Kl 07.00

I dag var eg på gudsteneste i Youpogon, ein bydel her i Abidjan der vi har starta våre møter. Som du skjønar av overskrifta må du vere tidleg oppe for å komme tidsnok. Heldigvis er det lite trafikk så tidleg på morgonen. Å starte 06.30 frå gjestehuset gav meg sjansen til vere framme 10 min før møtet starta. Då hadde to kvinner allereie låst opp og var nesten ferdig med å koste utanfor.

Desse to trufaste kvinnene trur eg hadde denne opplevinga som vi finn fleire stader i evangelia når folket kom til Jesus med si naud; «Trua di har frelst deg!»

Ikkje berre vart den yngste av desse to søstrene kvitt plagene sine, men dei fekk også sjå kven Jesus verkeleg er. Dette skjedde i Ouaninou for eit par år sidan. Dei vart sparka ut heime av mennene sine og kom til Abidjan i haust for å tene til livets opphald.

Vi har hjelpt dei med hus i fire mnd, i tillegg har dei fått eit lån på 600 kr kvar slik at dei kan skape kvar si inntektskjelde. Dei betalar 1/5 tilbake kvar mnd. Det er også ein kristen mahou til som møter opp fast på disse søndagsmøta. Av og til kjem også nokre av dei andre arbeidarane våre som enno ikkje har teke eit bevist val. Så i dag var vi 6 stk til saman, inkl evangelisten og meg.

Grunnen til at dei startar så tidleg er at i same huset har eit anna kyrkjesamfunn møter også, men med gudstenester på fransk, noko våre to mahoudamer ikkje forstår så veldig mykje av. Vel, naboane startar møtet sitt kl 09, men spelar musikk ei god stund før det. Og med dei store høgtalarane deira ute på gata, er det ikkje mykje vi får med oss av det som blir sagt på mahou om vi skal starte seinare.

Hos oss brukar dei også PA-anlegg (store høgtalarar som står i døropninga). Om ikkje lyden er så høg, så er det likevel ein del som stoggar opp og lyttar, for her skjer det ikkje på fransk men på eit lokalspråk.

Ver gjerne med å be for desse som kjem og lyttar og at det dei får med seg på gudstenesta er noko dei kan dele med andre. Om ei veke vil dei også prøve å starte med jamlege bønemøte. Så det håpar eg å få vere med på ein annan gong eg er her.
Jon Ivar

Thanksgiving

I går var det amerikanerne sin store Thanksgiving fest. Når vi spør våre venner om hva som blir feiret mest av Thanksgiving og Christmas, blir de litt i stuss. De forklarer forskjellen slik: I jula er folk mest i ro og feirer med kjernefamilien sin, mens Thanksgiving er en stor familiefest der folk reiser langt og lenge for å være sammen med sine denne dagen.

Men ettersom de fleste amerikanerne i Mali har sine slektninger vel langt avgårde til å kunne feire Thanksgiving med dem, inviterer de venner i stedet. Slik hadde det seg at vi i går kunne være med på vår første Thanksgiving og nyte et veldekket bord med Thanksgiving tilbehør, slik som Turkey (den var riktignok byttet ut med chicken i går), stuffing, sweet potatoes, pumpkinpie, applepie og mye annet godt. Ungene koste seg - særlig da isen kom på bordet :) Takk til Becky og Steve for en flott kveld! (Jon Ivar som er i Abidjan for tiden, gikk glipp av alt dette)

Våre kjære venner som holder til i dette huset, har et utvalg av kjæledyr, ute og inne. Hanne falt pladask for de bitte små skilpaddebabyene og disse hvite musene, som i løpet av kvelden ble flerfarget.

Dagen i dag er også en fridag i Amerika. Da starter den store julehandelen, butikkene er åpen til midnatt og i mange, mange hjem pyntes juletreet i dag. Vi har ikke tatt fram juletreeet, men vi nyter fridagen :) Og i morgen skal vi på Santa Sale - det tyske julemarkedet i Bamako, med innslag av drøssevis av lokale selgere som roper ut : My friend - special prize for you!!

Søndag i Bamako

En slik dag starter ved at både store og små nyter at vekkerklokka ikke ringer kl. 05.45 denne morgenen. Å spise frokost kl. 09 istedet for 06 utgjør faktisk en forskjell! Det går blant annet dobbelt så mye brød en søndagsmorgen:)

Hver søndag er det søndagsskole for små og store på den amerikanske (statlige) internasjonale skolen to minutt unna oss. Barna har felles sangstund det første kvarteret, før de deler seg i fire ulike grupper alt etter alder. Ungdommene fra Grade 6 og oppover har eget opplegg hele tiden. Det har også vi voksne. For tiden bruker vi et studieopplegg med David Platt, pastor i Burmingham, Alabama. Vi lytter til hans tale via DVD (som forøvrig er vel verdt å høre på, link til nettsted kommer...) og har samtale om dagens tekstutgreiing etterpå. Bønneemner og bønnestund er også en fast post på søndagsskolen, både for de voksne og på barnegruppene. Etter samlingen er det tid for en drøs på skoleplassen, mens barna får leke på det store området med en del mer lekeutstyr enn det som finnes på BCA :) Første søndag i måneden er det felles familiesamling.

Søndagene i Bamako er en sosial dag også på den måten at vi gjerne besøker venner eller har dem over til oss, enten rett etter søndagsskolen eller på ettermiddagen. Noen ganger går vi ut med venner for å spise/bade, men søndagen er også en god dag til å bruke bassenget hjemme i hagen for hele familien, da det ikke er vakter eller andre arbeidere som går rundt i tunet vårt. Jeg hadde siestaen min på en flytemadrass i bassenget i går, kjente varmen fra sola, så opp på den knallblå himmelen og tenkte: DETTE kunne jeg ikke gjort i Norge i slutten av november....

Søndag kveld kl. 18 er det gudstjeneste i den engelsktalende, internasjonale kirka i Bamako. Programmet der varer én time, så det er akkurat passe til å ta med hele familien før det er tid for kveldsmat og leggetid - før en ny uke starter kl. 05.45 neste morgen.

Under følger noen bilder fra søndagen i går med dens begivenheter, blant annet lunch ute med amerikanske venner og bursdagsfeiring på gjestehuset for Tor Ove Haga som fylte 50 år forrige uke. I to uker har han hatt besøk av kona Venke og fire norske vennepar. Oppholdet deres i Mali ble avsluttet med en gedigen kakefest.

På hjemvei

Det er torsdag kveld. Jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem etter endt arbeidsdag på globalskolen. Klokka er kvart over seks, og det er skumring i lufta. På denne tida av året er det mørkt klokka halv sju, vår og sommerhalvåret klokka sju. Regntida er over og har satt spor etter seg. I veien er det store, dype hull etter de kraftige regnbygene. Ettersom det er en del måneder til neste regnskyll er ventet, har de nå begynt å tette hulla. Store lass med grove steiner (20-40 cm lange og brede) ligger dumpet i dynger midt i veien. Noen plasser har de fordelt massen utover allerede. Er vi heldig har de knust litt av steinmassene først.

Jeg har ikke kjørt langt før en fotball triller rett framfor bilen min. 8-10 gutter spiller kamp. Midt i veibanen har de satt opp mål, laga av steinene ment til hulla. Jeg kjører forsiktig slalom mellom måla etter at keeperen fant ballen igjen.

20 m lenger borte treffer jeg på et esel som tusler over veien. Kjerra med søppel er hekta av ryggen, og dyret kan bevege seg fritt fram til neste morgen. Nå har det siktet seg inn mot bossdunken som står langs veien, et velfortent måltid venter forhåpentligvis etter dagens gjøremål. Jeg venter med foten svakt på gasspedalen til dess eselet er vel over gata. Langs samme gate treffer jeg også på de to hestene som står her hver dag. Bundet eller fri, de holder seg innen en radius på 30 meter så langt jeg har sett.

Etter en liten kilometer på pist (= ikke asfaltvei), ser jeg asfalten i det fjerne. For å komme inn på den, i mitt rette felt, må jeg trenge meg gjennom et kjørefelt med en rad biler og fem rader mopeder for så å prøve å komme inn i neste felt med like mange rader biler og mopeder. Jeg er med andre ord ikke alene på hjemtur. Krysset vi må gjennom er lysregulert når lysa virker. På denne tida av døgnet er de som oftest politidirigert, samtidig som lysa virker. Og politiet sin fløyte og veiving er sjelden synkronisert med lysa. Det kan derfor oppstå temmelig høylydte tutekor i disse lyskryssa fra biler bak som ser det er grønt, men som ikke ser politiet som sier vent. I verste fall får politiet en telefon midt i jobben – og da må vi vente litt til – og tutinga fortsetter. Men der var det endelig vår tur.

Jeg har klart å komme meg inn i rett felt, prøver å unngå det store hullet jeg vet ligger midt i svingen. En regnfull kveld kjørte en moped ned i hullet, og dama som satt bakpå datt av og landa i vannet. Jeg prøver å holde øye med mopedene som dukker opp på alle sider og venter hvert øyeblikk på å få en i fanget, men de holdt seg unna i kveld også. Nå har jeg bare ett stort kryss igjen. Her er det ikke trafikklys, bare lys fra lommelykta til politiet som veiver . Jeg er glad han står der. Hin kvelden var han ikke på plass. Da var det rene texsas i krysset. Billister som var utålmodig laget sitt eget felt, og ut fra en vei var det plutselig fire rader biler og ingen mulighet for oss som skulle inn i den veien. En bil ville for sikkerhetsskyld snu midt i alt dette. Vel, vi ble stående til politiet til slutt kom og mer eller mindre løftet bort biler som stod i veien for andre.

Nå er jeg endelig i min gate, 2-300 m etter at jeg kom inn på asfaltveien. En liten kilometer lenger framme ligger huset vårt. Halve strekningen er asfaltert, resten hull. Mot meg kommer den ene mopeden etter den andre, de fleste med passasjerer. Oj, der var det plutselig en fører med hjelm! Det er ikke ofte vi ser. Han hadde den til og med på hodet! Men bakpå satt kona, uten hjelm, med en liten baby – det oppløftede synet varte altså ikke så lenge.

Når jeg kommer inn på humpe- veien, som vi kaller det siste stykket, må jeg kjøre slalom mellom sauene som beiter i gata. Fortsatt finner de noen grønne partier etter regntida, og vaskevannet til damene som vasker klær i gata vil hjelpe til at det holder seg litt grønt noen steder gjennom tørketida. Men de er mange som skal dele på denne maten.

Jeg er vel hjemme. Ser gatelysa våre er tent. Det betyr at nattevakta har kommet. Klokka er halv sju. Om morningen når jeg henter Heng-barna for å dra på skolen, tar den samme strekningen 4 min., i kveld altså 15. Jeg stopper foran garasjeporten. Nattevakta sitter og sover med porten på gløtt. Jeg lurer i mitt stille sinn på hvor langt jeg hadde kommet meg inn før han hadde våkna.
Irene
p.s. for at ikke lokalkjente skal bli forvirra - bilda er ikke tatt samme kveld og heller ikke på riktig samme strekning.

Nye inntrengere

At vi har hull i myggnettingen, vinduskarmer som ikke er tette og vi mangler dørkarmer på alle dører, inkludert ytterdørene - det vet vi. At firfisler, fluer, mygg, kakkerlakker, edderkopper, maur, "småslanger" og andre mer eller mindre velkomne skapninger finner veien inn til oss gjennom disse smutthullene, det har vi sett så lenge vi har bodd her.

Men en ny oppdagelse gjorde vi denne uka. Etter å ha kjeftet to dager på rad på mann og barn som angivelig hadde gått inn med sandete sko på kjøkkenet, oppdaga jeg den tredje dagen at det var ikke mine kjære som hadde forårsaket sanddyngene på kjøkkengulvet - det var våre nye inntrengere nedenifra - en gjeng maur som hver natt graver og graver seg vei opp gjennom kjøkkengulvet vårt gjennom en sprekke og to i flisegulvet. Arbeidet er antageligvis ganske tungt, for de fleste ser ut til å ha måtte bøtt med livet da de endelig kom opp på overflaten.

Hanne sin dag!!!

Nå er det bare fire dager igjen, nå er det tre dager igjen, å, nå er det bare to og nå er det bare en dag igjen....

Og i dag er dagen her som jenta vår har ventet på så lenge! I dag er det Hanne sin dag!! Gratulerer med dagen, solstråla vår! 8 år!!

Det ble gaver på senga klokka halv seks, og etter skolen ventes 10 venninner på besøk til pizza, kake, gele, bading, godteposer, leker og en velvalgt film av bursdagsbarnet selv. De ti jentene er fordelt på tre ulike skoler her i Bamako og kommer fra 6 ulike land, så Hanne har blitt skikkelig internasjonal på denne tida vi har bodd i Mali.

Vi ønsker Hanne en fin dag og takker samtidig avisa DagenMagasinet som spanderte spalteplass på henne to dager denne uka - til glede for jenta, men sikkert forvirring for familie og venner ellers. Men i dag er altså Dagen rett :)

Mer nytt

Vest-Afrika regionen (VAR) sin side på nlm.no har blitt noe oppdatert den siste uken.

For de som vil lese mer om utsatt presidentvalg i Elfenbeinskysten, trykk her.
Eller om en misjonærs retur til Dioman 6 år senere i stedet for 1 dag, trykk her
Eller om en del av misjonsarbeidet i Narena, trykk her

Kuldesjokk

Når nettene blir lange og kulda setter inn....
De siste ukene har vi hatt dagtemperaturer på ca 35 grader pluss. Nytt de siste nettene er at temperaturen har vært nede i både 22 og 21 grader (vi snakker fortsatt om pluss). Dette har ført til at vannet i badebassenget har sunket hele to grader og viser nå bare 28. Da vi hin dagen skulle ta en dukkert etter at leksene var ferdig, kom vi fort på land igjen etter ti min. Vi var alle enig om at dette var KALDT. Sola skinte ikke på bassenget og harmatanvinden fra Sahara gav oss gåsehud. Hanne og Håvard gikk rett inn og kledde på seg det varmeste de hadde i kommoden. Da vi kom inn så vi at utetemperaturen hadde sunket til 32 grader - ikke rart vi frøs..... Vi har nå noen kalde netter framfor oss og etterhvert også kjøligere dager når det blir desember og januar, før gradestokken sakte men sikkert kryper oppover mot 40 igjen og passerer både fruen og mannen i huset. Men enn så lenge kler vi på oss etter at vi har badet......

Det hører med til historien at etter en time ble det ene plagget etter det andre lagt på plass igjen i påvente av en ny badetur.

Minnesal

Ei av oppgåvene som har falle på mitt bord gjennom det siste året er å samle saman ting som er berga frå opprørarane. Blant det dei nasjonale har teke vare på, med til dels stor risiko for eigen del er:

• Kopimaskin
• Videoprojektor
• Ei datamaskin
• Bøker
• Ein del personlege ting
• Møblar
• Diverse papir, alt frå arbeidskontraktar til feilutskrifter og kladdepapir

Det er ikkje alltid like enkelt for dei å forstå kva som står på norsk og kva vi ser på som viktig. Midt opp i dette fann eg ei kladdebok frå Dioman. I den var det notert medisinar som var seld og kjøpt. Saman med kladdeboka fann eg også to konvoluttar med pengar.

No er det slik at i samband med opprøret i 2002 fekk opprørarane kome seg inn i nokre avdelingar av sentralbanken, med tilhørande stort utbytte med nye setlar. Sidan desse var nummerert og nummeret kjent, vart det straks sett i gang utvikling av nye setlar. Dei gamle vart gjort ugyldige. Veksle inn setlar opprørarane hadde teke, var ikkje då lenger like lett.

No har vi til disposisjon eit avgrensa tal setlar som ikkje har vore på opprørarane sine hender og som i sin orginalforfatning kan ha stor affeksjonsverdi. Så det er berre å ta kontakt. Misjonen treng 50 mill (NOK) fram til jul. Her kan vi kanskje få inn noko???

Kyrkjelyden i Ouaninou.

Vår kjære pastor i Ouaninou har aldri hatt norsk uttale på fransken sin, og eg har aldri klart heilt å forstå afrikansk tenkemåte. I alle fall ikkje i den grad eg burde. Difor blir det gjerne nokre misstydingar langs med vegen.

Då vi var på besøk i påska og på telefon i ettertid, har eg forstått som at Pierre er i ferd med å bli frisk. «Han er nå ikkje verre» som vi seier i Sunnfjord, samtidig visste eg at han har ein del smerter. Eg har ikkje komme på å spørje om han kjem seg til kyrkje. Her var det noko som glapp. Det viser seg at han ikkje har kome til kyrkje sidan påske. Han kan framleis gå, men ikkje så langt som til kyrkja. Han ber og fastar meir enn nokon gong. Men få frå kyrkja kjem innom han.

Så i denne perioden når vi har høyrt positive rykte om det som skjer i Koonan viser det seg at kyrkjelyden i Ouaninou lid.

Vi skulle gjerne hatt nokon som kunne støtta Pierre. Og så hadde eg gjerne sett at han kom til kreftene og helse igjen. Skal også han måtte legge inn årane her? Skal det gro heilt igjen i Ouaninou? Ver med å be om at Guds vilje må skje, den som er over all forstand!

Kjære krass kniv

Eg såg du skreiv i gjesteboka, det set eg pris på sjølv om du er kritisk til det vi held på med. Eg vil gjerne svare på kritikken og håpar du tek deg tid til å lese den.

Eg reknar med du siktar til prosjektet vi driv i Abidjan når du meinar vi tvingar den kristne trua på nokon. Då vil eg tru du ikkje heilt har forstått korleis vi driv prosjektet. I alle fall verkar det som det er i utakt med slik eg opplever det.

Å vere kvit i Afrika eller nordmann i mange land er ofte ei utfordring. Eg kjenner til journalistar som seier dei er kristne i møte med andre kulturar fordi dei finn det for vanskeleg å forklare at dei er ikkjetruande.

sidan dette innlegget vart litt langt har eg lagt det inn litt lenger bak: HER