Retreat

Da har vi kommet hjem igjen etter fire dager på retreat sammen med alle de norske misjonærene i Mali. 39 voksne og 25 barn ble det da Normisjon (MPN), NMS/Frikirka (MELM) og NLM (Melci-Ma) samlet små og store sammen. I tillegg hadde vi besøk av Sven og Anne Kristin Aasmundstveit + tre ungdommer fra Norge. De stod for bibeltimer, familiesamling, noe av barneopplegget, kulturkveld og mye sang. Retreatet generelt var det MELM som arrangerte i år. Neste gang (om to år) er det Melci-Ma som skal være arrangør.Innimellom programpostene ble det mye tid til avslapping rundt og i bassenget - noe mange satte pris på. Vi hadde også volleyball og ballongleken med diverse ulike utfall. En egen time til isspising var det også satt opp, og køen var lang av forventningsfulle nordmenn i ulik størrelse da Jon Ivar kom med kjølebagen som inneholdt 10 liter is.Ellers har vi disse dagene lært at Hotel Mandé i Bamako serverer kylling minst en gang, gjerne to ganger for dagen:)

Quo Vadis?

Hvor går veien videre? Ja, dette spørsmålet dukker opp noen ganger i livet, for noen gjerne oftere enn for andre.

Vi reiste denne gang til Afrika for en periode på to år, og vi har hatt to fantastiske år her ute. Fått stått i et meningsfylt arbeid, fått mange nye venner, Hanne og Håvard har hatt en unik skolehverdag og vi har fått være friske og ikke minst trygge i Mali. Arbeidskontrakten vår med NLM går ut om to måneder. Huset er sagt opp, flybillettene kjøpt og med klumpen i halsen begynner vi nå så smått flytteprosessen. Vi sorterer: Gi bort, kaste, ta vare på, gi bort, kaste.... Om åtte uker setter vi oss på flyet fra Bamako og folk spør oss: Hvor drar dere da? Ja, hvor drar vi da?

Svaret er enkelt: Vi vet ikke. Det vi vet, er at vi er ikke ferdig med Mali og Vest-Afrika. Vi skulle gjerne ha vært her lenger om ting la seg til rette for det. Vi har pr i dag hverken jobb eller hus som står og venter på oss i Norge. Campingvogna vår på Åpta (Farsund) blir nok basen vår i sommer. Hvor og når vi flytter containeren vår med alt innboet vårt, gjenstår fortsatt å se.

Vi har et ønske om at Hanne og Håvard skal få kunne fortsette på en skole der det er lov å be for maten, på en skole der man tar elevene med på gudstjeneste, der det er ok å starte dagen med bønn og der Bibelen er rettesnor i undervisningen. Vi har sett hva det har fått bety for dem disse åra i Afrika. Og det vil ikke ha mindre betydning i Norge!

Vårt Quo Vadis spørsmål tar mer tid og energi fra oss enn vi har å gi slipp på akkurat nå. Timer foran pc'en på let etter hus og jobb gir både korte netter, stiv nakke og hodepine. Mest av alt ønsker vi å få være der Gud hadde tenkt å ha oss. Vi har fått erfare så langt i vårt liv at Han har hatt en vei for oss (selv om Han ofte har vist oss den i tolvte time). Vi tror Han har det denne gangen også. Vår bønn er nå å få leve i den fred om at Han vil vise oss veien videre når tiden er inne for det og å få ha ro til å gjøre arbeidsoppgavene våre her i Vest-Afrika disse siste ukene.

p.s. NLM mangler en lærer i Narena fra høsten (jeg har noen barn og en mann for mye til at jeg er en aktuell kandidat til den jobben) MEN er du singel, har du lærerutdannelse og har du lyst å jobbe på en liten skole med 1-2 elever i noen år, så ta kontakt med hovedkontoret til NLM ASAP.

Vi har vært på tur

Vi har vært på påskeferie i Elfenbeinskysten. Det var det landet vi bodde i da vi var nyfødt og fram til vi var 1 og 3 år. Nå har vi vært tilbake i dette landet tre ganger etter at vi kom til Mali, og det er alltid like gøy å komme til hovedstaden Abidjan. Der er det helt annerledes enn i Bamako.For eksempel er det INGEN mopeder på veiene, mens her i Bamako kryr det av dem overalt. Det er likevel mer trafikk i Abidjan, for det er så veldig mange biler der. Og flottere biler, biler som lager veier og kjørefelt der det ingen felt er.

En annen stor forskjell med Abidjan er at vi kan spise norsk Diplom-is der, og det gjør vi!Noe av det morsomste er å kjøre gokart. Det gjør vi også hver gang vi er der.Og så bader vi mye, mest på hotell Golf, der FN fortsatt har en base, så det er både væpna vakter, sandsekker og store FN biler på områdetmen vi drar også dagstur til kysten for å se havet og høre bølgene :)Men det er nesten like skittent i Abidjan som i Bamako, for her også kaster folk søppelet sitt i gatene....Det beste med denne turen var at vi hadde skolefri hele tiden og slapp å ta med oss lekser :) Dermed kunne vi gjøre mer ute.

Vi var på en kjempestor leketøysbutikk.Og vi var i en nasjonalpark. Der var vi inne i regnskogen. Og hele tiden hadde vi med oss guide med våpen.For å komme dit måtte vi ta båt. Da kjørte vi forbi sjimpanseøya. Vi ble rådet til å kjøpe med oss banan og brød, ellers ville sjimpansene kaste stein på oss om de ikke fikk noe av oss. Skal si det ble liv da vi kasta maten ut til dem!! De sloss og skrek om kapp for å få tak i den, men det ble nok til alle sammen, men det visste jo ikke de.Det aller kjekkeste med turen var nok at storebroren vår kom på besøk fra Norge.
Hilsen Hanne og Håvard

Påskefest

Andre år på rad fikk vi være med og feire den store påskefesten sammen med en menighet i Elfenbeinskysten. Enda en gang kunne vi synge sammen med våre mahou brødre og søstre: Han er oppstanden, Halleluja - på deres eget språk.

Denne påska var vi i Abidjan. Gudstjenesten begynte (fortsatt) kl. 07. Det ble en fin fest 1. påskedag i lokalet til Melci i Yopougon. Flere afrikanere fra andre kirker i byen hadde også møtt framfor å feire påskefest sammen med sine venner i mahoukirka.

Kona til evangelisten hadde forberedt et festmåltid som hun fraktet på hodet gjennom store deler av byen, ut og inn av bussen. Jenta deres hang på ryggen. Gutten deres var kommet i forveien sammen med møtelederen, en kristen mahou fra Ouaninou. Evangelisten selv var kommet enda tidligere for å forberede sin del av påskepreika.

Det slo meg under møtet hvilken sangglede mannfolka her ute har!!!

Rett utenfor kirkelokalet står ei dame og selger brød gjennom hele gudstjenesten. Hun har stadig kunder hos seg. Kirkedørene står åpne hele morgenen. I tillegg står det høytalere på trappa, slik at nabolaget skal kunne få med seg det som skjer i kirka. Her kan man altså få både i pose og sekk. Vil du være med og be for alle disse på utsida, at Guds Ord som blir sådd ut gjennom kirkedørene hver søndag kan falle i god jord og spire og gro hos dette folket som også trenger livets brød i tillegg til baguetten de tar med seg i armen når de går hjem?

Palmesøndag

Palmesøndag tilbrakte vi under palmene og bølgesuset i Grand Bassam etter først å ha vært på møte i forsamlingslokalet til Melci her i Abidjan.Allerede klokka 06.45 var vi på vei til møte, og vi var ikke de eneste. Langs veien møtte vi mange ivorianere som var like tidlig ute, med palmegrener i hendene. En ekstra palmesøndag stemning fikk vi da vi kjørte forbi dette opptoget som stod klar til avgang.Ikke like mange møtte opp på vårt møte, men en trofast gruppe møttest til sang, bønn og preike (Jon Ivar ble spurt om å tale i dag).Etter en lengre frokost nummer to, satte vi oss i bilen og kjørte den timen det tar oss å forflytte oss til Grand Bassam, kolononimakta sitt første sete i landet, men i dag en deilig "badeplass". På grunn av sterke understrømninger i havet er det ikke duket for mye bading der, men gøy med bølgene er det likevel. Hotella ligger her på rekke og rad, det ene med finere basseng enn det andre. Hanne har det travelt med alt hun skal rekke:)Ananas er en god erstatning for is slike dager!

I Abidjan

Vi er for tiden i Elfenbeinskysten alle fire. Jon Ivar har en økt på tre uker her nede denne gangen, og ettersom vi har Spring Break på skolen to av de ukene, kunne vi reise ned og besøke ham. På fredag kommer også Øyvind for å ta sin påskeferie sammen med oss. Jeg føler meg rik som har fått være tilbake i Elfenbeinskysten tre ganger i løpet av de siste to åra (blir ikke rik på penger, for billettene er ikke gratis, men på annen rikdom som ikke måles i kontanter). For Jon Ivar blir det 11 turer på denne tida. Det kjennes alltid like godt å være tilbake - som å komme hjem igjen til noe.

Jon Ivar bruker mye av dagene til å gå gjennom arbeidsoppgaver med ham som skal overta når vår arbeidskontrakt går ut i juni. Hanne , Håvard og jeg nyter rolige dager ved bassengkanten eller med en bok på gjestehuset. Litt butikkshopping har det også blitt. Go-cart kjøring har vi sagt vi må vente med til Øyvind kommer :) For første gang slipper vi å jobbe med skolearbeid mens vi er her. Det kjennes veldig deilig for både mor og barn.

I dag og fram til fredag står alle flaggstengene i byen med flagget på halv stang. Da vi kom på søndag, kjørte vi forbi den store fotballstadion i byen der det var stor kø for å komme inn for å se kvalifiseringskampen mellom Elfenbeinskysten og Malawi. Bare to timer senere kollapset en vegg på stadion med 50.000 tilskuere tilstede. 19 mennesker ble meldt omkommet og over 130 såret. Det brøt ut panikk blant publikum og politiet måtte bruke tåregass for å "roe ned" folkemengden. Norske medier meldte samme kveld om opprør i Elfenbeinskysten under fotballkamp. Vel, for et land som de siste syv åra virkelig har erfart hva opprør er og har ført til her i landet, så var det en lite passende overskrift på tragedien som skjedde på fotballstadion. På alle VM kvalifiseringskampene som skulle spilles rundt om i verden i kveld, skulle det være ett minutt stillhet for ofrene fra søndagens fotballkamp her i landet.

Internett er ustabilt på gjestehuset for tiden - så for å være på den sikre siden, så nytter vi anledningen til å ønske dere alle en god påske - med eller uten snø. En spesiell hilsen til alle dere som skal på påskeleir. Vi håper dere får det flott. Vi planlegger å dra til San Pedro i påskedagene - Hanne og Håvard har noen strender der de gjerne skulle hatt Øyvind meg seg på.