GODT NYTTÅR

Vi vil ønske alle lesere av bloggen vår et riktig Godt Nyttår. Kjekt at dere har fulgt med oss så langt her ute i Mali og velkommen til å være med oss i 2008 også!

Vi har den siste måneden hatt lesere fra over 200 ulike datamaskiner fordelt på 15 land, og noen av dere sier dere er innom flere ganger i uka. Før helga passerte vi 5000 besøkende siden midten av mai. Det gir inspirasjon til å fortsette å skrive på bloggen :) Men dersom dere noen ganger skulle synes det tar lang tid å vente på nytt blogginnlegg, så er det bevisst fra vår side, for at dere skal få god tid til å gå bakover i bloggarkivet for å se alt vi har vært med på de fire månedene vi nå har vært i Mali :)

Noen hørte kanskje Jon Ivar på radioen i dag da han ble oppringt av NRK Sogn og Fjordane (kl 12.45 norsk tid) for å sende en nyttårshilsen fra Bamako. Men vi sier det gjerne igjen: Godt nyttår til dere alle!

Irene og Jon Ivar

Utflukt

I dag har vi hatt en flott dagstur til Mana, 1 time sør for Bamako. Våre ameri- kanske venner inviterte oss med på grilling, gocart og motorsykkelkjøring i bushen, og HELE familien storkoste seg. Størst var nok dagen for far i huset som etter over 20 års ekteskap og et motorsykkelsertifikat som er like gammelt endelig fikk kona med på motorsykkeltur :)

Plassen vi dro til er en gammel amerikansk/canadisk misjonsstasjon som nå også brukes til frihelger for misjonærer i storbyen. Det var herlig å komme ut fra trafikkstøyen, og området minte oss mye både om misjonsstasjonen vi bodde på i Ouaninou og Campen i Man, med stor boltreplass rundt husa.

Misjonsstasjonen var også en del av bibelskolen som Solo og Mariam går på, og vi var innom og hilste på dem på vei hjem.


Vi skulle gjerne ha vært lenger i Mana, men det får vi ha til gode til en annen gang. Med tanke på at vi skal være 24 stk her hjemme i morgen kveld (nyttårsafta), så fant vi ut at det var best å reise hjem i kveld.....

Ps Øyvind kjørte så fort på motorsykkel at kameraet rakk ikke å fange ham inn :)

Fredfulle juledager

Et lite romjulsinnlegg en sen kveldsstund for å fortelle at vi har det fortsatt bra, både fastboende og besøket vårt. Vi hadde en fin julekveld sammen der pinnekjøttet smakte som det skulle og Toro kålrabistapp gjorde et tappert forsøk på å gi oss en smak av tilbehøret. Håvard og Hanne jublet om kapp over fine gaver, mens storebrødrene syntes det var lenge mellom hver gang det falt noe på dem. Ikke alltid like kjekt å bli stor.....


Første juledag tilbrakte vi blant annet på bassengkanten og i vannet på Hotel Salam. Litt mer boltreplass enn i bassenget i hagen vår :)



Andre juledag hadde vi en flott tur til Narena, der nå tre misjonærenheter bor. Det var deilig å komme bort fra storbyens eksosluft og kjøre gjennom den ene fine landsbyen etter den andre. Vi hadde med oss julekaker og julegodt, og det ble en koselig ettermiddag sammen med hele misjonærflokken til NLM i Mali samt litt gjester. Det var kjekt å høre om den flotte julefeiringa de hadde hatt for de nasjonale i Narena dagen før og om alle som hadde møtt fram. Alt som ble sagt ble tatt opp på båndspiller og spilt på nærradioen over hele landsbyen senere på kvelden. Mer om denne feiringen finner dere på nlm.no/vestafrikaregionen .

I dag har vi vært en runde i Bamako for blant annet å gjøre litt innkjøp med gjestene våre, se kontoret til misjonen (Jon Ivar sin arbeidsplass) og skolen til Håvard og Hanne (som også er Irene sin arbeidsplass). Timene går altfor fort, og om mindre enn ett døgn må mormor og morfar sette seg på flyet som tar dem med tilbake til Bergen. Heldigvis får vi ha Øyvind og Torbjørn her en uke til. Torbjørn har forresten gått forbi foreldrene sine i antall blogginnlegg denne juleferien ;)

Ute smeller den ene nyttårsraketten etter den andre (det har det gjort i en måned nå, men i kveld er det mer intenst). Og i hvert lyskryss står nå gateselgerne med fargeglade hatter og masker som de ønsker å tjene noen penger på før nyttårsfesten setter inn for fullt.

GOD JUL

Vi har kommet til julafta. Ute er det sol og 30 grader, og naboene våre har en hverdag som alle de andre dagene deres. Men her i huset lukter det nå deilig pinnekjøtt, noe som forteller oss at det er ikke en hvilken som helst dag i året. Skrelte poteter står klar til å settes på kok. Ny runde med kakemenn er ferdig malt og lagt i boks (de andre ble spist opp på div førjulstilstelninger). De siste gavene er pakket inn etter å ha blitt handla på markedet i dag. Mormor fikk mandelen i grøten og julegrisen. De fleste har vært i bassenget, så julevasken skulle være unnagjort i år også :) Unger og besteforeldre har lagt seg for å hvile seg ut til den store kvelden. Det er spenning og forventnig i lufta.

Vi vil gjerne ønske alle leserne av bloggen vår en riktig God Jul. Takk til dere som har sendt oss en julehilsen, enten på mail eller i posten. Vi er glad for alle som husker på oss også på den måten.

GOD JUL

Fantastiske førjulsdager

Å videreformidle de tre siste kveldene vi har hatt her i Bamako er vanskelig, men jeg skal gjøre et forsøk. En fellesnevner for dem må være FANTASTISK KVELD.

Fredag kveld hadde vi førjulstilstelning for alle nordmenn som var i Bamako. Vi var samlet ca 50 personer på Normisjon sitt gjestehus, med et variert program med mye sang, julespill, juletregang og julekaker. Samlingen viste at det var mange julegjester i byen, både besøkende fra Norge og flere misjonærer som var kommet til Bamako for å hente besøket sitt før de dro tilbake til hver sin kant av Mali. Vi fikk igjen en opplevelse av at vi er en del av et stort misjonsarbeid i landet.










Lørdag kveld var det juletilstelning for alle nasjonale tilsatte i Melci-Ma ( kontor- og radiomedarbeidere, vakter og hushjelpere for misjonærer). Vi var samlet 34 stk i hagen vår. Alle sitteplasser vi klarte å oppdrive var tatt i bruk. Medarbeiderne på kontoret hadde forberedt en flott dramatisering av historien om Elia på Karmelfjellet der Gud viste seg sterkere enn Baal. Det var et flott vitnesbyrd til alle muslimene som var her i går. Juleevangeliet ble også lest, synliggjort med bilder fra julefortellingen. Det var en fryd å høre på all sangen, på flere afrikanske språk ettersom vi hadde personer fra flere ulike folkegrupper blant oss. Kvelden ble avsluttet med kakebord, og det var tomt før folket reiste hjem igjen :)

Søndag kveld var det julegudstjeneste med mye julesang og tekstlesing i den internasjonale, engelskspråklige forsamlinga i byen. Vi var samlet på taket på SIL-bygget, to minutt fra oss, og det var herlig å stå der under stjernehimmelen og synge Joy to the world! Samtidig som tekstleseren startet på juleevangeliet, begynte imamen å rope inn til bønnetid fra moskeen. Igjen en påminnelse om hvorfor vi er her ute!

Irene

5 år etter

23./24. desember 1999 var det statskupp i Elfenbeinskysten. I 2002 braut borgerkrigen ut.

foto BBC

Den 22. desember var det offisiell innsetjing av nasjonale styresmakter i nordre deler av Elfenbeinskysten. Det vil sei at dei offentlege strukturane no skal vere på plass. Rebellane styrer ikkje lenger, no er det politi og gendarm som er på plass saman med ordførarar og prefectar.

Det var symbolhandlingar i løpet av dagen i går med fjerning av FN postar i den demilitære sona og brenning av våpen.

Det er likevel stor spenning knytt til situasjonen. Rebellane er lova eit slutt oppgjer, kjem dette tidsnok og blir alt utbetalt? Det same gjeld dei mange lærarar, sjukepleiarar osv. som ikkje har fått løn i løpet at 5 år. Kva skjer med alle våpna som er på avveg?

foto BBC

Til no har 4 000 franske og 6 000 FN soldatar helde den ikkjemilitære sona. No skal dei trekkjast tilbake. Det såg eg også på turen tilbake frå Ouaninou for 5 dagar sidan. Då var fleire troppetransportar på veg sørover.

Om lag 5 000 frå hæren og 33 000 frå rebellane reknar ein med skal gjennom eit demilitariseringsprogram. Medan andre rebellar skal innrullerast i den ivorianske hæren. Mange må no finne nytt arbeid. Og det å gå frå å vere sjefar, slik rebellane har vore, til å miste all posisjon er ikkje berre lett.

Vi ber om at det må gå rett veg!

Meir får BBC

Tabaski

Det er fest i to dagar og det er stort sett stengt i byen. Folket er heime og feirar.

Forteljinga om korleis Ibrahim var villig til å ofra den einaste sonen sin til Gud står sentralt i dei abrahamittiske religionane. Medan dei var på veg til offerstaden prøvde djevelen å overtala Ibrahim til å bryta påbodet frå Allah, men profeten heldt seg fast. Like før han skulle utføra offeret, stoppa Gud han og ga han ein sau å ofra i staden. Denne soga er skildra i Koranen sure 37:99–111. Innan muslimsk tradisjon er sonen Ismael, og handlinga skulle skje i Mina nær Mekka.
(henta frå Wikipedia)

Tabaski er ein av dei to viktigaste festane i Islam. På veg heim frå flyplassen i forgår tok eg taxi. Sjåføren min klaga på Elfenbeinskysten som hadde starta ein dag før, det var som han sa fordi dei ikkje hadde ein skikkeleg (muslimsk, min kommentar) president til å styre landet.

Her var gata full av slakting i går. Prisane på sau er difor dobla mange plassar i desse dagar og folk klagar sjølvsagt for det. I tillegg er det nye kle og gåver til familien. Mykje blod renn denne dagen som eit offer, ikkje berre slak for mat.

Kvifor slaktar dei?
Kva tener det til?

Tilgjeving har ein pris. Enten det er vår til våre medmenneske eller Guds tilgjeving så er det betalt for å gløyme. All urett rører ved den det går utover, enten økonomisk, rykte eller kjensler. Gud gav son sin som vederlag. Det er verkeleg ein pris for å kunne tilgje. Guds nåde er fri men kosta han dyrt.

Alle desse muslimske offera; bønene, faste, pilegrimsferda, tiend gjev ikkje noko tryggleik for kva Allah vil sei på dommens dag. Han er "lunefull" og gjer som han vil. Slik er ikkje Gud. Den er jula eit godt minne om.

1Joh 1:8-10
Dersom vi seier at vi ikkje har synd, då dårar vi oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss. Dersom vi sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig, så han tilgjev oss syndene og reinsar oss frå all urettferd.

Familien samlet igjen

Etter 4 måneder er familien igjen samlet - og små og store hjerter gleder seg. At mormor og morfar også er sammen med oss, er en ekstra gave som vi alle setter pris på! Klokken 23 i går kveld kom alle fire ut fra flyplassen, med all bagasjen i behold, og gjensynsgleden var stor. All trøtthet var som forsvunnet fra de to minste som hadde strevd for å holde seg våken helt til nå.

Vel hjemme ble den ene tingen etter den andre pakket opp. Vi hadde ikke storbagasje med oss da vi flyttet til Mali i august, vi hadde kun 2 kofferter med oss hver. Og det vi ikke fikk med oss i august kom i går kveld. Så Håvard kunne glede seg over legoen, Hanne over dukkevogna, Jon Ivar var glad for potetgull og majones og Irene fikk kjøkkenmaskina ut og det ble nybakte brød til kvelds i kveld:) Pinnekjøttet ligger trygt i fryseren sammen med fårepølse og kransekake:)

I dag har vi kost oss hjemme, i og utenfor bassenget, inne og ute. Alle var klar for en rolig dag etter mye reising i går. Det blir nok mer farting på oss etter hvert.

Velsignelser på løpende bånd

Jeg er fylt av takknemlighet - igjen.

Som skolebarnsmor tenker jeg av og til på hva barna våre går glipp av ved å ikke gå på skole i Norge, men i dag sitter jeg takknemlig tilbake og ser alt det barna våre har fått også denne måneden som de IKKE ville ha fått om de var i Norge.

I går hadde vi en aldeles flott juleavslutning på skolen med ulike element som gjorde dagen unik for både elev og lærer. Vi startet med fellessamling med julebudskapet i fokus, og den ene julesangen etter den andre strømmet ut i rommet av glade barnestemmer. En av lærerne hadde laget ett pepperkakehus til hver elev på skolen (!), og pynting av dette huset var en aktivitet som ungene storkoste seg med. Rektor annonserte på slutten av dagen vinneren av pepperkakehuspynting, og den flinkeste konditoren var Hanne!! Vi hadde også volleyballkamp mellom elever og lærere, pizza og videoframvisning av vårt eget julespill. Før vi gikk hjem fikk alle elevene på skolen hver sin fylt julesokk fra søndagskolebarn i Amerika. Jeg hadde to strålende fornøyde barn med meg hjem i går.

I løpet av dagen fylte også elevene juleposene som de selv hadde pyntet, med ulike matgaver til dem som bor i skolens nabolag. Det var flott å se gleden elevene hadde ved å gi til dem som har litt mindre enn oss, og det var kjekt å se takknemlige ansikter som lyste opp når elvene delte ut sine gaver. Dette gav meg et litt annet perspektiv på jula enn det overfylte handlesentre og varme kortterminaler kan gi meg.

Jon Ivar er vel hjemme igjen. Og nå sitter vi bare og venter på at flyet med julegjestene våre skal lande slik at vi kan kjøre ut til flyplassen og hente dem :)

Irene

Kirsebær med dei store

I kveld fekk eg gleda av å vera på norsk territorium for nokre timar. Ambassadøren inviterer kvart år nordmenn saman med andre skandinavar og tilsette i norske bedrifter etc til ein samkomst før jul. Det passa slik at den var i kveld før eg reiser tilbake til Bamako etter ein ny og oppmuntrande tur i Elfenbeinskysten.

Det er spennande å vere i denne samanhengen der ein treff så mange frå ulike lag og posisjonar. Ambassade, konsulat, EU, flyktninghjelp, katolikkar, feriefolk osv. Det er både med å utvidar horisonten og gjev rikare innsyn i det som er i ferd med å skje i landet.

I grunnen ikkje så mykje spesielt nytt, men det er mange som reiser rundt om i landet, også i nord og situasjonen går no mot fred. Det er også tydeleg at vi kanskje er for «snille» og betaler «pris de The» (tepris) på kontrollpostane. Det er ikkje naudsynt, mange gjer det ikkje. Dette er dei nye styrkane klar over men prøver seg likevel for å spe på levebrødet.

EU er inne med pengar og pussar opp eksisterande infrastrukturar (klinikkar mm). Det er utfordrande då korrupsjonen i landet er høg, ca 15 %. Landet har hatt svake leiarar frå 1993 og det er med å forsterke den trasige situasjonen.

Alt vel her og no håpar eg flyet ikkje er mykje forseinka slik at eg når å hente Øyvind, Torbjørn og svigers i morgon kveld.

Forskjeller i hverdagen

Å komme tilbake til Afrika etter 6 år i Norge var både som å komme hjem igjen OG som å komme til en ny plass. Ja, for vi kom jo både til en helt ny plass og til et helt nytt land. Selv om mye er likt fra det Afrika vi forlot i 2001, så er livet i storbyen Bamako NOE annerledes enn livet i landsbyen Ouaninou i Elfenbeinskysten

I Ouaninou måtte jeg kjøpe kjøtt hos slakteren på markedet, og søndagen var en sikker dag for å få ferskt kjøtt. Så var det å stå timesvis ved kjøkkenbenken og partere låret, noe til steik, noe til fileer og mye til kjøttdeig som igjen ble til både kjøttkaker og karbonader. I Bamako kan jeg kjøpe ferdig steik og kjøttdeig, ja, til og med karbonadekaker, direkte på butikken, - uten fluer og div innmat med på kjøpet.

I Ouaninou levde det i melsekken (50 kg), og alt melet måtte siktes før det ble brukt til matlaging. Nå kjøper jeg mel på butikken, ferdig oppdelt i 1-kgs poser – uten blindpassasjerer.

I Ouaninou ”sloss” hushjelpene og andre forbi- passerende om å få tomme bokser og flasker når de hvite ville kvitte seg med avfallet sitt. Her kaster hushjelpa blikkboksene hvis jeg ikke sier at jeg vil ha dem. Og en dag ringte det på døra; en mann kom syklende og ville kjøpe tomme vannflasker av meg!

I Ouaninou bodde vi åpent og fritt, med god utsikt og mange forbipasserende som slo av en prat. I storbyen bor vi bak en port, med høye gjerder, og ser verken naboen eller forbipas- serende. Vi bare hører dem veldig godt.

I landsbyen kunne vi trekke inn frisk luft flere ganger i døgnet. Her tømmer vi nesen for eksos og annet svart rusk hver kveld.

I den muslimske landsbyen måtte vi kjøre to timer for å kunne bade. I storbyen går vi to steg utenfor terrassen vår og vi er i bassenget.

I Ouaninou ble vi forskrekket dersom vi så en hvit person som ikke jobbet for NLM. Her i Bamako ser vi stadig mange ulike nasjonaliteter, og forvirringen er alltid like stor når en skal åpne munnen, for hvilket språk kan jeg snakke til deg?

I Ouaninou bodde det ca 3-5.000 mennesker, og de fleste kjente hverandre. Bamako har 1-1,5 millioner innbyggere, og jeg vet ikke hvem som bor i gata vår ennå.

I Ouaninou kunne barna våre løpe over tunet til skolen på noen sekunder. Nå må de kjøre i taxi i ti minutter sammen med tusenvis av andre mer eller mindre trygge kjøretøyer på veiene.

Rusleturene i landsbyen i Ouaninou for å handle på markedet er byttet ut med travle gater med bråk og eksos.

Men muslimene på bønneteppene sine minner oss på at vi er i Afrika igjen i samme ærend som sist, selv om de ytre forholda har forandra seg. Vi skal få være med å bringe videre budskapet som englene kom med til gjeterne julenatt, om Frelseren som var kommet for alle folkeslag. Det trengs ingen bønneteppe for å be til Ham, det trengs ingen fastemåned for å nå himmelen og ikke må vi dra til Mekka heller. Rundt oss ser vi tusenvis av mennesker som fortsatt er uvitende om dette. Derfor er vi Bamako nå.

Irene

Enka i Dioman

Jon Ivar er for tiden i Elfenbeinskysten. Torsdag kjørte han fra Abidjan og nordover til Toubaområdet. Han bor i kirka i Ouaninou fram til mandag. Da returnerer han til Abidjan igjen. Onsdag kveld håper vi han lander i Bamako.

Jon Ivar forteller på telefon at en av oppgavene han har hatt denne gangen, var å avslutte arbeidskontrakten som evangelist Samuel hadde med misjonen og betale ut etterlønn til enka, slik at kona Susan nå er fri til å reise tilbake til familien sin i Mali. Som mange av dere kjenner til, så døde Samuel i sommer. Kona har fram til nå bodd i Dioman sammen med de to barna deres.

Samuel og kona kom fra Mali, men bosatte seg i Dioman i Elfenbeinskysten, der han jobbet som evangelist, og sammen hadde de en åpen kristen heim for mahoufolket der. Dette var en bønnefamilie som gjerne delte evangeliet med dem som ville høre. Samuel var til stor støtte og oppmuntring for de nye kristne i Dioman, skrev misjonær Almelid i Utsyn etter Samuels bortgang i sommer. Da misjonærene i all hast måtte forlate Dioman i september 2002, vinket Samuel dem avgårde. Siden var han tro mot kallet om å nå mahouene med evangeliet. Hver dag gikk han til den nybygde kirken for å lovprise og takke Gud. Ikke mange er døpt, men flere er svært interessert i den kristne bønnen, som de kaller kristentroen.

Vi vil takke Susan og Samuel for den tida de var i Dioman, og vi takker Gud for hva de fikk bety for mahoufolket der. Nå er vårt store spørsmål og bønneemne: Hvem skal ta over Samuel og kona sin plass i Dioman? Hvem har vi å sende dit og hvem vil gå? Enok, en kristen mann fra Bambarakirka i Abidjan, er i Dioman nå en måneds tid for å fortsette der Samuel måtte slutte. Jon Ivar traff ham på fredag. Men hvem vil kunne være i Dioman over lengre tid for å dele englenes glade budskap til gjeterne om verdens frelser som ble født julenatt. Vil du være med å be Gud kalle en person eller flere til denne oppgaven?

Kokebok og tegnekunst

En matoppskrift var i dag grunnen til at jeg måtte ta fram mine gamle tegnekunster (som jeg egentlig aldri har vært i besittelse av). Mamadou, hushjelpa vår, er flink til å lage afrikanske middager, noe vi vet å benytte oss av rett så titt. Og amerikanerne han har jobbet hos tidligere hadde lært ham å lage blant annet peanøttkjeks og banankake. Også dette kommer oss til gode.

Men i dag var tiden kommet for å utvide repertoaret til å omfatte også pannekaker og risengrynsgrøt. Det var da jeg måtte hente fram tegnekunstene mine. Mamadou kan nemlig, som mange voksne afrikanere, hverken lese eller skrive. Så mens vi puttet den ene ingrediensen etter den andre i pannekakerøra, så tegnet jeg symbol som vi var blitt enige om for både mel, salt, melkepulver, egg, vann og olje og dessuten måleredskapen vi bruker for den enkelte og hvor mye av hver. Mamadou var ganske fornøyd da han gikk i gang med stekingen, og ungene jublet for pannekaker til middag:)

Jeg fikk ganske god uttelling av heimkunnskapstimen jeg også, for etterhvert som jeg tegnet, fikk jeg Mamadou til å si de ulike ingrediensene på bambara, som jeg så skrev ned ved siden av symbolene. Så nå har jeg noen nye gloser til neste gang jeg skal handle hos butikkmannen over gata:)
Irene

Nye familiemedlemmer

På mandag ble to nye medlemmer lagt til familien. Det er Prikken og Stripa, Håvard og Hanne sine nye kaninunger. De er to søte, små nøster som ungene bruker mye tid sammen med. Det er ikke lenger vanskelig å få dem opp klokka seks om morgenen, men heller verre å få dem inn til frokost :) Frukt-og grønnsaksdama vår har allerede vært på døra med kaninfor til ungene.

Julespill

1. søndag i advent hadde vi framføring av julepillet som vi hadde øvd inn på skolen vår. Salen var full av foreldre og venner av skolen som ville se på julespillet vårt. Det var veldig gøy å spille det vår klasse hadde øvd på, og det var gøy å se på når de andre elevene framførte sine deler. Hanne var en gjest på biblioteket, der det kom en mann og lette etter ord fra julefortellingen. Håvard var Mr. Janson, the bell shopper, som solgte bjeller til jul.

Denne uken skal skolene til to av vennene våre her ha julespill, så da er det vår tur til å være publikum to kvelder på rad. Den tredje kvelden skal vi til en svensk familie og ha Luciafeiring sammen med mange andre fra Skandinavia. Den fjerde dagen (da har vi kommet til lørdag) skal vi øve på julespillet på søndagsskolen, som vi skal framføre på søndag. Vi har allerede tatt bilder av scenene, men nå skal vi øve på sanger og spill sammen. Det blir en travel uke for oss, men det blir gøy :)

Vi har fått høre fra flere i Norge at de har hørt oss på Superblink sin jule-cd som kom ut sammen med Jul Igjen. Vi ble spurt om hvordan vi trodde det kom til å bli å feire jul i Mali. En ting er i allefall sikkert, det går an å feire jul her. Det kan vi se allerede nå. Men snøen uteblir, slik vi antok i august.

Hanne og Håvard

Bilder fra julespillet vårt (foto: Espen Kvamme)

9 ÅR!!!

Nå har jeg hatt nedtelling i mange dager, og endelig har det blitt 9. desember. Kult å bli 9 år den 9. Men jeg var ikke født i 1999 som alle trodde jeg skulle bli. Jeg lurte alle med å komme noen uker for tidlig, så alle fikk det travelt med å kjøpe enda en julegave da de trodde de var ferdig:) I går hadde jeg selskap med vennene mine fra skolen. Vi hadde det gøy, både i bassenget, med sprettertkonkurranse, bordtennis, film, god mat og mye annet. Jeg har fått mange fine gaver, til og med baseballhanske flybåren til meg fra Amerika. Det var supert, for jeg spiller baseball hver tirsdag.

I dag skal jeg feire dagen med misjonær-storfamilien. Jeg ville feire dagen min på Hotell Salam, der de har et stort badebasseng. Mamma trodde ingen ville komme nå når det er så kaldt, men der tok hun skammelig feil, for nesten alle sa ja. Vi skal ta med vafler og kake, men det blir dessverre ikke jordbærkake i år:( Kanskje blir det noen runder tennis også. Jeg gleder meg!! Ha en fin søndag den 9. desember!!

Hilsen Håvard

Ps Takk for en flott seiltur i sommer, morfar! Nå er det bare ti dager til du kommer på besøk. Jeg skal spare litt kake til deg;)

Solo på bibelskule

I dag fekk eg gleda av å kjøre Mariam og Solo til bibelskulen i Mana. Han startar på det tredje året.

Skulen ligg ca 7 mil sør for Bamako. Den har eit opplegg over 5 år med 5 mnd kurs som går frå desember til april. Det er lagt til tørketida. Då er det ikkje aktivitet på åkeren og folk har difor høve til å konsentrere seg om bibelstudiet.

Fleire av dei som går her blir pastorar eller evangelistar. Mange arbeider i regntida for å ha mat til bibelskuleopphaldet. Sjølve kurset kostar 250 kroner + ca 75 kr i kladdebøker og kulepennar. For mange er det likevel ein mnd løn, lik prisen av 50 kg ris.

Sist vi var saman med Solo var den fatale natta vi vart rana i juni 2001. Han var då nattevakt og var ute saman med Jon Ivar då det vart skote mot dei. Den gongen var han ingen kristen.

Solo er "lillebror" til ein av dei kristne i Ouaninou. Som nattevakt og arbeidar fekk han høyre evangeliet fleire gonger også før misjonærane måtte reise. Då det var snakk om at han skulle gå på bibelskule bad pastor Pierre den i kyrkja som hadde noko å sei om Solo som skulle gjere han uskikka til å gå der, sei ifrå. Ingen hadde noko, dermed begynte han på skulen før jul i 2005.

1. påskedag i år vart han døypt, siste dag på kurset. I oktober i år gifta han seg med Mariam. Ho startar dermed på første året og skal gå saman med han her i tre år. Det er eit ørande liv på skulen, mange har med seg familien så det "kryr" av småungar rundt beina på dei vaksne.

Det var flott å sjå den hjartelege velkomsten han fekk både av tutøren (vertsfaren) og medelevane. Dette er tydleg ein stor kristen familie der dei bryr seg om kvarandre. Vi håpar opphaldet her kan forme denne nystifta kjernefamilien til å bli eit viktig reiskap i Guds arbeid i Toubaregionen. Ver gjerne med å be for dei.

Kuldesjokk

Temperaturen i Bamako synker dag for dag. I dag var det så kaldt at de minste barna på skolen måtte være inne i første friminuttet! Det var bare 17,5 grader da vi dro på skolen kl. 07, og Håvard spurte etter en lue!! I barnehagen satt ungene med jakke på inne :)

Gartneren vår hadde kledd seg godt før han gikk i gang med å klippe bouganvillaen vår. Men vi klager ikke!! Vi skal huske disse morningene i april/mai når gradestokken kan være nærmere 50 tallet enn 40 tallet. Vi lever i et land med store variasjoner i klimaet på samme måte som i Norge, bare på en annen del av temperaturskalen. Våre frostrier i 17-18 grader forteller oss at vi er godt avklimatiserte :)

Irene

Julestemning - hva er det?

Kalenderen viser desember. Gradestokken går nedover. Julestjerna henger i vinduet. Det første lyset er tent i adventsstaken. Julemusikken fyller stua vår. Butikkene er fylt med julepynt. De første julekakene har kommet i boksen sin. De to første lukene på Sygnarussen sin adventskalender er skrapt. Ungene har nedtelling til jul. Så langt er adventstida den samme her i Mali som i Norge. Vi har en viss julestemning rundt oss.

Men dersom julestemning videre er grantrelukt, en gradestokk under 20 grader, kirkeklokker og snødekte veier, da er vi langt fra julestemning. Er derimot julestemning sauer i gatene, esel som vrinsker, stjerner som blinker på nattehimmelen mens folket er samlet rundt båla sine, ja, da er vi nærmere enn vi noengang har vært.

Bli med oss på dagens søndagsskole hvor vi levde oss gjennom juleevangeliet på en måte som vi aldri ville klart å gjøre det i Norge!

God adventstid!

Vinterleik

Mange ting er ulikt frå gamlelandet. Vi har hørt rykte om at folk allereie har gått på skøyter og ski denne vinteren. Det er lite slikt her ute. I dag har vi hatt ein kald dag der temperaturen ikkje kom opp i 28 grader. Så etter fotball i gata (slik vi kunne gjere i Noreg for mange år sidan) var det tid for safari. Utstyrt med vatn, niste og tropehatt hadde Hanne og Håvard ein ekspedisjon i hagen vår i dag. Ikkje den store skogen slik vi hadde i Førde eller på Kvås, men den litle jungelen vår der det som er potteplanter hos deg er 5-6 meter høge her.

Har du forresten opplevd at nokon jublar veldig over nokre dråpar regn? Medan safarien var på veg mot slutten kom det nokre få dropar. Ungane jubla stort, tenkt at det kunne komme nokre dråpar i tørketida.

jonivar

Helsing frå Ouaninou, Koonan, Touba og Dioman

Under turen fekk vi beskjed om å helse frå mange av dei vi hadde kontakt med der. Det var både hushjelper, bygningsarbeidarar (snekkar, malar, elektrikar), PRODIV, bror til slaktaren, mekanikar, kyrkjemedlemmer og folk vi traff i landsbyane. Her har eg difor lagt inn bilde av nokre av dei. Det som ei helsing til dåke som kjenner dei. Har ikkje bilde av alle. Men har lagt ut likt og ulikt for at du skal få eit bilde av stemninga. Totalt 40 bilder.

Har og lagt inn litt om Campen

Leir i Ouaninou

I morgen (søndag) begynner en ukes lang leir i Ouaninou, beregnet på mahouene. Omahr Traouré, en omvendt muslim, er en av hovedtalerne denne uka. Han har vært i Ouaninou og Koonan (på bibelsenteret) flere ganger tidligere. Han har et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Dette vet også muslimene. Flere ganger har muslimene i etterkant av Traourés besøk i området mobilisert. De har da fått kyndige imamer for å undervise muslimene i egen tro og motbevise Jesu frelsesverk, som nettopp har vært stekt forkynt i området.

Leiren holdes i år i kirka i Ouaninou, og etter antall deltakere tidligere år er det forventet ca 40 deltakere. Også Issiaka, vår evangelist i Abidjan, reiser til Ouaninou sammen med en hjelpeevangelist. Pastor Pierre som bor i Ouaninou vil også være med.

Kyrkja i Ouaninou badar i Guds mogonsol

To av mahoumedarbeiderne våre i radioarbeidet er reist fra Bamako til Ouaninou for å være med på leiren. Vær med å be for alle deltakerne, men spesielt for disse to, at de må få et møte med Jesus som forandrer livet deres. Det vil bety mye for budskapet i radioarbeidet vårt hvilket vitnesbyrd programlederne bærer. Be også for talere og ledere, at de må få visdom og styrke og at Gud må få tale gjennom dem.

Husa i Touba

Korleis er det med hus og eigedommar i området er det enkelte som spør om. Bergfrid og Jan Magnus rapporterte om det etter sin tur. Eg vi berre gje eit inntrykk av kva eg opplevde.

I Dioman har husa blitt ribba for elektrisk utstyr og VVS. Skapa er også vekke. Så her står berre råbygga igjen. Dei er i god stand. Husa har tak og himling. Dører og vindu er 90 % i stand. Ser ikkje ut som ein gong termitten har øydelagt veldig mykje. Situasjonen er mykje betre enn eg hadde trudd. Taka er heile, nokre stader manglar himling (innertak) men det er ikkje den store jobben.

I Touba er huset meir ribba. Her er dei bølgjeblekkplatene som vart fjerna erstatta. Elles er huset her meir ribba for vindusglas og skap. Garasjen er heilt ribba. Men også dette huset er greit å setje i stand. I dag bur André her, han er svoger til pastor Pierre (konene deira er søstre). Her har dei også teke vare på ein god del bøker frå DNS (skulen til dei norske borna) og noko anna litteratur samt litt møblar frå husa som var leigt i Touba. Saman med det som er berga i Ouaninou har vi nok til å utruste eit eller to hus i området. Noko av inventaret rekk til fleire hus.

I Ouaninou er det også bra med husa. Her har vi ikkje vore inne, utanom i Vatnedalen. Tomtene er delvis overgrodde, men det er ikkje noko stor jobb å få det i stand igjen. Husa ser også her heile ut. Sidan desse husa er bebudd av opprørarane er det installert litt nye dørlåsar og slikt. Dei blir også hard bruk, men ikkje slik at dei blir øydelagt.

Koonan er også «okkupert» av opprørarane. Vi fekk sjå inn i opphaldsromma men ikkje soveromma. Også her har mange familiane sine heime i landsbyane. Dvs stort sett aust i landet. Dei fleste er unge idealistar som kanskje ikkje heilt ser korleis dette vil ende for dei. Trur nok dei blir skuffa over utfallet til slutt. Noko som kan gje grobotn for meir misnøye. Verkar som det er få lokale som er med i «hæren»

Felles for alle plassane er at tom gjerde har fått stå i fred og portane er på plass. Opprørarane er klare til å forlate husa våre etter det som blir sagt til oss. Det er også samanfallande med det som blir sagt offisielt i landet. Dei er i det heile litt på vikande front. Dei må stadig ta til takke med dårlegare forhold medan dei offisielle styresmaktene kjem tilbake i stadig større grad.

Husa treng riktig nok eit strøk måling eller to, men det ville dei har trengt uansett om dei hadde stått tomme også. Nye dørlåsar og elektriske leidningar osv så kan vi ta dei i bruk. Vi fekk ikkje lov å ta bilde i Ouaninou og Koonan. Har difor stort sett berre bilde teke på avstand.

Vi var også innom Campen. Det hadde ikkje gått utan tolmod, firehjulstrekk og krabbegir. Plassen og misjonærane der har betydd mykje for vår misjon. Men få kjenner kanskje til plassen. For spesielt interesserte ligg det litt meir her.

Vil du ha meir detaljar om noko får du legge inn ein kommentar eller skrive ein e-post.

Thanksgiving

Det er mange ting vi har stiftet bekjentskap med i løpet av den tiden vi har vært her i Mali. Noen av dem er riktig nok mer amerikanske enn afrikanske. En av disse er Thanksgiving, som amerikanerne feirer den fjerde torsdagen i november. Vi har sett venner og kollegaer rundt oss den siste uka som har hatt stjerner i øynene når de snakker om Thanksgiving og måltidet deres denne dagen.

For oss her i huset betyr det skolefri i dag. Det gjorde godt med en fridag etter tre-fire travle uker bak oss. Men dagen har også gitt meg en påminnelse på alt jeg har å være takknemlig for. Og tanken kommer: Hvor flink er jeg å takke for alt det?

I går hadde vi fellessamling på skolen. Vi fikk høre om de ti spedalske som ble frisk i møte med Jesus, men bare en av dem kom tilbake og takket Ham for det. Vi hadde også en kulturtime der Isa, en malisk bonde, kom og fortalte om innhøstningen i Mali. Han hadde med seg ulike planter, grønnsakerog redskaper, og han viste og demonstrerte hvordan han jobber på åkeren og hva folket gjør med avlingen etterpå. Det gikk opp for barna at det ligger en del arbeid bak før vi kunne spise peanøttene vi kjøper på markedet eller bake boller med mjølet vi har i den store tupperwareboksen vår.

Innhøstningen skjer i oktober/november, og mange maliere er nå takknemlig for at avlingen er i hus. De fikk det regnet de trengte til slutt. På markedene rundt oss bugner det blant annet av store gulerøtter, brokkoli og blomkål , men sesongen for de to sistnevnte er kort, så vi (noen av oss) koser oss med blomkålsuppe flere ganger i uka nå. Ellers har vi begynt å høste inn fra egen hage også. Papayatreet vårt står med store, gode og modne frukter. På mangotreet ser vi nå høyt i toppene de første knytingene av mangoer som kommer i mars. Men det er jo en stund til de kan spises da....

Irene

Lite kontorarbeid

Denne veka har vi fått glede oss over at vi har ein ny misjonærfamilie på plass. Det er kjekt å få ut misjonærar som vi har venta på og hatt kontakt med i dei snart 3 åra sidan dei vart plassert her. Misjonsskule og språkskule tek si tid. No er det ein ny periode med språk og kulturlæring saman men inngang blant våre lokalt tilsette. Velkomne Sæth!! (Bloggen deira finn du her)

Samtidig har vi besøk av to russ, Katarina, Sygna og Sigrunn, Kvitsund. Dei samlar inn til arbeidet vårt her i Mali og Elfenbeinskysten. Dei har hatt to dagar i Abidjan og er no i Narena. Såg du forresten av skulane samla inn over 4 millionar kroner til misjonsarbeidet sist skuleår.

Denne veka går med til å ta seg av desse. Det er å investere i misjon!

jonivar

Ouaninou - Koonan (reisebrev 2)

På turen til «gamlefeltet» fekk vi møte fleire av dei kristne. Turen gav dessverre ikkje rom å besøke landsbyane vi har hatt evangelisering i. Sidan vi måtte gjere om på turen (grunna strengt flyplass i Mali) fekk vi heller ikkje med oss gudstenesta i Ouaninou slik vi hadde tenkt. I sin tur førte det til at vi ikkje fekk møte dei nye kristne som no kjem til kyrkja.

Kristenflokken, har som du forstår, fått nye medlemmer sidan misjonærane reiste i 2002. Nokre har trekt seg tilbake, men mange har også blitt grunnfesta i trua. Vi møter ein kristenflokk som gjev inntrykk av å ha forstått kva Jesus har gjort for dei og som difor ynskjer å leve det kristne livet. Fleire har bede offentleg om tilgjeving for det dei har gjort. Så vi møter kristne som no vitnar om at dei ikkje kan leve utan Jesus. Eg trur dei når dei seier dei har eit «betre vitnesbyrd» med liva sine enn før.

Det er flott å sjå denne tilveksten av nye kristne og vokster hos dei som har gått i kyrkja over lengre tid. Det arbeidet vi har fått stå i som misjon er i ferd med å gje frukt og vokster. Andre held fram der misjonærane starta for 23 år sidan. Kanskje ikkje mange i talet men no meir autonome enn nokon gong.

Til alle dåke som har vore ute som misjonærar eller på besøk har eg mange helsingar. Eg klarer ikkje å hugse alle namna og kven som sende helsing til kven. Men alt frå vakter, hushjelper og kristne var innom oss og bad oss helse. Det er leit at eg ikkje fekk treffe fleire, slik som gamlingen i Vaidougou. Kanskje på neste tur! Håper eg då også får tid til å spørje etter fleire.

Vi hadde ei fin stund saman med dei nasjonale på onsdag kveld. Vi fekk dele Guds ord og be saman med dei. Vi har den same allmektige Gud. Og i større grand enn før opplever eg vi har den same store frelsaren. Ikkje ei einaste gudsteneste har vorte avlyst grunna krigen. Kyrkje har fått stå der med den lysande vitnesbyrdet om krossen gjennom denne vanskelege tida.

På den andre sida er ein fort tilbake til «kvardagen» når ein kjem til Ouaninou. Mange treng hjelp og ber om det. Dei fleste er opptekne av framtida, kjem misjonærane tilbake. Trur nok mange ynskjer det skal bli som før. Eg kunne også tenkje meg minst 2 misjonæreiningar i området for å vere med på evangelisering og bibelopplæring. Utfordringane er ikkje fråverande.

Fest tre dager til ende

Jeg vet at jeg har flere venner og søskenbarn i Norge som følger med meg på bloggen vår, så da smetter jeg inn mellom pappa sine reisebrev og forteller litt fra bursdagen min.

Jeg har feiret i tre dager, så nå er jeg vel fornøyd (og mamma er bra sliten). På den ordentlige dagen min var det bare Håvard og mamma som var hjemme. Jeg fikk mange fine gaver på senga. På skolen hadde vi "career day" den dagen. Det betydde at alle skulle kle seg ut som et yrke de likte godt. Jeg var frisør og hadde utstyrt meg godt. Vi er to jenter i 1. og 2. klasse (og enda flere gutter), og begge jentene har bursdag samme dag!! Mamma hadde bakt sjokolademuffins som jeg hadde med, og mamman til Sarah kom med en stor, flott kake, som vi delte med hele skolen. Rektor kom med bursdagshatter, så det ble en skikkelig bursdagslunch for hele skolen. Det er ikke hver dag at to jenter har bursdag samme dag, sa de :)

Fredag ettermiddag hadde jeg selskap for skolevennene mine. Vi hadde mye gøy. Stolleken kunne alle fra før, enten de kom fra Norge, Amerika eller Ghana, men Bjørnen sover var ny for dem. De syntes den var kjempegøy og sang med - på norsk!

Det var ikke så lett å ha familieselskap med slekta mi på andre siden av Sahara, men jeg har en stor misjonærfamilie her i Mali, og de kom på besøk søndag ettermiddag. da lekte vi enda mer, spiste enda flere kaker og jammen fikk jeg enda mer gaver også. Jeg har hatt en knallbra 7 års feiring. Det går godt an å ha bursdag i Afrika. Jeg gleder meg allerede til neste gang;)

Takk til alle som har sendt meg hilsen, enten på bloggen, på mail, i posten eller på telefon. Jeg har hørt at det var et bilde i avisa også, men det får jeg ikke se før om en måned. Ting tar tid i Afrika....

Hilsen Hanne

Reise inn i opprørssona. (Reisebrev 1)

Landskapet i Mali og Elfenbeinskysten er ulikt. Sør i Mali der vi bur, er det mykje flatt. Etter kvart som ein nærmar seg Elfenbeinskysten blir det litt meir kupert, og heilt i sør finn vi også fleire våtrismarker (kinesisk ris) i søkka i landskapet. Bamako er det no prega av tørketid, medan like før landegrensa treff vi på fleire og fleire gjørmehol som vitna om regn dei siste dagane. Lufta er klarare og fuktigare. Landskapet er også frodigare.

I Mali er det lite kontrollpostar langs vegane, i alle fall samanlikna med nabolandet i sør. Ikkje heilt lett å sjå kva som er grensepostar heller. Men vi fann da nokon som kontrollerte papira og gav oss eit stempel i passet og ei utgreiing på at vi forlot Mali.

Det var ikkje like enkelt då vi kom til Elfenb.k. Her er det framleis opprørarane (rebell på fransk) som styrer den nordlige delen av landet. No likar dei ikkje å bli kalla rebell og har difor gjeve seg sjølv namnet «Les nouvelles forces», dei nye styrkane. Vi fekk til slutt ein attest, signert av ein sekretær, på at vi hadde vore innom eit kontor, men stempel var det verre med.

I starten av opprøret fekk rebellane støtte av folket; det var håp om frigjering (veit ikkje heilt frå kva). Det er ikkje til å stikke under ein stol at det var ein god del misnøye med styresmaktene bl.a. i høve til kven som fekk stille til val. Den direkte årsaka til opprøret var likevel demobilisering av militære styrkar og ynskje om makt. Folket gav opprørarne litt støtte. Vidare selde opprørne ting dei beslagla, og dei braut dei seg inn i nokre bankar. I den seinare tid er det blitt mindre med dette. No er vegsperringar ei viktig inntektskjelde (noko vi fekk rikeleg erfaring med). Så sel dei rettar til andre folkegrupper slik at desse kan ha kvegflokkane sine i område der dei normalt ikkje høyrer heime. Det gjev nye spenningar og fører til at rebellane mange stader er dårleg likt. Dei legg også andre bører på lokalbefolkninga. Det meste er dyrare, det er mindre handel og sjukehus og skular har fungert dårleg. I det heile er folk trøytte og klare for fred.

Rebellane har starta å formalisere seg. Dei har annektert bygningar, måla dei og skrive skilt på veggane, samt laga kvitteringsblokker for ein del av dei avgiftene dei tek. Dei fleste rebellane er unge og er lite disiplinerte. Langs vegen spør dei etter pengar, men det er nok å gje dei ei krone. Situasjonen er roleg og ganske avslappa.

Kontrollpost, foto Kjell Jaren

Elles er samfunnet på veg tilbake til det normale. Som ein del av fredsprosessen (som for øvrig dei fleste meiner går for seint) skal rebellane innrullerast i hæren. I Touba såg vi det. Der hadde 30 gendarme (halvmilitær politistyrke) kome tilbake og budde i kasernene saman med rebellane. Kor harmonisk dette sambuarskapet er, kan eg ikkje uttale meg om.

Elles er både sous-préfect'ar, préfect, dommarar, ordførarar m.fl. tilbake. Desse er i gang med å ordne identitetspapir for lokalbefolkninga, som ein del av førebuinga til neste val. Arbeidet med identitetspapir er det ein del snakk om, men det ser ut til å gå rette vegen, om enn ikkje så fort og så godt om mange skulle ynskje.

Vi håpar og ber om at vi frå neste år kan ha misjonærar i landet igjen. Slik det ser ut no, nærmar det seg realistisk. Det er andre misjonærar som bur i landet, og fleire er på veg. Det er også fleire utlendingar som er i Elfenbeinskysten grunna andre interesser også.

Campen

Her var det ikkje til å kjenne seg igjen. Etter John og Dell reiste var det ulike misjonærar som tok seg av plassen. Ting fungerte og plassen vart teke vare på.

Vi traff ein av dei som har arbeidd her saman med John. I følgje han var vi dei første misjonærane som hadde vore opp der sidan krigen. Franske styrkar hadde vore der ein gong ein god del tidlegare. Vegen var eigentleg ikkje til å kjøre på. Det var slik at hadde ein først starta var det betre å halde fram, for det var verre å rygge. Men med bruk av krabbegir og firehjulstrekk gjekk det både opp og ned. Ein misjonær frå WEC hadde vore der men gav opp nede ved asfalten.

Campen fekk også gjennomgå under krigen. Kor mykje meir enn tak og inventar som vart fjerna veit eg ikkje. Men alt som ikkje kan rotne var i alle fall vekke. Reknar med dette er av dei plassane som vart grundigast plyndra. I dag er det berre murane som står att. For hyttene vil det sei terrassen og dusjen. Det ligg og litt halvråtten kryssfiner igjen, men det meste er borte. Hovudhusa og vasstårn står og igjen som uferdige hus.

Naturen er frodig her og den har nesten gjennvunne heile området. Vegen opp er rydda for at landsbyen bakom skulle kunne komme fram med kaffien som dei framleis får seld.

Bamako - Touba - Abidjan

No er eg vel tilbake i den tørre, varme lufta i Bamako etter ein svært innhaldsrik tur til og i Elfenbeinskysten.

Som dei fleste av dåke sikkert veit starta vi med bil for nesten to veker sidan grunna stenging av flyplassen i Bamako. Det gav oss ei flott reise på 1300 km sørover til kysten. Når ein tek flyet tilbake blir ein slått av forskjellen mellom Bamako og Abidjan. Ikkje berre klima, landskap og økonomisk velstand men også ulikskapen, slik eg opplever den, i folkelynne og kultur.

I denne omgang ei oversikt over turen.

Måndag: Bamako – Odienné.

Bl.a. 23 mil på 10 timar og manglande kontrollpost som kunne stemple passa då vi kom inn i Elfenbeinskysten, noko som gav oss hovudbry på resten av turen.

Tysdag: Odienné – Ouaninou

I Ouaninou vart vi møtt med varm velkomst hos dei nasjonale og hadde samtalar med dei kristne der. Vi fekk også samtale med landsbysjefen (trad.) i Ouaninou etter å ha besøkt rebellane og alle husa våre. Vi fekk kome inn i husa i Vatnedalen.

Onsdag: Koonan

Eit møte med dei kristne der og besøk i landsbyen. Vi hadde også med kondolanse til fleire. Også her snakka vi med rebellane og fekk vitje stasjonen. Vi fekk sjå inn i husa men ikkje ta bilde. Møte med dei kristne med fleire i kyrkje i Ouaninou om kvelden.

Torsdag: Dioman og Touba

Vi besøkte begge stasjonane og var inne i husa her. Desse husa er ikkje bebudd av rebellar. I Dioman var vi også med kondolanse til Madamme Samuel.

Fredag: Touba – Yamoussoukro

Vi var innom Campen i Biankouma, radiostasjonen i Man og gjorde avtale om sendingar frå nyttår. Besøk i La Basilique Notre-Dame de la Paix og helsa på krokodillene til avdøde Félix Houphouët-Boigny

Laurdag: Yamoussoukro- Abidjan

Møte i Sicobois, ein av bydelane vi arbeider i i Abidjan. Møte i lokalet vårt og avlyst AIDS-markering grunna regn.

Søndag: Grand Bassam

Turisme og fri etter ei fin samlingsstund om Guds ord ved kjøkkenbordet. Vi fekk slappe av etter mange lange dagar på reise. Stort sett var arbeidsdagane frå 07 – 24.

Måndag: Abidjan

Møte med dei nasjonale på kontoret. Besøk hos radiostasjonen vi sender via i Abidjan, besøk på ambassaden og politiet for å få ordne med stempel i passa. Avlyst AIDS-markering grunna regn (igjen) før vi fekk vere med på alfabetisering.

Tysdag: Abidjan

Overlevering av evalueringsrapport og diverse samtalar. Avreise til Noreg for besøket vårt.

Onsdag: Abidjan

Handling for Narena og diverse anna. Planlegging og samtalar med våre tilsette. Hente besøk frå Sygna og Kvitsund

Torsdag: Vi deler oss.

Eg kom til Bamako etter ei vendereis for reparasjon av flyet medan Bergfrid tok med besøket rundt i Abidjan både torsdag og fredag. Laurdag startar dei på ein to dagars kjøretur til Bamako.

Det er mange som ynskjer å helse til misjonærar og besøk som har vore ute. Mange takkar for forbøn og helser dei kristne.

Eg vil prøve komme tilbake til meir etter kvart.