouaninou for 5 dagar sidan. Då var fleire troppetransportar på veg sørover.

Om lag 5 000 frå hæren og 33 000 frå rebellane reknar ein med skal gjennom eit demilitariseringsprogram. Medan andre rebellar skal innrullerast i den ivorianske hæren. Mange må no finne nytt arbeid. Og det å gå frå å vere sjefar, slik rebellane har vore, til å miste all posisjon er ikkje berre lett.

Vi ber om at det må gå rett veg!

Meir får BBC

Tabaski

Det er fest i to dagar og det er stort sett stengt i byen. Folket er heime og feirar.

Forteljinga om korleis Ibrahim var villig til å ofra den einaste sonen sin til Gud står sentralt i dei abrahamittiske religionane. Medan dei var på veg til offerstaden prøvde djevelen å overtala Ibrahim til å bryta påbodet frå Allah, men profeten heldt seg fast. Like før han skulle utføra offeret, stoppa Gud han og ga han ein sau å ofra i staden. Denne soga er skildra i Koranen sure 37:99–111. Innan muslimsk tradisjon er sonen Ismael, og handlinga skulle skje i Mina nær Mekka.
(henta frå Wikipedia)

Tabaski er ein av dei to viktigaste festane i Islam. På veg heim frå flyplassen i forgår tok eg taxi. Sjåføren min klaga på Elfenbeinskysten som hadde starta ein dag før, det var som han sa fordi dei ikkje hadde ein skikkeleg (muslimsk, min kommentar) president til å styre landet.

Her var gata full av slakting i går. Prisane på sau er difor dobla mange plassar i desse dagar og folk klagar sjølvsagt for det. I tillegg er det nye kle og gåver til familien. Mykje blod renn denne dagen som eit offer, ikkje berre slak for mat.

Kvifor slaktar dei?
Kva tener det til?

Tilgjeving har ein pris. Enten det er vår til våre medmenneske eller Guds tilgjeving så er det betalt for å gløyme. All urett rører ved den det går utover, enten økonomisk, rykte eller kjensler. Gud gav son sin som vederlag. Det er verkeleg ein pris for å kunne tilgje. Guds nåde er fri men kosta han dyrt.

Alle desse muslimske offera; bønene, faste, pilegrimsferda, tiend gjev ikkje noko tryggleik for kva Allah vil sei på dommens dag. Han er "lunefull" og gjer som han vil. Slik er ikkje Gud. Den er jula eit godt minne om.

1Joh 1:8-10
Dersom vi seier at vi ikkje har synd, då dårar vi oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss. Dersom vi sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig, så han tilgjev oss syndene og reinsar oss frå all urettferd.

Familien samlet igjen

Etter 4 måneder er familien igjen samlet - og små og store hjerter gleder seg. At mormor og morfar også er sammen med oss, er en ekstra gave som vi alle setter pris på! Klokken 23 i går kveld kom alle fire ut fra flyplassen, med all bagasjen i behold, og gjensynsgleden var stor. All trøtthet var som forsvunnet fra de to minste som hadde strevd for å holde seg våken helt til nå.

Vel hjemme ble den ene tingen etter den andre pakket opp. Vi hadde ikke storbagasje med oss da vi flyttet til Mali i august, vi hadde kun 2 kofferter med oss hver. Og det vi ikke fikk med oss i august kom i går kveld. Så Håvard kunne glede seg over legoen, Hanne over dukkevogna, Jon Ivar var glad for potetgull og majones og Irene fikk kjøkkenmaskina ut og det ble nybakte brød til kvelds i kveld:) Pinnekjøttet ligger trygt i fryseren sammen med fårepølse og kransekake:)

I dag har vi kost oss hjemme, i og utenfor bassenget, inne og ute. Alle var klar for en rolig dag etter mye reising i går. Det blir nok mer farting på oss etter hvert.

Velsignelser på løpende bånd

Jeg er fylt av takknemlighet - igjen.

Som skolebarnsmor tenker jeg av og til på hva barna våre går glipp av ved å ikke gå på skole i Norge, men i dag sitter jeg takknemlig tilbake og ser alt det barna våre har fått også denne måneden som de IKKE ville ha fått om de var i Norge.

I går hadde vi en aldeles flott juleavslutning på skolen med ulike element som gjorde dagen unik for både elev og lærer. Vi startet med fellessamling med julebudskapet i fokus, og den ene julesangen etter den andre strømmet ut i rommet av glade barnestemmer. En av lærerne hadde laget ett pepperkakehus til hver elev på skolen (!), og pynting av dette huset var en aktivitet som ungene storkoste seg med. Rektor annonserte på slutten av dagen vinneren av pepperkakehuspynting, og den flinkeste konditoren var Hanne!! Vi hadde også volleyballkamp mellom elever og lærere, pizza og videoframvisning av vårt eget julespill. Før vi gikk hjem fikk alle elevene på skolen hver sin fylt julesokk fra søndagskolebarn i Amerika. Jeg hadde to strålende fornøyde barn med meg hjem i går.

I løpet av dagen fylte også elevene juleposene som de selv hadde pyntet, med ulike matgaver til dem som bor i skolens nabolag. Det var flott å se gleden elevene hadde ved å gi til dem som har litt mindre enn oss, og det var kjekt å se takknemlige ansikter som lyste opp når elvene delte ut sine gaver. Dette gav meg et litt annet perspektiv på jula enn det overfylte handlesentre og varme kortterminaler kan gi meg.

Jon Ivar er vel hjemme igjen. Og nå sitter vi bare og venter på at flyet med julegjestene våre skal lande slik at vi kan kjøre ut til flyplassen og hente dem :)

Irene

Kirsebær med dei store

I kveld fekk eg gleda av å vera på norsk territorium for nokre timar. Ambassadøren inviterer kvart år nordmenn saman med andre skandinavar og tilsette i norske bedrifter etc til ein samkomst før jul. Det passa slik at den var i kveld før eg reiser tilbake til Bamako etter ein ny og oppmuntrande tur i Elfenbeinskysten.

Det er spennande å vere i denne samanhengen der ein treff så mange frå ulike lag og posisjonar. Ambassade, konsulat, EU, flyktninghjelp, katolikkar, feriefolk osv. Det er både med å utvidar horisonten og gjev rikare innsyn i det som er i ferd med å skje i landet.

I grunnen ikkje så mykje spesielt nytt, men det er mange som reiser rundt om i landet, også i nord og situasjonen går no mot fred. Det er også tydeleg at vi kanskje er for «snille» og betaler «pris de The» (tepris) på kontrollpostane. Det er ikkje naudsynt, mange gjer det ikkje. Dette er dei nye styrkane klar over men prøver seg likevel for å spe på levebrødet.

EU er inne med pengar og pussar opp eksisterande infrastrukturar (klinikkar mm). Det er utfordrande då korrupsjonen i landet er høg, ca 15 %. Landet har hatt svake leiarar frå 1993 og det er med å forsterke den trasige situasjonen.

Alt vel her og no håpar eg flyet ikkje er mykje forseinka slik at eg når å hente Øyvind, Torbjørn og svigers i morgon kveld.

Forskjeller i hverdagen

Å komme tilbake til Afrika etter 6 år i Norge var både som å komme hjem igjen OG som å komme til en ny plass. Ja, for vi kom jo både til en helt ny plass og til et helt nytt land. Selv om mye er likt fra det Afrika vi forlot i 2001, så er livet i storbyen Bamako NOE annerledes enn livet i landsbyen Ouaninou i Elfenbeinskysten

I Ouaninou måtte jeg kjøpe kjøtt hos slakteren på markedet, og søndagen var en sikker dag for å få ferskt kjøtt. Så var det å stå timesvis ved kjøkkenbenken og partere låret, noe til steik, noe til fileer og mye til kjøttdeig som igjen ble til både kjøttkaker og karbonader. I Bamako kan jeg kjøpe ferdig steik og kjøttdeig, ja, til og med karbonadekaker, direkte på butikken, - uten fluer og div innmat med på kjøpet.

I Ouaninou levde det i melsekken (50 kg), og alt melet måtte siktes før det ble brukt til matlaging. Nå kjøper jeg mel på butikken, ferdig oppdelt i 1-kgs poser – uten blindpassasjerer.

I Ouaninou ”sloss” hushjelpene og andre forbi- passerende om å få tomme bokser og flasker når de hvite ville kvitte seg med avfallet sitt. Her kaster hushjelpa blikkboksene hvis jeg ikke sier at jeg vil ha dem. Og en dag ringte det på døra; en mann kom syklende og ville kjøpe tomme vannflasker av meg!

I Ouaninou bodde vi åpent og fritt, med god utsikt og mange forbipasserende som slo av en prat. I storbyen bor vi bak en port, med høye gjerder, og ser verken naboen eller forbipas- serende. Vi bare hører dem veldig godt.

I landsbyen kunne vi trekke inn frisk luft flere ganger i døgnet. Her tømmer vi nesen for eksos og annet svart rusk hver kveld.

I den muslimske landsbyen måtte vi kjøre to timer for å kunne bade. I storbyen går vi to steg utenfor terrassen vår og vi er i bassenget.

I Ouaninou ble vi forskrekket dersom vi så en hvit person som ikke jobbet for NLM. Her i Bamako ser vi stadig mange ulike nasjonaliteter, og forvirringen er alltid like stor når en skal åpne munnen, for hvilket språk kan jeg snakke til deg?

I Ouaninou bodde det ca 3-5.000 mennesker, og de fleste kjente hverandre. Bamako har 1-1,5 millioner innbyggere, og jeg vet ikke hvem som bor i gata vår ennå.

I Ouaninou kunne barna våre løpe over tunet til skolen på noen sekunder. Nå må de kjøre i taxi i ti minutter sammen med tusenvis av andre mer eller mindre trygge kjøretøyer på veiene.

Rusleturene i landsbyen i Ouaninou for å handle på markedet er byttet ut med travle gater med bråk og eksos.

Men muslimene på bønneteppene sine minner oss på at vi er i Afrika igjen i samme ærend som sist, selv om de ytre forholda har forandra seg. Vi skal få være med å bringe videre budskapet som englene kom med til gjeterne julenatt, om Frelseren som var kommet for alle folkeslag. Det trengs ingen bønneteppe for å be til Ham, det trengs ingen fastemåned for å nå himmelen og ikke må vi dra til Mekka heller. Rundt oss ser vi tusenvis av mennesker som fortsatt er uvitende om dette. Derfor er vi Bamako nå.

Irene

Enka i Dioman

Jon Ivar er for tiden i Elfenbeinskysten. Torsdag kjørte han fra Abidjan og nordover til Toubaområdet. Han bor i kirka i Ouaninou fram til mandag. Da returnerer han til Abidjan igjen. Onsdag kveld håper vi han lander i Bamako.

Jon Ivar forteller på telefon at en av oppgavene han har hatt denne gangen, var å avslutte arbeidskontrakten som evangelist Samuel hadde med misjonen og betale ut etterlønn til enka, slik at kona Susan nå er fri til å reise tilbake til familien sin i Mali. Som mange av dere kjenner til, så døde Samuel i sommer. Kona har fram til nå bodd i Dioman sammen med de to barna deres.

Samuel og kona kom fra Mali, men bosatte seg i Dioman i Elfenbeinskysten, der han jobbet som evangelist, og sammen hadde de en åpen kristen heim for mahoufolket der. Dette var en bønnefamilie som gjerne delte evangeliet med dem som ville høre. Samuel var til stor støtte og oppmuntring for de nye kristne i Dioman, skrev misjonær Almelid i Utsyn etter Samuels bortgang i sommer. Da misjonærene i all hast måtte forlate Dioman i september 2002, vinket Samuel dem avgårde. Siden var han tro mot kallet om å nå mahouene med evangeliet. Hver dag gikk han til den nybygde kirken for å lovprise og takke Gud. Ikke mange er døpt, men flere er svært interessert i den kristne bønnen, som de kaller kristentroen.

Vi vil takke Susan og Samuel for den tida de var i Dioman, og vi takker Gud for hva de fikk bety for mahoufolket der. Nå er vårt store spørsmål og bønneemne: Hvem skal ta over Samuel og kona sin plass i Dioman? Hvem har vi å sende dit og hvem vil gå? Enok, en kristen mann fra Bambarakirka i Abidjan, er i Dioman nå en måneds tid for å fortsette der Samuel måtte slutte. Jon Ivar traff ham på fredag. Men hvem vil kunne være i Dioman over lengre tid for å dele englenes glade budskap til gjeterne om verdens frelser som ble født julenatt. Vil du være med å be Gud kalle en person eller flere til denne oppgaven?

Kokebok og tegnekunst

En matoppskrift var i dag grunnen til at jeg måtte ta fram mine gamle tegnekunster (som jeg egentlig aldri har vært i besittelse av). Mamadou, hushjelpa vår, er flink til å lage afrikanske middager, noe vi vet å benytte oss av rett så titt. Og amerikanerne han har jobbet hos tidligere hadde lært ham å lage blant annet peanøttkjeks og banankake. Også dette kommer oss til gode.

Men i dag var tiden kommet for å utvide repertoaret til å omfatte også pannekaker og risengrynsgrøt. Det var da jeg måtte hente fram tegnekunstene mine. Mamadou kan nemlig, som mange voksne afrikanere, hverken lese eller skrive. Så mens vi puttet den ene ingrediensen etter den andre i pannekakerøra, så tegnet jeg symbol som vi var blitt enige om for både mel, salt, melkepulver, egg, vann og olje og dessuten måleredskapen vi bruker for den enkelte og hvor mye av hver. Mamadou var ganske fornøyd da han gikk i gang med stekingen, og ungene jublet for pannekaker til middag:)

Jeg fikk ganske god uttelling av heimkunnskapstimen jeg også, for etterhvert som jeg tegnet, fikk jeg Mamadou til å si de ulike ingrediensene på bambara, som jeg så skrev ned ved siden av symbolene. Så nå har jeg noen nye gloser til neste gang jeg skal handle hos butikkmannen over gata:)
Irene

Nye familiemedlemmer

På mandag ble to nye medlemmer lagt til familien. Det er Prikken og Stripa, Håvard og Hanne sine nye kaninunger. De er to søte, små nøster som ungene bruker mye tid sammen med. Det er ikke lenger vanskelig å få dem opp klokka seks om morgenen, men heller verre å få dem inn til frokost :) Frukt-og grønnsaksdama vår har allerede vært på døra med kaninfor til ungene.

Julespill

1. søndag i advent hadde vi framføring av julepillet som vi hadde øvd inn på skolen vår. Salen var full av foreldre og venner av skolen som ville se på julespillet vårt. Det var veldig gøy å spille det vår klasse hadde øvd på, og det var gøy å se på når de andre elevene framførte sine deler. Hanne var en gjest på biblioteket, der det kom en mann og lette etter ord fra julefortellingen. Håvard var Mr. Janson, the bell shopper, som solgte bjeller til jul.

Denne uken skal skolene til to av vennene våre her ha julespill, så da er det vår tur til å være publikum to kvelder på rad. Den tredje kvelden skal vi til en svensk familie og ha Luciafeiring sammen med mange andre fra Skandinavia. Den fjerde dagen (da har vi kommet til lørdag) skal vi øve på julespillet på søndagsskolen, som vi skal framføre på søndag. Vi har allerede tatt bilder av scenene, men nå skal vi øve på sanger og spill sammen. Det blir en travel uke for oss, men det blir gøy :)

Vi har fått høre fra flere i Norge at de har hørt oss på Superblink sin jule-cd som kom ut sammen med Jul Igjen. Vi ble spurt om hvordan vi trodde det kom til å bli å feire jul i Mali. En ting er i allefall sikkert, det går an å feire jul her. Det kan vi se allerede nå. Men snøen uteblir, slik vi antok i august.

Hanne og Håvard

Bilder fra julespillet vårt (foto: Espen Kvamme)

9 ÅR!!!

Nå har jeg hatt nedtelling i mange dager, og endelig har det blitt 9. desember. Kult å bli 9 år den 9. Men jeg var ikke født i 1999 som alle trodde jeg skulle bli. Jeg lurte alle med å komme noen uker for tidlig, så alle fikk det travelt med å kjøpe enda en julegave da de trodde de var ferdig:) I går hadde jeg selskap med vennene mine fra skolen. Vi hadde det gøy, både i bassenget, med sprettertkonkurranse, bordtennis, film, god mat og mye annet. Jeg har fått mange fine gaver, til og med baseballhanske flybåren til meg fra Amerika. Det var supert, for jeg spiller baseball hver tirsdag.

I dag skal jeg feire dagen med misjonær-storfamilien. Jeg ville feire dagen min på Hotell Salam, der de har et stort badebasseng. Mamma trodde ingen ville komme nå når det er så kaldt, men der tok hun skammelig feil, for nesten alle sa ja. Vi skal ta med vafler og kake, men det blir dessverre ikke jordbærkake i år:( Kanskje blir det noen runder tennis også. Jeg gleder meg!! Ha en fin søndag den 9. desember!!

Hilsen Håvard

Ps Takk for en flott seiltur i sommer, morfar! Nå er det bare ti dager til du kommer på besøk. Jeg skal spare litt kake til deg;)

Solo på bibelskule

I dag fekk eg gleda av å kjøre Mariam og Solo til bibelskulen i Mana. Han startar på det tredje året.

Skulen ligg ca 7 mil sør for Bamako. Den har eit opplegg over 5 år med 5 mnd kurs som går frå desember til april. Det er lagt til tørketida. Då er det ikkje aktivitet på åkeren og folk har difor høve til å konsentrere seg om bibelstudiet.

Fleire av dei som går her blir pastorar eller evangelistar. Mange arbeider i regntida for å ha mat til bibelskuleopphaldet. Sjølve kurset kostar 250 kroner + ca 75 kr i kladdebøker og kulepennar. For mange er det likevel ein mnd løn, lik prisen av 50 kg ris.

Sist vi var saman med Solo var den fatale natta vi vart rana i juni 2001. Han var då nattevakt og var ute saman med Jon Ivar då det vart skote mot dei. Den gongen var han ingen kristen.

Solo er "lillebror" til ein av dei kristne i Ouaninou. Som nattevakt og arbeidar fekk han høyre evangeliet fleire gonger også før misjonærane måtte reise. Då det var snakk om at han skulle gå på bibelskule bad pastor Pierre den i kyrkja som hadde noko å sei om Solo som skulle gjere han uskikka til å gå der, sei ifrå. Ingen hadde noko, dermed begynte han på skulen før jul i 2005.

1. påskedag i år vart han døypt, siste dag på kurset. I oktober i år gifta han seg med Mariam. Ho startar dermed på første året og skal gå saman med han her i tre år. Det er eit ørande liv på skulen, mange har med seg familien så det "kryr" av småungar rundt beina på dei vaksne.

Det var flott å sjå den hjartelege velkomsten han fekk både av tutøren (vertsfaren) og medelevane. Dette er tydleg ein stor kristen familie der dei bryr seg om kvarandre. Vi håpar opphaldet her kan forme denne nystifta kjernefamilien til å bli eit viktig reiskap i Guds arbeid i Toubaregionen. Ver gjerne med å be for dei.

Kuldesjokk

Temperaturen i Bamako synker dag for dag. I dag var det så kaldt at de minste barna på skolen måtte være inne i første friminuttet! Det var bare 17,5 grader da vi dro på skolen kl. 07, og Håvard spurte etter en lue!! I barnehagen satt ungene med jakke på inne :)

Gartneren vår hadde kledd seg godt før han gikk i gang med å klippe bouganvillaen vår. Men vi klager ikke!! Vi skal huske disse morningene i april/mai når gradestokken kan være nærmere 50 tallet enn 40 tallet. Vi lever i et land med store variasjoner i klimaet på samme måte som i Norge, bare på en annen del av temperaturskalen. Våre frostrier i 17-18 grader forteller oss at vi er godt avklimatiserte :)

Irene

Julestemning - hva er det?

Kalenderen viser desember. Gradestokken går nedover. Julestjerna henger i vinduet. Det første lyset er tent i adventsstaken. Julemusikken fyller stua vår. Butikkene er fylt med julepynt. De første julekakene har kommet i boksen sin. De to første lukene på Sygnarussen sin adventskalender er skrapt. Ungene har nedtelling til jul. Så langt er adventstida den samme her i Mali som i Norge. Vi har en viss julestemning rundt oss.

Men dersom julestemning videre er grantrelukt, en gradestokk under 20 grader, kirkeklokker og snødekte veier, da er vi langt fra julestemning. Er derimot julestemning sauer i gatene, esel som vrinsker, stjerner som blinker på nattehimmelen mens folket er samlet rundt båla sine, ja, da er vi nærmere enn vi noengang har vært.

Bli med oss på dagens søndagsskole hvor vi levde oss gjennom juleevangeliet på en måte som vi aldri ville klart å gjøre det i Norge!

God adventstid!

Vinterleik

Mange ting er ulikt frå gamlelandet. Vi har hørt rykte om at folk allereie har gått på skøyter og ski denne vinteren. Det er lite slikt her ute. I dag har vi hatt ein kald dag der temperaturen ikkje kom opp i 28 grader. Så etter fotball i gata (slik vi kunne gjere i Noreg for mange år sidan) var det tid for safari. Utstyrt med vatn, niste og tropehatt hadde Hanne og Håvard ein ekspedisjon i hagen vår i dag. Ikkje den store skogen slik vi hadde i Førde eller på Kvås, men den litle jungelen vår der det som er potteplanter hos deg er 5-6 meter høge her.

Har du forresten opplevd at nokon jublar veldig over nokre dråpar regn? Medan safarien var på veg mot slutten kom det nokre få dropar. Ungane jubla stort, tenkt at det kunne komme nokre dråpar i tørketida.

jonivar