På gamle stier

Det er mandag formiddag og 10 dager siden vi dro fra Bamako. Vi har hatt en flott rundreise i Elfenbeinskysten, vært på mange gamle trakter, og fått truffet mange kjente fra alle åra vi hadde i dette landet.

Første stopp var Ouaninou der vi blant annet var med på påskegudstjeneste 1. Påskedag. Vi besøkte også landsbyene Koonan og Touba og kjente vi har der. Fra Ouaninou gikk veien videre sørover (via et stopp i Man) til Yamoussoukro der vi var et døgn, før vi kjørte de siste timene til Abidjan.

Her bor vi på gjestehuset til misjonen vår, og etter å ha reist rundt i landet og sett masse trist av ødelagte bygninger, ikke minst våre egne hus i nord, var det en fryd å komme til gjestehuset vårt og se hvor fint alt var her. De tre som jobber her på tomta (en inne og to vakter ute), har virkelig gjort sitt for å ta vare på eiendommen vår. Det var rent og fint både inne og ute.

Vi fikk ha fire dager sammen her i storbyen før Torbjørn og Øyvind måtte sette seg på flyet til Norge for å ta fatt på skolearbeidet igjen. Disse dagene ble brukt på våre tidligere favorittsteder, så som go-cart banen, libaneseren som selger Diplom-is på deux-plateau, vietnameseren med sine frityrstekte reker på Cocody, stranda og bølgene i Grand Bassam, bassenget på Golf Hotel, grillspidda på alokodromen. Det var der alt sammen, akkurat slik vi husket det fra 6 år tilbake.

Også fuktigheten i Abidjan er den samme. Hanne går konstant rundt med mange korketrekkere i håret, og vi tørker dråper fra føtter, armer, hake og hals.

Det har vært en rundtur på gamle stier med mange følelser; mye glede, også sorg, litt spenning, noe frustrasjon, mange spørsmål og enda flere bønneemner. Men mest av alt er vi takknemlig for å ha fått anledning til å kunne ta turen tilbake til landet vårt, hele familien. Vi håper å kunne komme tilbake med litt mer utfyllende innlegg fra flere av stoppa og opplevelsene våre.

Muhammeds fødselsdag og andre fridagar

I år fall Muhammeds fødselsdag saman med skjærtorsdag. Gadafi har brukt den til å skjelle ut vesten og å påstå at Bibelen er ei forfalsking, medan i Noreg blir dagen moderat feira.

Her i Mali er også feiringa moderat. Då er påska med kjempe-egg i sjokolade på fransk vis meir framme i dagen. Men køar var det over alt på onsdag grunna denne fødselsdagen, og torsdag var det offentleg fri, og kanskje blir det det i dag også sidan det blir ein dag klemt mellom ei langhelg og ein fridag. Som i Frankrike (igjen) er det også her berre 2. påskedag som er ekstra høgtidsdag i påska. (Gløymte å spørje nattevakta om dei sa noko på radioen i går kveld) Så har vi Muhammed sin namnedag på komande onsdag. Då blir det denne tysdagen som er ille inneklemt med fridagar igjen, men om det blir gjort noko med den får ein vel tidlegast vete seint kvelden i førevegen.

Dette er ikkje berre positivt med alle desse fridagane for eit land som ligg på botnen på verdsrankinga for økonomisk velstand. Dagleglivet for dei aller fleste har vel denne gongen vore nærmast normal, men dei offentlege kontora, bankar mm har brukt dagen til, ja kven veit......

Med alle desse usikre dagane heng vi oss på med vår usikkerheit. Vi fekk visum, berre ei god veke forseinka, til Elfenbeinskysten, eit døgn før det heile stengte. Men skilt på bilen vart det verre med. Så no tek vi ein mindre bil og reiser ein dag seinare. Avreise lørdag morgon kl. 05 Så håper vi at vi får feire påske i kyrkja i Ouaninou. Der skal Jesu forsoningsverk få vere i sentrum same kva Gadafi måtte meine....

Dersom alt går som vi håpar er vi tilbake med innlegg på bloggen om ei veke, då i Abidjan.

NLM i Vest - Afrika

Siden er under opparbeiding

Gjenforening

Da har vi gleden av å melde at familien igjen er samlet hjemme i Badalabougou, en av Bamakos mange bydeler. Torbjørn og Øyvind landa søndag kveld, etter å ha vært 2,5 døgn på reise fra hhv Sygna og KVS-Lyngdal. Hanne og Håvard hadde gardert seg ved å sove middag i to timer, så de var veldig klar for å være med til flyplassen for å møte storebrødrene igjen :)

Dagen i dag har nok gått med til å sove ut for de to langveisfarende, mens vi andre var på jobb og skole fra klokken 07. Vi får påskeferie først utpåpå langfredag. Da jeg kom hjem fra jobb kl 15.30 i dag, satt 10 sultne mennesker på terrassen vår, nybadet, og ventet på mat. Ja, selv i 40 graders varme må vi spise litt, men det går mest i vann for tiden..... (maten stod forøvrig på bordet da jeg kom inn, vel utført av en dyktig Mamadou).

Etter middag og noen omganger med div spill, fikk vi feiret Øyvinds bursdag med en kake også her i Bamako. Espen (ettåring) fikk også besøk i helga (4 stk), og nå, fem timer etter middag, spilles det fortsatt rundt bordet. Et ungdommelig preg over huset i kveld :)

Irene

Påskeleir

I dag vil vi sende en spesiell hilsen til de av dere som vi har fått gleden av å være sammen med på påskeleir på Lyngmo de siste fem åra! Dere har hver og en bidratt til at vi, både store og små, har mange gode minner fra flotte leirdager inne og ute på denne fine plassen i Hafslo. Vi humrer og ler over leirkvelder med Trond Kråvik i spissen, vi minnes fine samlinger der påskebudskapet stod i sentrum og det kiler i magen når vi tenker på slalombakkene på Heggmyrane.

I år blir nok veien til Lyngmo for lang for oss, men vi håper dere som får anledning til å reise, får noen flotte dager sammen i påskehelga. Og så håper vi at ingen trenger å reise til Lærdal i år pga en brukket arm, fot eller lårhals. Og enda en ting - vi håper at noen har overtatt tradisjonen med å ta med noen spill i kofferten :)




God påskeleir!!! Og hils gjengen fra oss

Malinkéforum

Tambaga ligg på slettene. Her får vinden fart på seg og virvlar støv på ein slik måte at ein ikkje er i tvil om at ein lever i utkanten av Sahara og at det er tørketid. Dagen kan vere grå av støv, eller heller raudlett som ein lett grilla nordmann med litt brunfarge frå før. Dagane går med til å flytte på det støvet som ein ikkje har fått i munn og nase. Det knasar under kulepennen når ein tek notat. Støvet kan du berre gløyme å halde ute, men lukka glas reduserer sandlasset i senga som ventar på deg til kvelden. Eine natta var det ikkje under 30 grader og noko varmare inne. Utan straum blir klim (aircondition) og takvifte berre ein draum om ein ikkje vil spandere på seg musikken frå eit støyande aggregat som osar bensin.
Totalt er det kring 4 millionar malinkéar i Vest-Afrika. Men talet variere ganske mykje. Joshua Projekt viser til 22 ulike grupper malinkéar med til saman 8,4 mill. 19 av desse er 100 % unådde.

Vi er ein av misjonane/kyrkjene som arbeider blant dei. I Tambaga var vi samla ca. 20 misjonærar/maliske pastorar for å dele erfaringar og visjonar for arbeidet.

Dei fleste av dei nasjonale kom frå etablerte kyrkjer som ikkje lenger er direkte støtta av misjonsorganisasjonen dei ein gong sprang ut frå. Vi var også tre lutherske misjonar (to norske og ein amerikansk) som er i startgropa på nye stader der evangeliet enno ikkje har nådd fram.

Her er mange språk og enno fleire utfordringar. Dei nasjonale kyrkjene seier at der misjonen har vore i mindre enn 40 år ser det ut som det er vanskeleg for kyrkja å etablere seg. Enkelte stader har den gått tilbake.

Trass eit tidkrevjande tolmodsprosjekt som er lagt på skuldrene våre, er det oppmuntrande at vi er fleire som har fått dette kallet og som kan arbeide saman kvar på vår plass. Så kan vi få stå saman og oppmuntre kvarandre, dele sorger og gleder, og ikkje minst dele Guds ord og be saman.

To dagar med samtalar vart avslutta med ein dag i faste og bøn der malinkéane og vi som arbeider her var hovudfokus.

Ikke ferdig i Elfenbeinskysten

”For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.” Es. 55, 8-9

Vi satt 10 misjonærer rundt bordet på årets misjonærkonferanse og snakket om arbeidet vårt i Vest-Afrika. Mye dreide seg om arbeidet i Elfenbeinskysten hvor 7 av oss hadde jobbet tidligere, de fleste av oss gjennom flere år. De første NLM misjonærene kom til landet i 1984, men fra november 2004 har vi ikke kunne hatt noen bosatt der pga borgerkrigen.

Misjonsstasjonen i Ouaninou i bakgrunnen

Vi har en stor tomt i Ouaninou med mange bygninger. Her hadde vi både den norske skolen, internat/gjestehus, kontorer og flere personalboliger. Pr i dag er alle disse i bruk av rebeller, men vi har tanker og visjoner om hvordan vi kan bruke bygningsmassen når vi får boligene tilbake. Vi som satt rundt bordet på konferansen ønsker at bygningene skal kunne brukes for at Guds rike kan vokse i mahouland, at mahouene kan få se hvem Jesus er og bli grunnfestet i troen på Ham. Mange gode planer ble lagt fram, vi snakket oss varm i trøya (eller rettere sagt hjertet, for trøya hadde vi ikke en gang med oss i den varmen vi har nå). Men den politiske situasjonen hindrer oss foreløpig i å få satt visjonene våre ut i virkelighet. Vi har heller ingen misjonærer å sende dit nå. Og enda verre – vil misjonen ha penger til å kunne sende ut nye misjonærer til oss om noen skulle komme og si de kan reise?

Menigheten i Koonan mangler en hyrde. Dioman har pr i dag ingen kristne i landsbyen. I Touba har vi en personalbolig, men ikke noe misjonsarbeid. Alt dette smerter oss som sitter så nærme landegrensen og har telefonkontakt med folket i området opp til flere ganger i uka.

I Abidjan har vi gjennom to år sendt radioprogram på mahou, men vi har ikke noen der som kan følge opp lytterne som evt. vil ha kontakt med oss i forbindelse med det de hører på radioen. Det samme gjelder i Toubaområdet hvor radioprogramma våre nå har blitt sendt i to måneder. Vi ønsker å flytte radioarbeidet til Abidjan og drive det derfra. Det nasjonale radioteamet vårt lengter etter å komme tilbake til landet sitt, og vi har misjonærer som står klar til å flytte med dem for å drive arbeidet fra ”hovedstaden” i Elfenbeinskysten. Det vil lette radioarbeidet vårt. Men den politiske situasjonen hindrer også dette forløpig.

Hvor lenge må vi vente? Hvor lenge bør vi vente? Vi er utålmodige og vil gjerne komme i gang/tilbake for vi er ikke ferdig i Elfenbeinskysten! Vi venter på fred og stabilitet i landet. Vi venter på ressurser til å kunne sende folk dit. Vi venter på folk som kan reise.

Ja, Herre, vis oss din vei!
Vi vil gå sammen med deg
på den veien du gir oss å gå!
Gi oss lys for vår fot,
gi oss styrke og mot!
Herre, led oss på veien din nå!
(Sanger 05 nr 123)

Vil du være med å be om fred i landet, om åpne dører, om villige sjeler, om åpne lommebøker og om Guds ledelse i arbeidet i Elfenbeinskysten?

Irene

Baseball i 38 grader

De to siste ukene har det nesten vært et ork å gå på baseball. Det er nemlig litt varmt for tiden. 18 tirsdager har jeg vært på baseball trening, og de seks siste gangene har faktisk Hanne også vært med. Men nå tar vi en pause - for de sier at temperaturen vil gå enda mer oppover de neste tre månedene.

Det har vært gøy å spille. Faktisk så spiller vi baseball noen ganger i gymmen på skolen også, men det heter ikke gym her, men P.E. Det betyr practical education. Det er heldigvis litt tidligere på dagen, men vi blir svett da også, og da har vi ikke noe basseng å gå til etterpå, men det har vi hjemme. Så i dag løp Hanne og jeg rett hjem og hoppet i bassenget etter baseball. Det var deilig. Vi savner ikke regn og slaps for tiden, men det hadde jo vært gøy å stå på snowboardet mitt igjen......

Nå har vi mange ting å glede oss til. Om tre dager kommer pappa hjem igjen etter en tur til Tambaga. Der er det mange folk samlet for å snakke om det å jobbe blant malinkefolket, som er det folket vår misjon prøver å fortelle om Jesus til. Og om 12 dager kommer Torbjørn og Øyvind hjem igjen til oss. Da skal vi reise på påskeferie. Men her får vi ikke påskeferie før langfredag kl. 12. Litt rart i grunnen, men vi blir vel vant til det. Mamma sier at sånn var det i Frankrike også da de gikk på skole der. Hilsen Håvard

Reading Month

Februar var lesemåned på skolen vår. På forhånd satte alle elevene opp et mål som vi skulle jobbe mot gjennom hele måneden. De som klarte å nå målet sitt, ble belønnet med en stor iskrem 29. februar :-) Det var elevrådet som kjøpte iskrem til oss.

Jeg skulle lese 30 bøker i løpet av februar, og jeg klarte det!!! Alle var på engelsk!!!

Håvard klarte også målet sitt. Han leste ikke så mange bøker som meg, men hans bøker var mye tjukkere enn mine. Jeg tror han leste nesten 500 sider.

Forrige fredag hadde vi Reading Celebration, og isen smakte kjempegodt. Vi fikk også et Reading Certificate som viste hva vi hadde lest.

Hanne

Gjester og gjestebok

Mange av dere har en for lang vei til å kunne stikke innom oss her i Badalabougou/Bamako for å slå av en prat eller dele siste nytt. Desto kjekkere er det da at vi registrerer at så mange av dere besøker bloggen vår med jevne mellomrom og således får et lite innblikk i livet vårt her sør for Sahara.

Vi har gjester fra mange ulike kanter av verden, både av folk vi kjenner litt, kjenner godt og ikke kjenner i det hele tatt. Vi har gjester som liker å lese hvordan Håvard og Hanne har det, andre liker å følge med på arbeidsdagen vår her i Mali. Noen interesserer seg mest for den afrikanske kulturen, mens andre igjen er opptatt av misjonsarbeidet vi er en del av. En gjestegruppe er kommende og tidligere misjonærer på feltet. Disse leter gjerne etter nyttige opplysninger å kunne ta med seg, eller et møte med nasjonale venner fra fortida.

Med andre ord, dere som er våre gjester på bloggen, har mange ulike grunner for å slumpe innom oss :) Og mange av disse grunnene vil vi prøve å gjøre vårt beste for å stette (men det betyr igjen at ikke alt er like interessant for alle, og det har vi full forståelse for).

Noen av dere er innom bloggen daglig, andre en gang i blant. Noen kom bare helt tilfeldig innom fordi de søkte på et ord på google som vi tilfeldigvis hadde i en tekst.

Uansett grunn og frekvens, vi har her laget ei gjestebok der du som vår gjest kan legge igjen en liten hilsen om du har lyst til det. Vi kan se hvilke land våre lesere sitter i og hvor dere har serveren deres (by/tettsted), men for oss hadde det jo vært litt kjekt å vite hvem vi har hatt besøk av :-) Utfordringen er herved gitt!