Smånytt fra Bamako

Mali er ute av Afrikacupen etter at de tapte 0-3 mot Elfenbeinskysten i går.

Håvard og Hanne har funnet et firfisleegg i hagen og hjalp den lille skapningen inni med å komme seg ut.

Det er fortsatt kjølig i hovedstaden. Ikke over 30 grader ennå (var bare et bløff de to dagene det var varmere), nattetemp ligger fortsatt under 20. Det er mye overskyet og mye sand i lufta!!!

I morgen feirer vi skoledag nr 100, et relativt nytt fenomen i den amerikanske skolen, men trolig noe som har kommet for å bli, også på amerikanske skoler utenfor Amerika. Da gjelder det å tenke kreativt og i 100.

Jon Ivar jobber dag og natt for å få ting ferdig til misjonærkonferansen. Skulle gjerne hatt flere folk å spille på her ute.

Hanne begynte på baseball i går og er en like ivrig spiller som broren :-)

Håvard får trommeundervisning (tam-tam) 1-2 ganger i uka av Espen og øver så ofte han kan....

Irene

En festreise

Ja, for det er det vi har fått være med på! Fra turens begynnelse til dens slutt. Vi startet hjemmefra fredag morgen klokken halv sju. To timer senere var alle bilene (8) fylt opp av både mennesker, bagasje og diesel, og vi kunne legge Bamako bak oss. Vi hadde en nydelig tur nordvestover, med et fantastisk landskap rundt oss. Et landskap som bar preg av at vi er midt i tørketida. Gjeterne gikk med buskapen sin og lette etter vannpytter. Kunstige dammer gjorde at de faktisk fant noen slike, men det var langt mellom dem. Noen steder så vi at kreftene til oksen hadde tatt slutt, eller var det en bil som var kommet i veien, eller oksen som var kommet på veien.

Vi kjørte mye på flotte, nye veier, men de siste tre timene var bokstavelig i bushen. Vi kunne ikke kjøre der alene uten kjentfolk foran oss, for det var umulig å vite hvor en skulle kjøre. Hastigheten varierte mellom 5 og 40 km/t. Sistnevnte føltes forferdelig fort! Det var inn i busker og ut av busker, ned i elver (som på denne tiden var tørre) og opp av elver, over sletter, inn i sandskyer og ut av sandskyer.

Etter 12 timer i bilen (det tar sin tid å skulle kjøre kolonne) kom vi inn i Oussoubibianja i det sola gikk ned over landsbyen. De siste tre hundre meterne var følget på 8 biler fra Bamako blitt til 13 da biler fra andre nærliggende områder hadde ventet på oss. En hestekortesje stod også og ventet på oss og ledet an inn i landsbyen. Der møtte hele landsbybefolkningen gjestene med musikk, dans og velkomstord. Folket stod opplinet på rad og rekke for å håndhilse på oss. Lokale jegere var kledd i sitt jaktutstyr og fyrte av noen kraftige salver i det gjestene kom inn i landsbyen. Det var en velkomst uten like!

Senere på kvelden ventet en like varm velkomst hos Terese Glendrange, misjonær for Normisjon i Oussou. Hun huset 11 stk denne helga i sitt nye hjem der hun ikke hadde bodd mer enn en uke selv. Vi fikk tildelt et stort soverom med plass til hele familien. Vi slapp å sove på taket, og det er vi veldig glad for! Der lå tre mannfolk, deriblant Normisjons generalsekretær, og de kunne fortelle om kalde netter der vinden kom og tok dynene, så de lånte tilslutt soveposene vi hadde med oss…..

Lørdag morgen samlet landsbyen seg igjen, litt om litt, og en time etter oppsatt program, kunne festlederen ønske velkommen til dagens begivenhet: overleveringen av NT på Khassonkespråket. Denne delen vil vi komme tilbake til i et nytt innlegg. Det var en sterk opplevelse! Etter tre timer kunne vi reise oss. Varm av sola, men også varm av glede for hva vi hadde fått være med på. Vi tygde fortsatt sandkorn mellom tennene, og de hvite t-skjortene som var blitt utdelt til alle gjestene for anledningen, var blitt brune. Et herlig måltid venta oss på misjonens tomt, og maten gikk fort unna da sultne sjeler dyppet hendene sine (bare høgre handa!) ned i matfatet og hentet opp kjøtt, grønnsaker og ris, og førte det sirlig inn i munnen.

Søndag morgen fikk vi være med på gudstjeneste i kirka i Oussoubidianja før vi måtte vende nesen hjemover igjen. Det ble en festgudstjeneste med mye sang og tam-tam spilling. Kirka fyltes opp litt etter litt, og før gudstjenesta var slutt, var kirka helt full. For første gang kunne bibeltekstene leses direkte fra NT på khassonkespråket. Etter talen var det flere som var framme med hilsener. To kor deltok og andre med mer sang og dans.

Vi kjørte ikke i kolonne hjem igjen, og det sparte vi nesten fire timer på. Men en guide gjennom bushen og ut på asfaltveien hadde vi, ellers hadde vi nok kjørt der oppe på slettene fortsatt….

Irene

På langtur

Vi planlegger å dra på langtur i helga. Vi er invitert til å være med på overrekkelsen av Det Nye Testamentet på kassonke språket i landsbyen Oussoubidiagna. Normisjon har jobbet i 20 år med denne oversettelsen, og på lørdag er det stor fest i landsbyen i forbindelse med overrekkelsen. 80 tilreisende gjester er på vei, derav 50 herfra Bamako (flere av dem igjen kommer helt fra Norge, blant andre tidligere misjonærer som nå kommer på besøk i anledning dagen).

Vi kjører i kolonne oppover fredag morgen og returnerer søndag kveld, 10 t kjøring hver vei...... 9 firhjulstrekkere er hyret inn for å frakte alle gjestene fra hovedstaden og nord-vestover.

Vi har handlet inn vannflasker, banan og baguetter, funnet fram Donald og game-boy til ungene, lånt oss fire soveposer og pakket ned mye varmt tøy. Vi skal sove på taket til en av misjonærene der oppe. Vi ber om oppholdsvær (ikke så vanskelig nå i tørketida), vindstille (ellers blir det vel mye sand i munn og øyner) og ikke altfor lav temperatur om natta (kan være verre med det). Vi håper å kunne komme tilbake med mer fra turen når vi kommer hjem igjen :-)

Irene

La spetakkelet begynne

Det er overskrifta på RFI (Radio France International) sine heimesider. I går gjekk første kampen i Afrikameisterskapen 2008.

Etter snart 5 mnd har vi enno ikkje fått stilt inn tv-antenna vår. Det bør vi kanskje gjere slik at vi får fulgt med kor det går på kampane. Det har jo litt å sei om kor vidt du blir rent ned av glede eller frustrasjon når du prøver deg ut i gata. Skjønt ting går ikkje så lydlaust av stabelen. Så vi høyrer sakte stemninga inn i huset likevel. Store folkemengder samlar seg rundt tv`n i gata kvar kveld no, og over heile byen høyres brølet når nokon får mål.

Afrika-cupen er i gang. Vi kan ikkje unngå å leggje merke til det.... Tekstmeldingar tikkar inn på mobiltelefonen med info om reduserte priser på tekst –og bildemeldingar under heile cupen. Taxiane køyrer med store flagg på taket og byen sydar av liv.

bilde frå butikken vår i kveld

I dag 17.00 lokal tid spelar Elfenbeinskysten og 19.30 Mali. Det er viktig at også vi heiar. Vi slepp ikkje unna her. Dette er det glade vannvidd som gjerne går litt (les: alt) for langt! No har vi tre veker med det. Går det bra for Mali får vi kanskje ein ekstra fridag! Går det ikkje bra, er det tryggast å halde seg innandørs......

Vårt største problem under cupen vert på torsdag når Mali skal spele mot Elfenbeinskysten. Kva gjer vi då? Vel, vi vi satsar på uavgjort......

IJI

Åpta Misjonssenter - et ferieparadis

På Åpta misjonssenter (Farsund kommune) har vi funnet vår ferieplass. Her er mulighetene for rekreasjon rikelig tilstede både for små og store. Ungene elsker plassen og er like mye i vann som til lands.

Vi planlegger å være på Åpta også denne sommeren. Velkommen innom oss i tidsrommet ca 13. juni - 9. juli :)

Dersom noen ønsker å bruke vogna på den fantastiske plassen utenom disse ukene, så ta gjerne kontakt med oss om det. Mailadresse ifriborg(a)online.no

Irene

En vinter er over

Ja, slik kan det gjerne se ut nå. Etter tre - fire uker med nattetemperaturer som ikke oversteg 20 grader, men som faktisk var nede i 13 grader noen netter, og med dagtemperaturer som holdt seg under 30, holder det nå på å snu. Nå kryper gradestokken over 30 hver dag ( og det sies at den bare vil fortsette å krype oppover til vi kommer til mai/juni). Vi trenger ikke lenger gå med bukse og flisgenser om dagen, bassenget er mer i bruk og vifta er igjen god å ha om natta.

Ja, ikke bare for temperaturen er vifta god å ha, men også for å kunne sove over alle bønneropa som kommer fra tre ulike moskeer rundt oss, fire ganger fra hver fra kl 04.15 - 05.45. Det er bønnetid både før og etter soloppgang, før og etter solnedgang og en gang midt på dagen. Og det blir ropt inn til bønnetid i flere omganger. Alt blir en vane heter det, men vifta er god å ha på om natta før man kommer så langt.

Skjønt, bønneropa rundt oss burde aldri bli en vane for oss. De er med og minner oss, mange ganger i døgnet, på hvorfor vi er her ute. To-åringen til butikkmannen vår ligger rett som det er på kne utenfor butikken og ber sammen med faren. Nyvasket og vendt mot Mekka.

"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" Apgj. 4,12. Dette navnet er Jesu navnet. Vil du være med og be om at butikkmannen vår og sønnen hans kan få se det?

Mer om oss

Vi er familien Friborg og reiste første gang til Vest-Afrika i 1993. Da hadde vi bak oss, i tillegg til utdannelsen vår og litt arbeidserfaring, et år i Frankrike for å lære fransk. De første årene som misjonærer fikk vi i Elfenbeinskysten, i Ouaninou, en liten landsby nord-vest i landet. Torbjørn og Øyvind var ennå ikke blitt skolegutter, og hadde mye tid til å leke og utforske livet sør for Sahara.

Etter nesten tre år i Afrika, bodde vi noen år i Førde (Sunnfjord), før vi i februar 1999 reiste ut igjen til Elfenbeinskysten. Da hadde vi to skolegutter med oss og en liten gutt på 2 mnd. Torbjørn og Øyvind gikk på den norske skolen i Ouaninou og hadde en flott tid sammen med de andre misjonærbarna i området.

Arbeidsoppgavene til oss voksne var mange og varierte, alt fra regnskapsfører, prosjektleder (Norad støttet), bygnings- og bilansvarlig (Jon Ivar) til språkstudent, språkansvarlig, lærer og arbeid blant de nasjonale kvinnene (Irene).

Vi fikk på ny noen flotte år under Afrikas sol (og Gud gav oss en ekstra solstråle da Hanne ble født). Meningsfylte oppgaver og gode misjonærkollegaer gjorde hverdagen vår rik. Men etter flere væpna ran mot oss som misjonærer, valgt vi å reise til Norge igjen i oktober 2001. Det ble et raskt og vondt oppbrudd som trengtes å bli bearbeidd under tryggere omgivelser.

Førde ble igjen basen vår for noen år, der vi jobbet som lærer (Irene) og kirkeverge (Jon Ivar). Vi bodde også et par år på sørlandet og hadde vårt virke på en kristen friskole, før vi igjen pakket koffertene og satte oss på flyet som førte oss enda lenger sørover.

I august 2007 satte vi igjen føttene på afrikas røde jord. Denne gang i Bamako i Mali. Her har vi nå vår hverdag, veldig forskjellig fra hverdagen vår i Norge og veldig forskjellig fra hverdagen vår i Elfenbeinskysten. Men vi trives godt her og har fått mange gode venner i et fint internasjonalt miljø.

De eldste guttene går på skole i Norge. Torbjørn er russ på Sygna -08 og begynner på Fjellhaug Bibelskole til høsten. Øyvind går på KVS-Lyngdal. De kommer på besøk til oss til jul og påske, og vi reiser til dem om sommeren :-)

Hanne og Håvard går på Bamako Christian Academy og har funnet seg godt til rette i det internasjonale miljøet der hele skolehverdagen går på engelsk.

Gjennom bloggen vår ønsker vi å formidle glimt fra hverdagen vår og arbeidet vi står i her i Vest-Afrika. Det ligger oss også på hjertet å få formidlet bønneemner til deg som ber. Vi er takknemlige for alle som på den måten står med oss i arbeidet her ute.

FN har utvida sitt mandat i CI

FNs sikkerhetsråd har vedteke å forlenge mandatet for FN-styrkane i Elfenbeinskysten.

FN bad også alle partane doble innsatsen for for å kunne overhalde planen om val innan utgangen av juni i år.

FNs generalsekretær sin rapport sist veke forslo at styrken held fram til ein ser målbare endingar. Det inkluderer avvæpning og gjennomføring av val.

Det vi sei at FN styrken på 8 000 saman med dei franske styrkane på 3 500 blir verande i landet minst fram til 30 juli.

Elles melder ambassaden at situasjonen er stabil, men at det som vanleg kring jul var framstøyt for å få til statskupp. Situasjonen er likevel roleg og pårekneleg.

Dagsrapport frå Ouaninou

Eg skal helse til alle frå Pierre. Snakka med han på tlf i dag.

Ting går greit. Frå dagleglivet melder han at ikkje alle funksjonærane er kome til Ouaninou enno. Av dei som er på veg, bur nokre i Touba.

Helsa til Pierre er betre. Armen og foten som var lamma fungerer stadig betre. Han har no nesten fått igjen all muskelmassen og går stadig betre. Han har i det seinare blitt noko meir plaga av smerter. Han har hatt det lenge og legen sa at det ville han ha ei god stund framover. Kanskje er det tablettane som ikkje verka like godt lenger eller at dei er dårlege/svake.

Likevel treng han framleis hjelp til å kle og vaske seg. Kona kunne difor ikkje reise i gravferd til mor si som døyde før jul.

Elles ynskjer han at vi skal takke for tre trufaste koner som er svært flittige å kome til kyrkje. Den eine av dei er kasta ut av mannen. Ho valgte det i staden for å gje opp trua. Be spesielt for henne.

Be også for ein av våre nasjonale som ikkje har vore i kyrkja på ein mnd tid. Vi veit ikkje heilt kvifor han ikkje kjem. Kona hans er likevel trufast.

Jon Ivar

Bibelkurs

For fjerde år på rad held vi bibelkurs på fransk for døypte, aktive medlemmer i kyrkja. I år er kurset i Bamako. 7 deltakarar kom frå Abidjan og Ouaninou og ein bur her i Bamako.

Turen vart unnagjort på 2 - 3 dagar, og deltakarane kom trøytte og støvete fram. Alle har opplevd det obligatoriske at bussen braut saman på turen. Dei som kom frå Abidjan måtte kjøpe ny billett. Sidan kjøretøyet blir reparert langs vegen blir det ikkje betalt for at ein skal reise vidare med ein annan buss. Då er det berre å slå seg til tols og vente om du ikkje har meir pengar. Då er det ikkje hjelp i om det ikkje er mekanikar og deler å oppdrive på 10 mils omkrins. Dei to siste kom pga dette ein dag for seint fram (og er ikkje med på bilde).
Dei har igjen forsaka familie og åker for 6 veker for å lære meir av Guds ord. Fleire av dei arbeider til vanleg på åkeren, nå skal dei sitje på skulebenken og ta imot undervisning. I tillegg skal dei drive sjølvstudium.

Årets tema er song og musikk i kyrkja, misjon, kristen etikk, reformasjonen, ein god og trufast etterfølgjar, Galaterbrevet og Jesaja. Dei som har undervisninga er Bergfrid Almelid, Mons Gunnar Selstø, Samuel Camara, Issiaka Sanogo og Oscar Nordbø. Dei to siste har mesteparten av undervisninga. I tillegg får vi her vere med å leggje det heile tilrette.

Ver gjerne med å be for desse deltakarane. Fleire av dei er blitt kristne etter vi forlet landet i 2001. Vi håper dette kan utruste dei for livet og at dei også kan bli viktige støttespelarar i kyrkja framover.

Jon Ivar

Kardemommeby

Da Jon Ivar i desember kom hjem fra turen til Elfenbeinskysten, hadde han med seg flere ting i kofferten. Det mest verdifulle var gjerne bildene han hadde fått tatt inne på misjonstasjonen og skoletomta i Ouaninou.

Kardemommeby, som skoleelevene våren 2001 malte rundt hele plattingen, lyser fortsatt opp på tomta. Jon Ivar måtte riktignok tråkke ned noen meter med buskas som hadde vokst tett inntil muren, men tegningene stod der like fullt og smilte mot ham. Plattingen ble flittig brukt, både i skoletid og fritid, for ballspill så vel som sykling og rulleskøyter. Flere fester hadde vi også her, bl.a under misjonærkonferanse og på 17. mai. Felles for alle som oppholdt seg på plattingen var at ingen kunne unngå å se (ei heller i dag) det store RBK-emblemet som Sigfred fikk malt på "gulvet", til glede for noen og til sorg for dem som ikke heia på Rosenborg :)

Bildeserien herfra er en spesiell hilsen fra oss til våre tidligere kollegaer, små og store, som vi fikk være sammen med i Elfenbeinskysten.

Jon Ivar var også oppe på vanntårnet på tomta og tok bilde derfra. Mange minner dukker opp når vi ser de ulike husa på misjonsstasjonen og landsbyen nedenfor.
Irene

Strategi

Mandag og tirsdag denne uka var misjonærflokken vår samlet til strategidager i Bamako. Sammen med oss hadde vi Dagfinn Solheim, lærer på Fjellhaug misjonshøgskole, som i disse dager er i Mali på et studieopphold. Han fikk gitt misjonærflokken litt etterutdanning på blant annet området missiologi, som igjen ble et utgangspunkt for samtalen om arbeidet videre her i Vest-Afrika.

Misjonsfeltet har fått i oppgave å lage en strategiplan for arbeidet vårt i tidsrommet 2009-2018. Denne skal vedtas på årets misjonærkonferanse, for så å sendes videre til Rådsmøtet høsten 2008 og Generalforsamlinga sommeren 2009. Det var opptakten til denne planen vi fikk begynne på denne uka.

Den politiske usikkerheten i nabolanda våre gjør arbeidet med en strategiplan ekstra utfordrende med tanke på misjonærplasseringer og gjennopprettelse/nystart av arbeid. "Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren." Jes. 55,8 Dette er noe Vest-Afrikafeltet har fått erfart. Gud har noen ganger en plan vi ikke ser. Måtte vi få være under Guds ledelse når vi drøfter og vedtar strategier framover.

På lufta i Mahouland

I snart to år har radiosendinger på mahou blitt laget i Bamako og sendt på lufta i Abidjan, for å nå mahoufolket i hovedstaden i Elfenbeinskysten.

Fredag 4. januar gikk første mahouprogram på lufta fra Radio Man, en radiostasjon som befinner seg 1,5 timer sør for Touba. Det betyr at programmene nå kan nå mahoufolket i Toubaregionen også, det folket misjonærene måtte forlate i 2002 pga borgerkrigen i landet. Å nå inn til dette folket med evangeliet via radio er en ny og stor milepæl for misjonsarbeidet i Vest-Afrika.

Det var i midten av november i fjor at Jon Ivar og kollega Bergfrid Almelid (sistnevnte er ansvarlig for radioarbeidet til NLM i Vest-Afrika) var innom radiostasjonen i Man på sin reise i Elfenbeinskysten. Der fikk de undertegnet en kontrakt som gir oss mulighet til å sende radioprogramma våre 30 min hver uke fra januar 2008. Vi har allerede levert inn program for et helt år framover, og det første kunne altså høres på radioen på fredag i Ouaninou , Koonan, Dioman, Touba og de andre omkringliggende landsbyene.

De åtte første programma handler om skapelsen og syndefallet. Senere kommer fire program om Josef og 25 program om Moses. Allerede i det første programmet var det innslag fra en lokal landsby i området. Vær med å be om at sendingene må nå fram i landsbyene, ja, helt inn i hjertet til lytterne, og at Guds Ord må ta bolig i mahoufolket.

Irene

Avskjed - igjen

Prisen for å være sammen med dem du er glad i, er at det alltid kommer en avskjedstime. Og en misjonærtilværelse bidrar ikke akkurat til færre avskjeder enn ellers.

I kveld kom tiden for enda en avskjed. Torbjørn og Øyvind er nå på flyet, på vei til Paris i natt. Vi kan se tilbake på to fine uker sammen med dem, der både små og store har kost seg i hverandres selskap.

Avskjedsstunder med familen er nok den delen av kallet som koster mest. Men vi er heldige, for når tårene faller og vi savner noen, betyr det at vi har noen som vi er glad i, og som er glad i oss! Det er ikke alle i dag som kan kjenne akkurat det. Så ser vi alle velsignelsene rundt oss som vi har fått når vi er her vi er. Vi erfarer stadig at vi har fått veldig mye igjen for det det har kostet å bryte opp og begynne på nytt sted - igjen.

Så er det noen i Norge som er med og gjør det mulig for oss å være her i Mali mens guttene er i Norge. Takk til søster og/eller svoger som i morgen står på Gardermoen og tar i mot guttene og hjelper dem og bagasjen til å komme på buss vestover og tog sørover (vi bare håper og ber om at veiene i morgen er mer kjørbare enn i dag der nord...). Og takk til venner på sørlandet som sent i morgen kveld står på Snartemo og tar Øyvind den siste biten ned til skolen sin. Og dere andre som tar en telefon til dem i ny og ne, ordner noe praktisk for dem eller åpner hjemmet deres for dem når de trenger noe annet enn et internatrom. Takk skal dere ha!

Men allikevel - det falt noen tårer i kveld når det ble stille i huset. Hva gjør jeg nå? Min kjære mor pleier å gå i gang med sengtøy og husvask for å døyve smerten når barn og barnebarn forlater huset etter koselige dager sammen. Men huset vasket hushjelpa i formiddag, og sengtøyet etter guttene er allerede vasket... Men jeg kan begynne å ta ned juletreet. Juleferien er definitivt over.....

Takk for et koselig besøk, Torbjørn og Øyvind!


Irene

So, if there is no perfect man and no Santa Claus, the woman must have been driving. This explains why there was a car accident.

**** Men Keep scrolling****

By the way, if you're a woman and you're still reading, this illustrates another point: Women never listen!

Everyone knows there is no such thing as a perfect man!

The perfect women

Santa Claus

The perfect woman survived. She's the only one who really existed in the first place. Everyone knows there is no Santa Claus and there is no such thing as a perfect man!

Women stop reading here, that is the end of the joke.

Just for men

Everyone knows there is no and there is no such thing as a Santa Claus!

The perfect woman

The perfect man

The Perfect Couple

Once upon a time, a perfect man and a perfect woman met. After a perfect courtship, they had a perfect wedding. Their life together was, of course, perfect.

One snowy, stormy Christmas Eve, this perfect couple was driving their perfect car along a winding road, when they noticed someone at the side of the road in distress.

Being the perfect couple, they stopped to help.

There stood Santa Claus with a huge bundle of toys. Not wanting to disappoint any children on the eve of Christmas, the perfect couple loaded Santa and his toys into their vehicle.

Soon they were driving along delivering the toys. Unfortunately, the driving conditions deteriorated and the perfect couple; and Santa Claus had an accident.

Only one of them survived the accident.

Who was the survivor?

The perfect woman.

The perfect man

Santa Claus