28. april 2008

Samarbeid over landegrenser

CHE (Communication – Health - Education/Evangelisation) er ein metode for å drive evangelisering og/eller utviklingsarbeid. I begge tilfeller er målet å drive dette utan store innsatsfaktorar frå misjonen si side. Dvs få/ingen tilsette og lite pengar. Tanken er at ein familie/ein landsbykomité/ein kyrkjekomité skal få opplæring innan enkelte emne og så sjølv ta kunnskapen i bruk før dei deler den vidare med andre.

Førre veke fekk eg vere med i eit nettverk av misjonar og kyrkjer som driv arbeidet på denne måten. Arbeidet starta i Aust-Afrika på 1980-talet og kom til Vest-Afrika for mindre enn 10 år sidan.

28 stk frå 7 (av 18) land i Vest-Afrika var samla i Abidjan til konferanse. ¾ av desse var afrikanarar, mange frå organisasjonar og kyrkjer som ikkje får støtte frå vesten. Dei fleste arbeidde med dette som friviljuge, dvs utan løn. Til og med reise og opphald ordna dei sjølve.

Erfaringane her er ei blanding av vanskar og godt utbytte. Ein misjon starta med dette like før krigen braut i Elfenbeinskysten. Dei kom berre halvvegs i første av tre undervisningsbolkar før dei måtte reise, likevel hadde dei nasjonale lært så mykje at programmet gjekk vidare utan misjonærane …

Våre folk i Abidjan har vore med og sett på ein av dei organisasjonane som driv utviklingsarbeid på denne måten. No vil dei gjerne at vi også skal bruke denne framgangsmåten i vårt arbeid. For oss er det flott med ei slik brei erfaring som vi kan få ta del i og der vi også kan lære av andres feil og bli oppmoda av deira suksess.

Ei utfordring som er mykje større i vest er tilgangen på materiell. I Vest-Afrika er det få felles språk og mykje må omsetjast. Når eit skjema eller ein leksjon er oversatt blir den delt fritt. Her er ikkje © eller andre hindringar, vi står i lag om å nå folket her med evangeliet og hjelpe dei i det daglege livet.

Også i Bamako har det vore CHE samlingar. I januar var fleire av oss misjonærane på kurs for å lære meir om denne arbeidsmetoden.

Jon Ivar

26. april 2008

Store dager

Gode kommunikasjonsmidler har ført til at avstanden mellom misjonsfelta og Norge virker kortere i dag enn for 20 år siden. Men noen dager i livet virker denne veien likevel lang.

De neste to ukene vil særlig fem dager føre til at vi synes vi er langt fra familien i Norge og hjemlengselen dukke opp. Ikke mindre enn 1 barnedåp, 3 konfirmasjoner og en 60 års dag vil familiene våre på Vestlandet være samlet til i løpet av disse 14 dagene.

Fra Mali sender vi varme hilsener til vesle Miriam, staute Kjetil, Joar og Johannes og gode mormor og ønsker dere alle en fin dag. Vi gleder oss til å se dere i juni!

23. april 2008

Temperatursvingninger

Folk i gata vår er tydelig overrasket over de mange regnbyene vi hadde her i forrige uke. I løpet av seks dager kom det fire mer eller mindre kraftige, korte regnskyll over oss. Det føltes utrolig herlig! Da det første regnet kom, sank temperaturen ute med 9 grader i løpet av en halv time. Også inne ble det noen grader kjøligere (fra 33 til 30). At luftfuktigheten samtidig gikk fra 10 til 50% var ikke fullt så deilig....

Naboene våre sier at de må mange, mange år tilbake til sist de hadde så kraftige regnskyll i april. Vanligvis er det bare "mangoregnet", litt småregn som blant annet skyller av støvet på
mangoene, som kommer i denne måneden.Etter dette regnet begynner man å spise mangoen. Men nå er folk både forundra og forvirra. Hva skal de gjøre? Er det for tidlig å så? Vil det komme mer kraftig regn som vil ødelegge det de evt sår ut? Vil vi få en tørr mai måned uten en regndråpe (noe som faktisk kan skje). Her er mange hensyn som må tas og mange spørsmål som stilles i dag.

Perioden fra januar og fram til i dag har også vært utenom det vanlige hva temperatur angår. Vanligvis begynner varmen å stige i månedskifte jan/febr, men i år fikk vi ha kjølige dager (temp under 36 grader) til langt ut i mars. En velsignelse for oss nykommere, spør du meg :-)

Etter noen dager uten regn, er temperaturen nå opp i det mer normale for tida vi er i. Vi har erfart at vi ikke bor i den varmeste bydelen i Bamako, men gradestokken vår viste 42 i dag. Det er hett nok, spesielt for gutten som strever med 40 i kroppstemp pga en ny infeksjon i tillegg til malaria.

Vi har vært heldige å få være utrolig mye friske her ute dette året. Det er vi veldig takknemlig for. Men den siste uka ser det ut som Hanne og Håvard skal ta igjen alt det forsømte. Apotek og legekontor har tjent grovt på dem. Er takknemlig for alle som vil huske på dem og på mora som løper i skytteltrafikk for å gi ut rett medisin til rett barn til rett tid. Vi gleder oss til lørdag og pappa`n kommer hjem igjen.
(ps badebildet er arkivfoto fra i høst - de har ikke badet den siste uken...)

21. april 2008

Overlapping og avløsning

Hver sommer er det som regel et større eller mindre skifte i misjonærflokken på et felt, således også i år for oss her i Vest-Afrika. Noen drar til Norge og nye kommer ut. Arbeidsoppgaver skal over på nye hender, og er en heldig, får en gjerne litt overlapping før en står midt i de nye oppgavene. Noe av denne informasjonsoverføringen skjer denne uka.

Jon Ivar dro lørdag på sin femte tur til Elfen- beinskysten /Abidjan på 7 måneder. Flere gjøremål venter ham der nede. De første dagene skal han være guide for familien Seth som reiste sammen med ham. Planen er at de etter hvert skal flytte til Abidjan for å drive radioarbeidet derfra. De overtar ansvaret for radioarbeidet etter Bergfrid Almelid, som reiser til Norge i midten av juni. Hun vil også reise til Abidjan om et par dager, for å jobbe litt sammen med Seth, informere og introdusere dem for våre samarbeidspartnere innen radioarbeidet.

Jon Ivar skal også delta på en samling for misjoner som driver CHE (communication, health, education/evangelisation) i Elfenbeinskysten. Dersom tida tillater det, skal han også få litt nærmere innføring i pilotprosjektet som vi har i Abidjan (alfabetisering på mahou, Hiv-aidsforebyggende arbeid og mikrokreditt) av Bergfrid, før han kommer hjem igjen til Bamako på lørdag. Jon Ivar er forespeilt å ta over som prosjektleder for dette arbeidet i juni. Dermed vil han være tilbake i en oppgave som han hadde flere av åra vi var i Elfenbeinskysten. Han vil da få ca 50% stilling knyttet spesifikt mot arbeid i Abidjan.

Her i huset er vi veldig glad for at familien Heng kommer til Mali i august. Vi har tidligere vært sammen med dem i Elfenbeinskysten. Ikke bare gleder vi oss over at det blir flere norske barn i Bamako, men Knut vil da gå inn i stillingen som stedlig representant for Vest-Afrika. I påvente av at Knut kom tilbake til Afrika, har Jon Ivar vært konstituert i denne stillingen dette året, i tillegg til oppgavene han har hatt som økonomiansvarlig, bil- og bygningsansvarlig og ansvar for det evangeliske arbeidet i Elfenbeinskysten.

I midten av juni reiser i tillegg til Bergfrid også familien Selstø og de to ettåringene vi har hatt til Norge. I august venter vi i tillegg til Eli og Knut Heng m/4 barn, to nye familier (med hver sin baby), som i første omgang skal lese språk, og en ny ettåring som skal ha sine arbeidoppgaver inn mot de norske skolebarna.

Det var ikke like lett å la Jon Ivar reise til Abidjan denne gangen, etter å selv ha vært tilbake i Elfenbeinskysten og følt hvor kjekt det var. Mye av hjertet vårt ligger igjen i dette landet. Men det er rart med det, hjertet har utvidet seg; det har kapasitet til også å være glad i Mali :-) Samtidig håper vi at det byr seg flere anledninger for oss andre også å være med når far i huset etter hvert skal til Abidjan gjerne oftere enn det han har vært hittil.

18. april 2008

Plateinnspilling

En plateinnspilling på mahou er et nytt steg videre i misjonsarbeidet vårt her i Vest-Afrika. Vi viser i dag til et innlegg fra kollega Seth som jobber i radioarbeidet vårt. "Historisk plateinnspilling på mahouspråket" Trykk her

16. april 2008

Hverdag igjen

Vi prøver fortsatt å leve på de gode minnene fra turen vår til Elfenbeinskysten. Samtidig ser vi at hverdagen har innhentet oss for fullt her hjemme.

Det er merkbar forskjell å jobbe i 43 graders varme i stedet for 34. Tenk deg å sitte i en taxi, uten noen form for air condition, i denne varmen, på vei til lege med et sykt barn på fanget, mens trafikken har korka seg helt rundt deg. Da titter man opp på himmelen og ønsker seg en sky foran sola. Den kom forøvrig ikke, og vi var våte da vi kom fram til legen. Hverdag i Mali.

To dager denne uka har gått med til å reise fram og tilbake til lege og sitte på legekontor å vente på røntgen og blodprøver for så å dra til apoteket og kjøpe medisin, den ene sorten den ene dagen, en ny sort neste dag. Et av barna tråkka på en torn på søndag som førte til store smerter mandag og enda verre på tirsdag sammen med en rød, hoven og varm fot. Nå er foten ikke i bruk. Heldigvis ikke noe som skjer hver dag men dog en hverdag.

De tre siste dagene har jeg derfor måttet få vikar for meg på skolen for deler av skoledagen. En "småbarns"mors hverdag.

Klokka er syv om kvelden. Far i huset kommer hjem, 12 timer etter at han dro ut. Når antall oppgaver på kalenderen har økt i løpet av dagen i stedet for minket etter alle disse timene på jobb, kommer frustrasjonen. Når en innser at dagen i morgen heller ikke har nok timer til å få unna alt det en skulle ha gjort, setter frustrasjonen seg i skuldre og rygg. Hverdag i Mali.

Heller ikke i dag var bilen ferdig på service når den skulle. Bare den fjerde i rekka denne uka. Kom igjen senere. Taximannen smiler over mer inntekt. Jeg har forresten ikke lagt merke til at bilene andre steder trenger service så ofte som her, og av en eller annen grunn (uttales bilansvarlig) havner alle disse bilene hos oss når de skal til behandling. Hverdag i Mali.

Arbeidsdagen er ikke over ennå. En telefon ringer. En tolk må melde avbud. Ny utfordringer for ham som har satt opp timeplanen for neste dags utflukt. Noen telefoner må tas, noen omrokkeringer gjøres. Det ordner seg også denne gangen. En ny telefon ringer. Mannen som Jon Ivar skulle besøke i kveld, var ikke kommet hjem ennå. Et nytt møte avtales - i morgen. Telefonen ringer igjen. En potensiell bilkjøper vil svært gjerne se bilen - helst i kveld. Bilen står på andre sida av byen. De avtaler å treffes neste dag. Hverdagsglimt fra Bamako.

Klokka har blitt halv elleve. Det er 34 grader ute OG inne. Viftene går på fullt, men du er svett likevel. Vi stuer oss sammen på et rom med aircondition når vi skal sove. Vi er takknemlig hver morgen når strømmen ikke har vært borte i løpet av natta. Hverdag i Mali.

Alt dette tatt i betraktning - da blir det plutselig ikke så ille det at nattevakten vår på de to ukene vi var bortreist hadde klart å bruke like mye vann som det hele familien vår gjør på èn måned. Men det er jo likevel litt surt når det går på vår teller. Enda en hverdag i Mali.

11. april 2008

Test - week

Denne uken har alle elevene på BCA (inkl Hanne og Håvard) sittet og svettet over Stanford Achievement Test (SAT). Dette er en omfattende amerikansk nasjonal prøve som tar for seg alle fag og ulike element innenfor hvert fagområde. To klokketimer hver morgen i 4-5 dager har vært viet til dette prosjektet, som vanligvis blir utført i april hvert år. Over 100 sider med lesing/lytting og avkrysning for rett svaralternativ (elevene måtte velge riktig svar mellom tre-fire alternativ) er hva små 6 åringer og større 16 åringer (og alle dem mellom der) har jobbet med disse timene. Prøvene ligger nå på rektors kontor og venter på å få reise til Amerika, hvor de blir maskinelt rettet, og resultatene blir sendt tilbake til skolen.

Prøven er ment som en pekepinn på hvor hver enkelt elev står i forhold til tusenvis av andre elever som tar samme testen; hva de har lært og hva de ikke mestrer ennå. For skolen og den enkelte lærer er det også en pekepinn på hvor en ligger i landskapet, ikke minst med tanke på hva som videre bør vektlegges i undervisningen. Det har ikke vært noe å forberede seg til for elevene sin del, de skulle bare gjøre sitt beste :) Men prøven blir tatt ganske seriøst av både elever og lærere og administrasjon på skolen. Jeg ser nå hvor det kommer fra, mye av det nye som kommer til Norge. Interessant således å jobbe i et annet skolemiljø.

Hele siste side på prøven er viet plass til avkrysning for navn, fødselsdato, skole, lærer og mye mer, ja, til og med hvilken "rase"/verdensdel eleven var fra (latinamerikansk, asiatisk, australsk, afrikaner, afrikansk-amerikansk eller hvit) skulle det krysses av for. Lurer på hva de leser av dette.

Elevtallet på skolen har denne uken vært nesten doblet på grunn av alle hjemmeskole-elevene som har kommet til skolen for å ta testen. Dette er elever som bor i landsbyer for langt unna skolen til å kunne være elev der, og som dermed blir undervist hjemme av foreldre eller andre.

Hanne og Håvard er i skrivende stund på besøk hos hver sine amerikanske venner. Jeg unner dem en kjekk kveld nå etter en travel uke med mye testing. Det skal bli godt med helg for meg også. Ikke bare har jeg hatt to barn som har vært spente og som jeg selv har vært spent på hvordan ville takle disse dagene, men jeg har også hatt en klasse oppe i denne testen, og hvordan har det gått med dem - med en norsk lærer av alle ting....

God helg!
Irene

8. april 2008

Med Hanne og Håvard på tur

Nå er det vår tur til å fortelle litt fra påske- ferien. Den ble ikke som den har vært de siste fem årene, for da har vi vært på påskeleir på Lyngmo. I år ble slalomski og snowboard byttet ut med badebukse og dykkerbriller. Men før vi kom så langt, måtte vi kjøre – kjempelangt. Gameboyene våre reddet oss fra mange timers kjedelig biltur, og når vi måtte ta pause fra dem, hadde vi Donald!! Til og med nye fra Norge, som storebrødrene våre hadde med seg da de kom. Vi får forresten stadig høre at vi har gamle gameboy, og det vet vi for vi fikk dem fra Torbjørn og Øyvind som ikke brukte dem lenger, men de er gode å ha likevel. Vi sparer til nye…. På gjestehuset i Abidjan var det forresten mange, mange mange Donald, så vi hadde lesestoff alle dagene vi var der.

I påskeferien besøkte vi et krokodilledam med kjempemange krokodiller. Noen var små og søte, mens andre var store og skumle. En levende høne måtte bli krokodillemat. Det var litt trist å se på, men den klarte å lure krokodillene ganske lenge før den ble borte vekk. Etterpå var vi i en av verdens største kirker. Den blir kalt en katedral. Når vi stod oppe og så ned i kirka, ble menneskene der nede små som maur. Det var litt nifst å være så høyt oppe.

En dag var vi i en stor lekepark. Der hadde de ganske mange gøye lekeapparater. Mest gøy var det å hoppe på trampoline i strikk. Det syntes i alle fall Hanne. Det beste med å være på påskeferie i Abidjan var at vi kunne kjøpe norsk Diplom-is der. Nå gleder vi oss til å komme på ferie til Norge å kunne spise enda mer is.

Vi badet mye på turen. Vi gledet oss til å komme til sjøen, men der var det så store bølger at vi kunne ikke bade. Hver uke var det noen som druknet i bølgene. Da var det bedre å holde seg i bassenget, og vi hørte bølgelyden helt dit. Og så fikk vi kjøpe så mange ananas som vi ville ha der. De skrellet ananasen som en kroneis, og så spiste vi den. Nam-nam. På stranda var det mange selgere som ville selge klær og pynteting til oss.

Det regnet noen kvelder, og en kveld var det masse lyn ute. Da gikk vi på taket for å se på. Ganske stilig. Det var langt unna, altså, og vi hørte ikke så mye til torden.

Før vi kom til Abidjan, var vi på besøk hos mange som mamma og pappa kjente fra før. Da gikk vi to rundt og prøvde alle hengekøyene vi fant, og det var ganske mange og ganske morsomt. Noen steder spilte vi fotball med barna som bodde der. På bildene her kan du se noe av det vi opplevde på turen. Tar du datamusa over bildet, vil du få opp en tekst.

Hilsen Hanne og Håvard



5. april 2008

Trygt tilbake i Bamako

Da er vi vel hjemme igjen - etter to dager i bil à 10 t pr dag. Veistanderen var noe variert og styrte dermed farten. Med oss i bilen hadde vi tre misjonsskolestudenter fra Fjellhaug, som skal være i Vest-Afrika i fire uker. Første stoppet deres var Abidjan, hvor Jon Ivar viste dem rundt i fire dager og informerte dem om arbeidet vårt der. Jeg og barna hadde skole på gjestehuset hver formiddag og badet om ettermiddagene.

Fredag morgen trykket vi oss sammen (bokstavelig talt), 7 personer i en 6 seters Hi-lux, og startet den 1250 km lange returen til Bamako. Fra Abidjan kjørte vi til Yamoussoukro, hvor misjonsstudentene fikk sett både katedralen og noen av krokodillene. Deretter fortsatte vi rett nordover gjennom landet, via Bouaké, Korhogo og Ferké, en vei vi aldri hadde kjørt før, så det var en ny og flott opplevelse. Det slår oss gang på gang hvor frodig det er i Elfenbeinskysten. Da vi nærma oss grensa til Mali, ble steppelandskapet mer og mer dominerende og grønnfargen mer og mer borte. I Bouaké har rebellene basen sin, og det merktes på antall rebeller som patruljerte i gatene. I samme by finner vi en stor delegasjon franske soldater, som er en del av den fredsbevarende styrken. Også UN (FN-styrken) er godt representert i denne delen av landet, blant annet for å passe på de franske styrkene.

Vi merker at vi har blitt bært på bønnevinger på denne turen. Alt har gått så fint, fra rebellenes kontrollposter til at vi har fått være friske hele tiden. På hver rebellpost ble vi stoppet, men helst for at de ville ha penger til å kjøpe seg te og sukker. Vi gav dem bibeltraktater i stedet, og det tok de gladelig imot. Dess nærmere vi kom Maligrensa, dess ivrigere ble barna i baksetet på at nå var de snart tilbake til sitt land. Og da vi kom til Bamako, pekte de ivrig på den ene kjente tingen etter den andre for misjonsstudenetene i bilen. Så godt å merke at de hadde noe kjent som de kom hjem til, og som de gledet seg over! Vi voksne har nok mye av hjertet vårt i Elfenbeinskysten fortsatt og reiste derfra med vemod, men det var godt å merke at både natur, smil, språk og nye venner på den andre siden av grensa gjorde sitt til at også vi ble smittet av barnas hjemkomstglede. Konklusjonen må bli at vi har venner, røtter, minner og hjemfølelse mange steder etter hvert, og klarer en å se dette som en rikdom, ja, da er vi jo virkelig rike :)

Et sterkt eksempel på "Hvor er hjemme"- spørsmålet, fikk jeg på vei fra Ouaninou til Abidjan, da Jon Ivar viser Hanne bambus som vokser langs veien. "Sånn er det møblene på terrassen vår er laget av", sa han til jenta i framsetet. Det var da det ble svart i hodet mitt i fem sekunder. Jeg strevde for livet for å finne svaret på tre spørsmål: Har jeg en terrasse? Hvor er den?? Og hva har jeg der nå??? Det var skikkelig ubehagelig, for i løpet av disse sekundene var jeg ikke i stand til å finne ut hvor jeg bodde, det ble en såkalt black-out, og det føltes ekkelt. Jeg hadde plutselig mistet taket på noe vesentlig i livet. Jeg fòr gjennom Ouaninou, Førde, Bergen, Lyngdal, Tysnes, før jeg kom på huset vårt i Bamako, der vi faktisk har en terrasse med bambusmøbler ....

Det var godt å stige ut av bilen da vi endelig kom hjem. Mens vi i Abidjan hadde mye regn noen dager, hadde det i Bamako bare regnet pitte litt èn dag. Vi må nok fortsatt vente noen uker før regntida setter inn for fullt her. Selv om alle vindu og dører (i den grad de er tette) hadde vært igjen i løpet av dise to ukenen vi hadde vært borte, så var det et rødt lag støv over det meste i huset. Bamako, verdens største sandkasse, fornektet seg ikke. Men fuktigheten fra Abidjan slapp vi unna - enn så lenge. Det var deilig å gå fra 80 % til bare 30 % luftfuktighet. Da gjorde det ikke så mye at gradestokken viste adskillig mer i Bamako enn i Abidjan :) Den som var mest glad for å være framme og kunne sette bilen i fra seg, var nok Jon Ivar, som de siste 14 dagene hadde kjørt 3300 km. Ryggen var ikke helt på parti med ham disse dagene.

Takk til slekt og venner som har gitt oss tilbakemelding på at dere har syntes det har vært kjekt å følge oss på denne turen. Det setter vi stor pris på. Vi kan ikke love at vi er helt ferdig med glimta fra turen ennå, men vi får se hva som kommer etter hvert :)
Ha en fin helg videre!

Irene

3. april 2008

Forandringer

Når man reiser inn i et land som av andre land blir karakterisert som ”ikke anbefalt å reise til uten særskilt grunn”, så lurer man gjerne på hva som vil møte en. Slik var det i alle fall for meg da vi for 12 dager siden kryssa landegrensa mellom Mali og Elfenbeinskysten. Jeg tenkte: Hva møter meg nå som vi ikke så da vi bodde i Elfenbeinskysten for 6-7 år siden? Hvilke forandringer er det? Hvordan vil vi merke at her har det vært krig? De harde krigshandlingene er over i landet. De fleste plassene råder det fred på overflaten. Hverdagen har begynt å normalisere seg. Likevel så vi noen merker etter krig, langt flere hørte vi om.

Første merkbare forandring for oss var at vi måtte kjøre en utenlands bil hele veien til Abidjan; vi kjørte med Mali-skilt, og på de kontrollpostene (rebell eller politi) der de så dette, ble vi stoppa og måtte vise fram passerseddelen som vi hadde fått på grensa. Dette gjaldt spesielt i nord der rebellene fortsatt har kontrollen. Sør i landet hjalp et gammelt magnetskilt oss som vi hadde satt på bilen for denne turen. Skiltet sa: Mission Protestante, og dette førte til at vi på mange av kontrollpostene bare ble vinka videre.

Midt i landet, der rebellsona møter regjeringens områder, var det plutselig en merkbar økning av soldater på veiene. Vi møtte veldig mange UN (FN) biler som patruljerte her. Også regjeringssoldater kjørte på veiene, ofte i kolonner, med store militærbiler. Vi stussa litt over denne plutselige merkbare forandringen, men fikk ikke svaret før vi var på ambassaden (norske) noen dager senere. Det viste seg at i området rundt Duekoué og Guiglo hadde det vært kamper innad i hæren, med flere drepte. Det var veldig greit at vi ikke visste noe om dette da vi passerte dette området…..

Ein av FN-postane på vegen

Fra samme område og sørover helt til kysten, så vi stadig UN-leirer, godt beskyttet av store piggtrådruller. Store telt var satt opp de fleste plassene. Flere av kontrollpostene i sør hadde forskanset seg med sandsekker, for å ta av for kuler som evt. måtte komme. Også inne på Hotel Golf, der vi har badet mye den siste uka, har UN en leir, med både piggtråd og sandsekker og vakt på hotelltaket. På Hotell President i Yamoussoukro, der vi var et døgn på vei sørover, gikk det tre væpna soldater langs bassengkanten, i tillegg til badevaktene. Tanken slo meg: Burde jeg føle meg trygg når området var så godt bevokta, eller burde jeg føle meg utrygg fordi nærværet av disse soldatene faktisk betydde at her kunne det skje noe.

Sentralbanken i Man, plyndra og utbrend

I Man, to timer sør for Touba, så vi nok de største materielle ødeleggelsene etter krigen. Bankene der var plyndra både for penger og alt anna inventar, inkl vinduer og dører. På radiostasjonen der vi sender våre program fra, så vi hull i veggen etter kulene. Det samme gjorde vi på hotellet i Man, der vi evakuerte til fem dager i juni 2001. Mye var ødelagt her, men de hadde nå begynt å reparere skadene til presidenten skulle komme og overnatte der om noen uker.

Jeg hadde på forhånd hørt historier om våre nasjonale venner som har lidd under krigen, men det ble noe annet når jeg satt sammen med dem og de fortalte hvordan situasjonen har vært for dem de siste åra. Noen flykta og redda seg på den måten, andre måtte bli værende og tåle mye fra rebeller og gjerne enda verre, fra venner og kollegaer som sveik dem til fordel for goder hos rebellene. Det er mange sår som skal leges etter dette, og vanskeligst er gjerne dem som ikke vises utenpå kroppen. Her trengs mye forbønn og tilgivelsens nådegave.

På tross av det vi har sett og hørt av krigens etterdønninger, så har vi faktisk fått føle oss trygge på denne turen. Det er med vemod jeg i dag må begynne å pakke sammen bagasjen vår, for å starte på den lange kjøreturen tilbake til Bamako fredag og lørdag. Vær gjerne med og be om at den må gå like trygt som alt det andre har gjort hittil.

Ellers gleder vi oss over at flere land nå har senket faresona for Elfenbeinskysten, og den norske ambassaden vil gjerne følge etter i løpet av denne måneden. Valget som alle venter på, som først var lovet innen utgangen av juli-08, blir stadig forskyvd framover i tid. Trolig blir det tidligst om et år fra nå, hvis det kommer da….

Irene

2. april 2008

Uro

Vi har det godt i Abidjan og merkar ikkje mykje til at livet er i ferd med å blir vanskeleg, i alle fall ikkje på den måten at lommeboka går fortare tom enn før.

Det er liten fare for nye krigshandlingar (utanom spreidde treffningar i periferien). Men i går fekk vi sjå det som har skjedd bl.a. i Senegal, Burkina og Kamerun; demonstrasjonar mot dei høge prisane. Risen har stege 33 %, brødet 20 % og i går kjøttet 33 %. Det merkar dei nasjonale godt. Samtidig er korrupsjonen berre på veg opp. Så no blør Afrika, og Elfenbeinskysten kanskje ekstra.

Biodrivstoff er på veg til å bli ein ny næringsvag for Afrika. Samtidig blir maten dyrare fordi det ikkje lenger er nok. Så det som skal redde all kjøringa vår i vesten ser det ut som Afrika må betale for gjennom svolt og synkande levestandard.

Enno har ikkje vi hatt noko vesentleg prisvekst på drivstoff. Men sist det skjedde, før jul, var det store prostestar. Så nye er nok i vente.

Måndag og tysdag hadde vi store protestar her i byen. Store deler av sentrum var avsperra og rundt kjøpesentere brende dei dekk, restane ligg framleis i gatene. 1 død og ti skada var rapportane.
Korrupsjonen gjer at få land vil støtte valet (som vi ikkje veit når blir), ting er til dels ti gonger så dyrt å få gjennomført her som i andre afrikanske land, bl.a. innkjøp av valurner og registrering av stemmeberettiga.

1. april 2008

Tilbake i Ouaninou

”Han er oppstanden, halleluja, Lov Ham og pris Ham, halleluja”

Slik lød det, på mahou, fra kirka i Ouaninou 1. Påskedag. Sangen som vi også synger på norsk, får en egen dimensjon over seg denne søndagsmorgen når vi nettopp har lest om kvinnene som kom til den tomme grava. Mesteren er ikke her – Han er oppstanden.

Vel 20 voksne og 5 barn fra Ouaninou og omegn + oss 6 fra Norge/Bamako var samlet til påskefest. Framme i den festpynta kirka stod Muhammed, den ene nydøpte mahoen, og ledet gudstjenesten. Adama var tolk for Jon Ivar under preika. Det var godt å se forsamlingen igjen og ta del i møtet. Noen nye var kommet til, men mange gamle var dessverre borte. Noen på grunn av flytting, men mange fordi det ikke lenger var goder å hente når de hvite var borte. Noen medlemmer var ellers syke og andre på reise. Mest merkbart var tomrommet etter alle barna som pleide å være tilstede under festgudstjenester. Men den lille flokken som var der, stilte opp og sang også denne dagen.

Vi fikk dele nattverdstund med 8 afrikanske søsken. Under gudstjenesta fikk vi også være med og be for Pastor Pierre, som har vært syk/redusert i ett år etter et slag 1.påskedag i fjor.

Etter gudstjenesta stod vi litt rådville og lurte på hvor går vi nå? Vi bodde på hotellet i Ouaninou, men det var nettopp åpnet igjen etter krigen (vi var de første gjestene), og de serverte ikke mat der. Vi så opp på huset vårt på misjonsstasjonen, og det var en rar følelse å ikke kunne gå hjem. Vi rusla i stedet ned til markedet (søndag er markedsdag i Ouaninou) og fant oss en ”uterestaurant” der vi fikk kjøpt oss ris, afrikansk saus og cola.

Det er nok ikke hver dag at det sitter en hvit familie og spiser ute midt i landsbyen, og det gikk heller ikke upåakta hen denne dagen. Det stod etter hvert en hel skare med folk, mest unger, og så på oss. Det er over 5 år siden det bodde hvite i området, og barna som den gang var under 4 år, husket neppe noe fra den tiden, så for alle under 9 år som stod og så på oss og de hvite barna vi hadde med, så må det hele ha vært en merkelig opplevelse……

En stor hale med folk fulgte også etter oss på markedet etterpå. Torbjørn og Øyvind traff igjen en av lekekameratene sine, som nå har giftet seg, fått en sønn og startet butikk i landsbyen. Denne ungdommen sendte oss en lapp via via om at han ville treffe guttene til Jon Ivar.

Senere på dagen gikk vi på besøk til sjefen for rebellene, for øvrig en veldig omgjengelig mann, og spurte om vi kunne få besøke tomtene våre, en på hver side av landsbyen. Det var ikke noe problem. Han kjente igjen Jon Ivar, som hadde vært i Ouaninou to ganger før jul. Vi fikk også full frihet til å ta bilder på tomtene denne gangen, men vi var ikke inne i husa. Der bodde fortsatt rebeller, og på hver sine hus hadde de malt på veggen hvem som hørte til der. Jon Ivar hadde forklart mye på forhånd hvordan det så ut, så jeg var noe forberedt på det synet som ville møte meg, men det var allikevel vondt å se plassen og husa i den stand de var nå. Og enda vondere var det å føle at en var kommet hjem, men som en fremmed for dem som bodde der nå. Torbjørn og Øyvind brukte tid på å mimre fra sine første skoleår på DNS.

Jon Ivar brukte mange timer hver kveld til å prate med nasjonale medarbeidere, så det ble korte netter på ham. Jeg rusla rundt i landsbyen og besøkte noen av damene jeg hadde kontakt med tidligere. Alle veier hvor vi gikk ble vi møtt med høylydte velkomstrop og spørsmål om når misjonærene kom tilbake. Og det spurtes etter nytt både om den ene og den andre misjonæren som har bodd i området i kortere eller lengre tid. Og vi fortalte det vi visste….. Fjorårets julebrev kom virkelig til nytte for å få gitt mahouvennene deres siste nytt om dere :-)

Irene (fra en cybercafe i Abidjan)