Fryser ikke lenger

Da har vi fått varmen i oss igjen. Ullsokker, fleesegenser og ulltepper er ikke lenger i daglig bruk - de er faktisk ikke i bruk i det hele tatt. Nattetemperatueren er igjen over 20 grader og dagtemperaturen på det velkjente 30 tallet (32 de to siste dagene).

Bassenget er igjen klart og blått og klar til bruk, etter noen ukers vannskjøtsel.... Ja, temperaturen i bassenget gikk faktisk opp 3 grader fra i går til i dag - så noe skjer i lufta.

Vi har forstått at vi ikke hadde noen medfølelse fra det norske folk mens det var på det kaldeste her, men i motsetning til dere i Norge, så har vi ingen mulighet til å få opp varmen i huset når det først er kaldt her - ingen peis, ingen vifteovn, ingen varmepumpe eller radiator - i det hele tatt - vi var prisgitt temperaturen ute for hvordan vi hadde det inne.... Og med 15 grader ute ble det kaldt inne...... Men nå er vi ikke redd for å se talla under 20 før vi kommer til Norge i juni.

Veit du kven "kongenes konge" er?

Du tenkjer kanskje på Op.19:16 der Jesus blir omtala som «Kongenes Konge og Herrenes Herre». Og eit raskt søk på Internet gjev det same resultatet.

Då eg gjorde same søket på engelsk, fann Google ein anna person, om ikkje før så på 17. plass (av ca 3 180 000 treff). Det er Mouammar Kadhafi som vart utnemnd til Konganes konge i Afrika i slutten av august i fjor. I desember var det eit forum i Abidjan for kongar, sultanar, prinsar, sjeikar og tradisjonelle sjefar som skal prøve å arbeide vidare med livsprosjektet hans: USA – som står for United States of Africa. Tittelen var«Tradisjonelle institusjonar, moderne styringsformer og mellommenneskeleg forståing». På toppmøte i den afrikanske unionen i Addis Abeba er det igjen på sakskartet.

foto: AFP

Eit sterkare Afrika som kanskje kan vere ei motvekt til vesten er kanskje ikkje berre dumt. Men no har fleire land sagt nei. Burkina Faso var tidleg ute og no har Uganda sagt nei til slike samlingar i sitt land. Det til tross for at Kadhafi har investert stort i Afrika dei siste åra og truar med å trekke seg frå slike investeringar i framtida.

Er dette ein ny måte å trollbinde verda på……..

Omringa

Huset misjonen har i Abidjan, ligg fint til. Kvar søndag morgon har vi gjennom mange år kunne høyre pianoakkompagnement til kjente kristne songar. Enkelte dagar elles i veka opplever vi også dette. Ein skulle, etter musikken å dømme, tru det var eit vanleg bedehusmøte ein høyrer ljomen ifrå. Men det er Jehovas vitne som har sitt lokale her.

Snart får vi også eit teologisk fakultet som nabo. Huset er straks ferdig, og her er det ikkje pengane det står på. Her er det brustein og flott laga til rundt det heile. Det er ikkje Jehovas vitne men Mormonarane som denne gongen etablerer seg i nabolaget.

fotballbana, Jehovas vitne og Mormonarane

I min ungdom var Keith Green ein stor evangelisk songevangelist (han døydde i eit flykrasj i 1982). Han var radikal og hadde eit sterkt misjonsengasjement. I ein tale på ei plate frå 1979 siterer han ein rapport frå 1933 om kristenlivet i USA. Fritt oversatt og forkorta blir det slik: «7.000 kyrkjer vann ikkje ein einaste kristen sist år. Tenk at dei hadde to gudstenester (møter) i veka i 40 (av 52) veker, utan å regne med andre samlingar. Det blir 560.000 møter på eit år. Tenk på alt arbeidet, anstrengingane, lønningar, straumrekningar, bygningar osv. Fleire millionar tilhøyrarar, men det feila i høve til å bringe ein einaste person til Gud dette året.» Er vårt arbeid slik? Kvifor vinn vi så få kristne? Heile talen finn du her. Ein annan tale er sterk i høve til kallet til å gå ut og vitne om Jesu frelsesverk (takk Mons Gunnar).

Jehovas vitne og Mormonarane har eit anna evangelium, men eit sterkt misjonskall (plikt?). Td skal alle mormonske menn ha to års pliktteneste som misjonær. I følgje heimesida deira har dei no 60.000 (seksti tusen) heiltidsmisjonærar på 11 millionar medlemmer, det er om lag 0,5 %. Dersom det er 550.000 kristne i Noreg hadde det tilsvarande talet vore 3.000 misjonærar.

Desse naboane får meg til å spørje meg sjølv om kor stor trua mi er. Er vi satt i brann, er eg villig til å gå (ofre!), eller er våre vestlege krav til komfort og økonomisk tryggleik viktigare? Skal du og eg som kristen ofre meir av dette for å bre ut Guds rike? Skal vi la vere å sei ifrå til naboar og vener for å bevare godt venskap og så la dei gå direkte i helvete. Skal misjonærar og forkynnarar ha usikre vilkår fordi kallet er på vikande front? Mange av dykk som les dette er ivrige gjevarar og forbedarar. Men vi har eit stort ansvar for å få delt vidare kallet til omvending og nauda for å nå ut til resten. Maktar vi det ikkje lenger? Forkynner vi det ikkje klart nok?

Både Jesus og Paulus starta forkynnartenesta si i synagoga. Der var Guds ord kjent og lengten etter Messias stor. Det er ikkje vår situasjon i dag. Men likevel kan eg få overbringe helsingar frå dei kristne her i Abidjan. Vi har også to muslimske menn som no kjem til søndagsmøta. Den eine av dei har gjennom fleire år fått mykje kjennskap til Bibelen og Jesus som frelsar. Be spesielt for desse to mennene.

Fine kanapear

er det også i Afrika, men det er ikkje så ofte vi misjonærar er til stades i desse. Og heldigvis slepp vi dei når vi skal utvide prosjektaktivitetane våre til nye bydelar. Men litt stas skal det jo gjerast likevel.

Av og til (eller ofte?) blir vi kritisert for å blande bistand og religion. Eg trur nok vi som kristen misjon heller ligg for langt vekke her. Islamsk bistand ville neppe gjere det tilnærmingsvis i den grad som vi gjer. Og her var det utenkjeleg å setje i gang aktivitetane utan velsigning av ein imam. Er det nokon grunn til at vi ikkje kunne bruke ein pastor? Er Guds velsigning mindre verd eller farligare?

Programmet (skulle) starta kl 08.00 med at folk skal begynne å innfinne seg. Det går i etappar til vi (prosjektet) skal møte opp kl 10.00 – 10.30 (eller der omkring). Så skal ordføraren komme noko seinare, før det heile kan begynne. Vi veit jo ikkje når det blir så vi ventar på kontoret til dei ringer for å sei at det er klart til at vi kan komme. Og som sagt så gjort. 10.30 kom tlf og kl 11.00 var vi der, då gjekk det berre ein ½ time før varaordføraren kom. Uttrykket at «tida kjem» og motsetnad til «tida går» viser seg igjen å vere riktig. Her ser vi igjen respekt for autoritetane som nesten er vekke i vårt eige samfunn.

Så var det seremoniar med helsingar og talar og litt kulturinslag. Vi snakka om det, og her ser vi at kanskje vi som misjon kan komme sterkare på banen for i samarbeid med prosjektet komme med kristne kulturinnslag (kristen song i staden for profan). Til slutt var det overlevering av materiell for HIV/aids delen og vise det som skal brukast til alfabetisering.

komitemedlemmane

Etter sjølve samlinga var det brus til spesielt utvalte, akkurat den utvelgelsen er ikkje like lett å svelgje.

Vel, slik er livet her, og det må vi finne oss til rettes med, elles kan vi like godt pakke kofferten. Det er i denne kulturen vi er no. Det er ingen her som kavar seg opp for noko slikt. Og når ein veit det planlegg ein også ut frå det og har andre ting å gjere på i ventetida. Så vil mange sei at det bremsar utviklinga. Ja, kanskje det. Men utviklinga mot kva? Magesår, stress og bekymringar for at nokon skal stele dei goda ein har? Vi ser jo at Afrika i langt mindre grad er råka av den verdsomfattande finanskrisa. Kanskje blir dette den nye gullalderen, og får vi på toppen no ein stor solstorm som slår ut mykje av detn teknologiske infrastrukturen vil det vere vi kvite som igjen er taparane.

Finbukse og skjorte

Det er ikkje kvar dag (les: kvar mnd) eg har det på. Men det er alltid med i kofferten. Og i dag fekk eg bruk for det.

Når noko stort skjer i Afrika, er det ofte STORT! Av og til tek det av, eller som i dag, det skjer med moderat pomp og prakt.
Heime i Noreg er det nesten slutt på respekt for både Gud og folk flest. Spåtte Gud og slå ned naboen er det vanlege, medan det å vise respekt har gått ut av ordboka, i alle fall mista innhaldet det hadde før.

Dagens hending, slik den arta seg for meg, var innsetjing av komiteane for «Alfabetisering» og «Arbeid mot spreiing av HIV/aids» i ein av Abidjans mange bydelar. Det er spennande å la dei lokale komiteane vere med på styre dette. Enkelte plassar er ordførar med, saman med fleire prominente gjestar, som i dag, andre stader er det mindre markering ute midt blant folket. Uansett er det mykje talar og musikk i eit høgtalaranlegg som står på litt over full styrke.

I utgangspunktet likar eg best når det skjer ute blant det folket som blir omfatta av prosjektet. Det er deira prosjekt, aktivitetane gjeld først og fremst for desse. Eg ser det som viktig at dei har kjennskap til det som skjer i nabolaget.

I dag var det som sagt litt meir pomp og prakt. Ordføraren var der, det var også medlemmer av kommunestyret og representantar for ulike komitear i bydelen. Det heile føregjekk på lokalkontoret til kommunen. Dermed vart dei eit stykke veg for den meinige mann som bur «Derrière l’eau» (direkte oversatt: bak vatnet – eller: over fjorden, som vi ville sagt heime). Det vart dermed ikkje så mange frå andre sida av fjorden som møtte opp. Dei lokale sjefane var der, dei som ville vore landsbysjefar i Toubaområdet. Eg tenkte nok med det same at det er uheldig, men kanskje er det ikkje berre det. Vi ynskjer jo at aktivitetane også skal vere berekraftige. Då er det kanskje ikkje så dumt at styresmaktene er med på ein opningsseremoni i ny og ne. Dei kjenner til arbeidet og vi samarbeider med fleire offentlege instansar innan fagområda til prosjektet. Likevel har slike samlingar sin verdi og vi arbeider i ein lokal kultur som vi også skal respektere. Men som sagt, den kulturen artar seg ulikt frå bydel til bydel. Det gjer også engasjementet.

Følg med, følg med……..

Eit land i endring.

Elfenbeinskysten, trur vi, er sakte på veg frå krig til fred. Denne prosessen medfører også konsekvensar for oss som misjon. Opprørarane har i dag husa våre. Når skal vi få dei tilbake? Og korleis skal vi kunne ta vare på dei slik at det vesle vi har igjen ikkje blir plyndra?

Ein annan konsekvens som tør vere kjent for mange, er at den lokale radioen i Man som sendte sendingane våre på mahou, vart lagt ned. Fleire som arbeidde der gjekk over til den nye radioen som vart etablert med staten i ryggen. På fredag fekk vi kontrakta frå dei og har no fått skreve under på den og ventar at vi igjen kan få sende til mahouane i nordvest. Kanskje allereie frå februar….

Nasjonalt ventar vi på dei mange som skal gje frå seg våpna og som må finne seg nytt arbeid. Ikkje alle er villige til det. Mange sår må lekast og ny tillit byggjast opp. Eg var innom eit offentleg kontor i Odienné (heilt nord i landet) som var blitt herja under krigen. Fødselsattestar og alle andre offentlege papir låg berre i store dungar på golvet. Nokre få funksjonærar var komne tilbake for å starte oppryddinga. Fødslar og giftarmål som har skjedd desse åra er ikkje registrert. Alle identitetspapir har gått ut på dato og registera er i stor grad mangelfulle.

Rykta går no på at valet først blir i 2010. Avvæpninga ligg langt etter planen, og sjølv om den skulle skje med eit byks no, vil det neppe bli val i år. Mange av vegane rundt i distrikta er i dårleg forfatning etter 6 år utan verkeleg vedlikehald. Difor vil valet truleg bli halde etter at vegane er reparerte etter neste regntid som sluttar i november………….

Lenge siden sist

Ni dager siden forrige innlegg kan vel gjerne kalles lenge siden - men alt er jo relativt i denne bloggverden. Hva har jeg da å berette fra Bamako?

- at jeg fra nyttår er tilbake på fullt med undervisning på BCA i 1 st and 2 nd grade
- at jeg fra samme stund bare har ansvar for tre globalskoleelever på kveldstid (norsk, samf. og RLE)
- at det var semesterslutt på skolen på fredag, med der tilhørende mye prøver på ungene den siste uka
- at jeg som mor er "sliten" av alle leksene og karakterjaget mine barn er omgitt av hver dag
- at jeg som lærer sliter med å sette karakterer på arbeidet til mine små elever, for jeg vet de tar til tårene om de ikke får 100% og en A
- at influensaepidemien har inntatt klasserommet og traff læreren med et smell på fredag
- at det var godt med helg på tross av at jeg på lørdag måtte 3,5 timer på jobb for å bytte klasserom (nå er jeg tilbake i det klasserommet jeg hadde i fjor)
- at jeg er lei meg for at jeg ikke kan være med på åpningen av nye Salem denne helga
- at kaninungene er blitt så store nå at det er på tide å se etter nye hjem til dem
- at månen i Bamako er rød natta gjennom og sola har gjemt seg det meste av dagen
- at vi må lukke vindu om natta fordi det er så kaldt (helt ned i 23 grader inne)
- at jeg har nedtelling på timer til Jon Ivar kommer hjem igjen (har vært borte 10 av 15 dager nå)
- at jeg synes det er litt kjedelig med enveiskommunikasjon med folk rundt i verden
- at jeg lagde raspeballer til mine barn før helga
- at jeg synes det er vanskelig å holde meg unna finn.no/boligsøk og enda vanskeligere å vite hvor jeg skal søke

Nei, ikke noe av dette synes særlig interessant, men det er hverdagen akkurat nå. Jeg sparker ballen videre til han som er i Abidjan. Han har gjerne annet stoff å berette om (bortsett fra at jeg håper han også teller timer til vi møtes igjen :)

Ha en fin søndag! Irene

På flodhest safari

Vi hadde ikke bare turer til lands, men også til vanns i Bafaloubé. Håpet var jo å få se en flodhest eller to på elva, og vi slapp å gå skuffa hjem.

Vi hadde et par nydelige timer på elva i det 2008 var i ferd med å ebbe ut. En tidligere "banditt" som nå hadde roet seg ned, staket oss rundt i solnedgangen. Vi dro forbi den ene landsbyen etter den andre, der piroguene lå klar, enten for å å frakte folk over elva eller for å hente opp dagens fisk. Vi måtte krysse mange garn på veien.Utstyrt med kikkert, mp3 spiller og drops var de to yngste også fornøyd med turen.

På nye veier

Da vi kjørte nordvestover til Bafaloubé, var det meste av veien ny for oss (Jon Ivar hadde kjørt til Tambaga før). På 90-tallet hørte vi at Bafaloubé var laaaangt fra Bamako. Folk brukte 13-14 timer med bil for å komme dit, men helst tok man tog. I dag er det annerledes. Toget går bare noen dager i uka, og det gjerne med store forsinkelser og avsporinger. Veiene har blitt betraktelig bedre, med mye asfalt, og mer er under planlegging. Det tok oss vel 7 timer å komme fra Bamako til Bafaloube, og mye nytt fikk vi se og kjøre på.

(Ved å klikke på bilda blir de større)

Da vi kom over åskammen og så ned på Manantali, en by 2 t fra målet vårt, dukket det opp en svær demning som gir strøm til store områder.Deretter fulgte et nydelig landskap med et stort vann og siden elva gjennom flere mil.I Mahina, siste landsby (15 min) før Bafaloube, måtte vi krysse elva, og det er kun laga jernbaneskinner for toget, så biler og busser og folk og fe må krysse elva på jernbaneskinnene. Vi har hørt om de som har satt seg fast der, men vi kom oss velberga over begge veier. På returen måtte vi vente noen minutter, for toget hadde forkjørsrett :)Det var ellers interessant å se hvor nærme landsbyene lå jernbanen noen steder, med marked midt mellom skinnegangene, så i si.Hva som kom først av høna og egget her, er ikke godt å si.Litt ordentlig bushkjøring fikk vi prøvd oss på også da fam. Halvorsen tok oss med på fiske-/badetur 15 km (40 min kjøring) fra misjonsstasjonen. Guttene fiska og var på rypejakt, og Alf kokte fiskesuppe.Vel hjemme igjen gleder vi oss fortsatt over den flotte turen vi hadde som gav oss mange nye opplevelser i dette fine landet. En liten punktering på vei hjem var som peanuts å regne for alle de km vi hadde kjørt (900).

Godt Nyttår

Vel tilbake til Bamako og internettforbindelse kan vi nå ønske familie og venner og andre lesere av bloggen vår et Godt Nyttår.

Vi har hatt en alletiders nyttårstur vestover i landet hvor vi feira nyttårskvelden i Bafaloubé, på Normisjon sin misjonsstasjon, sammen med 23 nordmenn som var samlet for anledningen (alle tilreisende). Helt fra første gang vi kom til Vest-Afrika i 1993 har vi hørt om Bafaloubé og visst at de blant annet hadde en norsk skole der. Våre barn var på leirskole med misjonærbarna derfra, både i Mali og i Elfenbeinskysten, men først nå fikk vi anledning til å se denne plassen med egne øyne. Det var veldig kjekt, og mye minnet oss om stasjonen vår i Ouaninou. Kjekt var det også å bli kjent med misjonærer som vi tidligere bare har hørt om. Det er ingen fastboende misjonærer i Bafaloubé dette året, men folk fra Tambaga reiser regelmessig nedover, og nasjonale vakter og hushjelpere tar seg av alle de store eiendommene Normisjon har i landsbyen.

På menyen nyttårsaften stod både nygrilla sau, julekaker og norske godterier. Men mamma, det var nok kransekakestengene dine som slo best an blant nordmennene i bushen den kvelden! Fyrverkeri og kinaputter er ingen mangelvare i Mali, men stjerneskudd hadde vi med fra Norge. Klokken elleve samlet vi oss ved elvebredden og tente på det meste så det gikk både til vanns og til lands og i lufta. Klokkeslettet ble valgt både for å feire nyttår samtidig med dere i Norge, men også for at de minste skulle være sikker på å få det med seg.Ungdommene spilte mye i løpet av kveldene/nettene. 5 STK studenter fra Gå Ut Senteret er i Bamako i fem mnd, og de var også i Bafaloubé nyttårshelga.

Romjulsdøgn i Siby

Vi har hatt mange utflukter denne juleferien. En av dem gikk til Siby, 50 km utenfor Bamako. I hjerte av Mandériket, omgitt av et vilt og stort landområde, ligger denne landsbyen som er en av severdighetene rundt Bamako. Her finner vi "Buen" - et gigantisk fjellandskap, med sin egen historie fra fortiden, som sees i flere mils omkrets.
Vi kjørte opp under buen, pakka ut madrasser og myggtelt og det vi ellers hadde med av provianter for et døgn ute i det fri. De raskeste blant oss tok turen opp på buen samme ettermiddag, og kom ned igjen i det sola gikk bak fjellene. Vi andre venta til neste morgen og tok turen i et mer bedagelig tempo. Rett skal være rett: Jon Ivar gikk med begge gruppene! Det var bratt, så til tider krøp vi på alle fire mens vi tviholdt på den ene steinen i fjellet etter den andre. Men opp kom vi - og fikk en fantastisk utsikt. Nedoverturen var til tider mer strabasiøs enn oppover - men tilslutt stod vi på bakken igjen - noe mer gele i bena enn da vi starta turen. En slange gjorde nedturen ekstra spennende, men den forsvant fort da den så oss.

Etter et bedre kveldsmåltid i mørket (medbrakte, nylagde vårruller fra hushjelpa vår), og etter at ungdommene hadde vært i grottene og jaget ut alle flaggermusa de kom over, var det en egen opplevelse å legge seg under åpen, stjerneklar himmel - og høre lyden fra landsbyen nedenfor oss i det fjerne, kjenne bållukta og høre eselskrika gjennom nattetimene. Selv om vi ikke stod opp med sola, var det ikke så lenge vi klarte å ligge da den ble varmere og varmere.

Etter en enkel lunsj dro vi til "Fossen", 18 km lenger innover (45 min på pist), og ble belønnet av et nytt flott landskap her i Mali. Fire blad Friborg var ivrige badere i kulpen, som blir mindre og mindre for hver uke nå, helt til både den og fossen i april er tørr og venter på ny regntid. Skulte, kreative talenter dukket opp hos de to eldste guttene.

Vi prøver å formidle noen av opplevelsene våre gjennom bildene her (av hensyn til besteforeldre i Norge er det ikke tatt med bilder fra den bratteste delen av turen), men selv et Nikon kamera kan ikke få med alt - noe må bare rett og slett oppleves selv....