Kidnappet og funnet igjen

I går fikk vi denne mailen fra noen av våre beste venner her i Mali (amerikansk misjonærfamilie):

"Our houseworker, Esther Diarra, and her family are currently going through a very difficult time. Their ten year-old son never returned home from school the day before yesterday, and there has been no word from him since. They along with many in their church have been asking everyone they know, and looking everywhere. Radio stations have also been making announcements concerning the disappearance of Emmanuel (goes by the name "Baba.) He attends the deaf school in Niamakoro and lives close by. If you hear anything about where he might be, please let us know. At this point they have no leads. Please pray for this family, and for Emmanuel. We are really hurting for all of them.

Thank you, Steve and Becky"

Det steg mange bønner opp til Gud for denne gutten det neste døgnet, både her i Bamako men også mange andre steder. I dag fikk vi denne mailen da vi kom hjem fra jobb:

"We have WONDERFUL news! Emmanuel has come home! In hearing the details of what has happened, there is no doubt that God worked on behalf of the hundreds of people who were praying. We do not yet know all the details, but Emmanuel had in fact been kidnapped. He was taken by motorcycle to another area where he was tied up. At some point last night the man/ men decided that they didn't want him, and dropped him off in the area where he had been taken from. By now it was dark, and he had no idea where he was. This morning someone found him crying, realized that he was lost, and drove the streets trying to find his home. They first came upon the place where they had recently moved from, where people told him how to get to where he is currently living. I can only imagine the reunion when this man brought their son home to them this morning! He was scared, tired, hungry and dehydrated, but also ALIVE and HOME!

We know without any doubt that Emmanuel is back home with his family because God answers prayer. First of all, the man decided that he didn't want him. Secondly, he actually drove him back to his area and dropped him off! Men like this don't respect human life. It would have been easier to have just left him where he was than go through the hassle/ risk of bringing him back.

Our prayer now is that God would use this situation to bring many to Him. Our faith has been bolstered, and the faith of Emmanuel and his family has certainly been strengthened. God truly can take an awful situation and do something amazing with it! I had started out this email by saying "unbelievable" news, but had to change it. God's working isn't unbelievable at all- it is what He promises to do. But it most definitely IS wonderful!

Thanks for all your prayers, Steve and Becky"

Vi gleder oss sammen med våre venner. Gutten bor i nabolaget til skolen vår, og det hele kom ganske nært på oss. Kidnapperne ville selge ham som "slave", men da de skjønte at han ikke kunne snakke (Emmanuel er døv), ville de kvitte seg med ham. Vær fortsatt med og be for ham og familien hans (maliere) etter det de har vært gjennom.

Pakkevegring

Rundt i hjemma til venner og kollegaer som nå snart flytter fra Mali, står det tønner og kasser som er i ferd med å bli fylt opp. Jeg bruker ikke lang tid når jeg passerer disse tønnene for å komme inn til dem jeg skal besøke. Jeg takker for at det ikke er min tur til å flytte denne sommeren. Ved nærmere ettertanke så har jeg, siden jeg flyttet hjemmefra for 25 år siden for å begynne på Sygna vidaregånde skule, flyttet ikke mindre enn 22 ganger (flytting defineres i dette tilfellet som skifte av hus der jeg har bodd i mer enn tre måneder i strekk). De siste 15 gangene har vi hatt med ett barn eller fire. Det snakkes om å ha løse teltplugger, men akkurat nå har jeg festa pluggene her i Mali, og det føles veldig godt.

Men vi skal på ferie snart. Kollegaer i Elfenbeinskysten brukte å le når vår familie skulle ut på tur. Flere dager før avreise kunne de si "Ja, Irene er vel ferdig å pakke." Vel, enten overdrev de fælt med meg, eller så har tidene forandret seg mye. Faktum er at nå, to dager før vi setter oss på flyet til Norge, så har jeg knapt funnet fram koffertene og langt mindre hva jeg skal ha oppi dem. Dersom det er noe som heter pakkevegring, så ligger det nok en dose av det i kroppen min. Selv ungene begynner å synes at det går seint nå. "Kor tid skal vi egentlig begynne å pakke, mamma?" spør de. Jeg har ikke akkurat vært lei meg for alle grunnene til utsettelse, men nå er både teamsamling, styremøte og bønnemøte (tre dager på rad i vår stue) over, så da er det vel ingen vei utenom lenger.

Pakkingen er ikke over ved å pakke en koffert eller fire med seg herfra, for vi har minimalt her som vi kan bruke på ferie i Norge. Nei, vi må hente fram nye kofferter i Norge når vi lander, og forhåpentligvis finner vi litt varmere tøy og sko som vi har lagret 20 min fra flyplassen. Å pakke for en misjonærfamilie er et stort stykke sorteringsarbeid. Som et puslespill, der man må vite hvor de ulike brikkene befinner seg, slik at hele familien til en hver tid skal ha det de trenger der og da :-) Hodet mitt er for tiden harddisken hvor dette sorterinssystemet er lagret. Nå må jeg bare finne rett knapp å trykke på, slik at informasjonen kommer fram igjen..... Faren er at noen har flyttet på filer uten min viten, for det er ikke bare i Mali at folk flytter. Jeg frykter at det står kasser og tønner 20 min fra flyplassen i Bergen også..... Og hvor er koffertene mine da......
Irene
(ps bildet er fortsatt et illustrasjonsbilde....)

Teamsamling med avskjed

I dag var alle NLM misjonærene som for tiden er i Vest-Afrika samlet til teamsamling. Det er både interessant og kjekt å få en oppdatering på hva hver enkelt holder på med akkurat nå. Vi står i nokså ulike arbeidsoppgaver, vi som er på feltet i år. Men ved å dele sorger og gleder i arbeidet får man en sterkere følelse av at dette arbeidet står vi sammen om.

Samtidig hadde vi i dag en avskjedsmarkering for alle dem som nå reiser hjem, enten for ett års hjemmeopphold eller etter endt opphold i Mali. De som reiser hjem har vært ute i hhv fem, fire, to og ett år, og alle kunne fortelle om en innholdsrik tid i Vest-Afrika på mange områder.

Det blir stor utskiftning i flokken til høsten. Her er gjengen som reiser til Norge om et par uker. Takk for tida vi har fått hatt sammen dette året!






Og her er de som blir igjen i Vest-Afrika.

Heldigvis venter vi tre nye familier og en miljøarbeider ut i august.

Vi ønsker dem varmt velkommen.

Noe nytt?

Ja, det burde vi jo kommet med. Om ikke annet så for at ikke 17. mai hilsenen skal stå som øverste innlegg, nå mange dager etter at nasjonaldagen er over.

Men hva skal man så skrive om?
- at strømmen er fryktelig ustadig for tiden og det hender vi våkner om natta av at alt står stille og vi føler vi er i et drivhus, eller
- at vannet i badebassenget vårt er varmere enn det vi dusjer oss i for tida, eller
- at ungene går i bursdagsselskap flere ganger i uka nå, for alle sommerbarna vil feire bursdagen sin før ferien, eller
- at lærerdagene er travle med alt som skal gjøres ferdig før skoledøra lukkes for sommeren, eller
- at Jon Ivar jobber om kapp med klokka for å få nytt kontor og gjestehus innflyttingsklart før han setter seg på flyet om 8 dager, eller
- at Håvard og Hanne nå holder på med siste arbeidsplanen sin på globalskolen og gleder seg til ferie også fra lekseinnleveringer i Norge, eller
- at Irene er i full gang med å innrede klasserom for de norske elevene til høsten, eller
- at vi har startet avskjedsrunden med gode venner som forlater Mali for godt eller for en stund

Ingenting av dette høres særlig spennende ut, men det er hverdagen vår for tiden....

Gratulerer med dagen

Frå den norske kolonien i Bamako vil vi gratulere så mykje med dagen til alle landsmenn i det fjerne og på havet .....

Dagens 17. mai program i grove trekk:

08:00 - 10:00 Ann's sale (Afrika marked to ganger i året)
10:00 - 12:00 Vi handler rømme, planter, gardiner og sofatrekk
12:00 - 13:45 Vi jobber med det vi handla og litt til :)
14:00 - 14:30 17. mai tog rundt huset vårt, for ca 25 nordmenn
14:30 - 15:30 Pølser m/brød, is og brus mm
15:30 - 17.15 Leikar
17:15 - 17:30 17. mai tale ved Kai Even Bjørdal
17:30 - 19:00 Kaffi, kaker og bading


Dagens musikkorps: H.M.Kongens Gardes Musikkorps
Dagens vêrmelding
kl 12, 18 og ved midnatt

35°	36°	29°

Maksimumstemperatur 40 grader C

jonivar

Kl. 22.00: Da er gjestene gått, tunet rydda og ungene i seng, og vi kan atter en gang se tilbake på en kjekk 17. mai i Afrika!! Se bilder fra dagen vår her :-) Du stopper bildet og tekst kommer opp ved å ta pila over det.

Kuhjerte og andre hjerter

I science har vi hatt "kroppen vår" som emne nå og alle i klassen min måtte velge noe som vi skulle undervise de andre elevene om i science. Vi skulle rett og slett være lærer i en time.

Jeg valgte hjertet. På biblioteket vårt fant jeg flere bøker om hjertet så jeg hadde litt av hvert å fortelle. Visste dere at hjertet pumper 7000-8000 liter blod hver dag?

En lærer på skolen hadde et kuhjerte i fryseren som jeg fikk låne for å vise til klassen. Det syntes de var veldig spennende.

De måtte også gjøre en test på hvordan pulsen vår forandrer seg når de hadde hoppet og løpt i ett minutt. Det var litt vanskelig å få de til å høre etter etter at de hadde løpt sånn. Men noen fikk se at modellkittet på håndleddet beveget seg en del etter løperunden.

Det var litt gøy å være lærer men jeg slulle ønske de ikke bråkte sånn på slutten av timen.

Hilsen Håvard

En ny sjanse

To små og en stor her i huset fikk på søndag en ny sjanse som de brukte for alt det den var verdt!

Andre søndag i februar gikk nokså normalt for seg her i huset. Ingen aviser eller andre media som på forhånd hadde fortalt mann og barn at en morsdag var rundt hjørnet. Nå gjorde riktignok regionlederen vår fra Norge et bra forsøk rundt frokostbordet den dagen, men toget var liksom gått da, virka det på de tre friborgene som så på hverandre og deretter på mora i huset.

Nå er vi i den situasjonen at ungene våre går på en amerikansk/internasjonal skole, Irene jobber på samme skolen, Håvard og Hanne har amerikanske venner som de leker med i fritida, hele familen går på amerikansk/internasjonal gudstjeneste/søndagsskole og vi voksne har mange amerikanske venner. Vi kunne med andre ord ikke unngå å få med oss at det var morsdag i Amerika på søndag, og som amerikanere flest, så ble dagen rikelig feiret, også av amerikanere i Mali.

På skolen lagde barna kort og gaver, mannfolka slo seg sammen og gikk på byen og handla gull, venner sendte gratulasjonshilsner til hverandre og hjemme stod mann og barn på pinne for å gjøre alt som måtte gjøres den dagen. Det var i det hele tatt Morsdag med stor M, også for en norsk mamma :-) Banansplitten på Broadway café var delicious!


Takk Hanne, Håvard og Jon Ivar for en fantastisk dag!!

Visste dere at ...

Visste dere at jeg har min egen bensinstasjon her i Mali, ja, faktisk opp til flere. Og egne bensinbiler...

Hilsen Hanne

13 år sidan sist

NB! Dette innlegget er berre for spesielt interesserte.

Det er ikkje ofte eg har kjensla av å oppleve 17 mai, julaftan og fødselsdag på same tid. Men i går var det eit av desse få tilfella.

Ikkje sidan eg tilfeldig kom over nokre boksar i Abidjan i 1995 har eg drukke Hires. Ein brus som onkel Nils (min morbror) laga i mange år og som hadde fast plass i alle stor høve som dåp, konfirmasjon, bryllaup og jul.

Det er ikkje ofte eg er mot genmanipulert mat. Men det har slike uheldige konsekvensar at det ikkje er rå å få tak i Hires/Root Beer i Noreg. Det er verkeleg ei skam.

Men altså i Bamako, med nokre av våre gode amerikanske ambassadevener fekk eg i går ein boks og nytte den vel der på bassengkanten. Takk til Stan og Christy. Men ikkje nok med det , eg fekk med to boksar heim også. Dei to skal også nytast med nesten sanselaus glede og igjen takk til Stan og Christy samt onkel Nils som let oss få del i denne drikken for mange år sidan.

Dioman

Vi har lenge vore opptekne av kven som kan reise til Dioman etter at evangelist Samuel døydde i fjor sommar. Det har vore i hendene på kyrkja i Ouaninou, medan vi har vore ein støttespelar i prosessen. Vi kan nok vere skuffa over ein del av det som skjer i ein slik prosess. Her som i Noreg ser vi at dei som gjerne har mest ureint mjøl i posen sjølv, er dei største motstandarane for nye tiltak.

Vi håpte lenge at Abraham skulle få reise dit. Han er ein moden kristen med eit godt vitnesbyrd, og han var sjølv klar til å flytte til Dioman. Men mange i kyrkjelyden stemte imot det, og no i vår døydde også faren hans. Dermed vart det naturleg at han flytta heim til landsbyen sin som er om lag 15 km frå Dioman.

Så har vi ein av dei nye kristne som har akseptert å reise dit. Han er ein av dei to som vart døypte på bibelkurset i år. Han har vakse opp med misjonen og misjonærane som nabo. Han har også ein storebror som har vore ein kristen i lengre tid.

Med sykkel kan han få besøk av Abraham om søndagane. Slik kan desse to saman vere vitne i Dioman. Ingen av dei er lønna av misjonen. Arbeidet på åkeren skal vere levebrødet. Afrikanske teltmakarmisjonærar.

Ver gjerne med å be for desse to og at dei må få ha eit godt vitnesbyrd der dei ferdast.

Misjonsløp

Det er mange måter å samle inn penger på til misjonen. Russen på Sygna er i år som i fjor en viktig medspiller i arbeidet her i Vest-Afrika. De samler inn penger - mange penger - på mange måter.

I går gikk vårens misjonsløp av stabelen på idrettsbanen i Balestrand. Mange løp - langt, mens andre hadde det mer komfortabelt....

Men penger ble det ut av det. Over 130.000 kroner klarte denne gjengen å samle inn til misjonsprosjektet deres i Mali/Elfenbeinskysten på 1,5 timer. Det står respekt av slikt!
(bilda er lånt fra skolens hjemmeside)

Ny merkedag for radioen

I dag skal våre nasjonale medarbeidarar for fyrste gong lage radiosending på direkten. Det skjer i studio i Abidjan. Då skal, for fyrste gong også, evangelisten vår der invitere til forsamlingslokalet vårt der. Vi håper det er med og aktualiserer sendingane og skaper trongen til å kome i kontakt med andre kristne.Studio i Abidjan

Vi ynskjer å kunne flytte radioteamet tilbake til Abidjan, slik vil dei kunne ha fleire sendingar på denne måten, samt ha andre aktuelle opptak i bydelane og i forsamlingslokalet.

Fatou og Somaïla

Tilføyd fredag:
Vi har nå fått informasjon om at radiosendingen var veldig vellykket!! Se Sæths blogg.

Uro i den maliske skolen

Lærerne i den offentlige skolen i Mali valgte mandag denne uka å gå ut i streik. Dagen var nøye planlagt. Dette var nemlig en viktig eksamensdag for mange av studentene her i landet. Ved å gå ut i streik en slik dag, ville de skikkelig bli lagt merke til, og det var ett av deres mål. Lærerne er misfornøyde med lønnen sin og vil ha mer penger, andre kilder sier de ikke har fått utbetalt lønn på en stund.

Hva førte dette til? Jo, studentene i de offentlige skolene fikk ikke tatt eksamen. Studenter på ulike private skoler, derimot, kunne mandag morgen begynne sin eksamensdag. Men ganske raskt ble de avbrutt av studenter fra de offentlige skolene, som slett ikke ville at disse andre studentene skulle få bedre utbytte av skoleåret enn dem selv. De gikk i gang med å ødelegge skolebygninger og inventar, stjele utstyr, voldshandlinger oppstod og eksamensdagen var ødelagt for alle studentene. Andre igjen lot sinnet sitt gå utover småskoletrinn, som i alle fall ikke hadde eksamen denne dagen.

De maliske skolene ble stengt og flere er stengt fortsatt. Det er ikke satt noen dato for når de åpner igjen. Streiken er uheldig for alle studentene som nå ikke får gjort sine eksamener som planlagt, og som i verste fall får et blankt år å vise til.

Vi har så langt opplevd Mali som et særdeles fredelig land og folket her som et rolig og sindig folk. Men nå er befolkningen selv bekymret over hva studentene kan finne på av dumme handlinger i kjølvannet av det som startet mandag. Det er blant annet mye stjeling i byen for tida.

Politiet øynet nok uro på mandag, for de var på plass rundt skolene, spesielt de private, allerede før skoledagen startet. Våre 1. og 2. klassinger på BCA måtte gå inn fra utegymmen sin på grunn av uro fra omliggende skoler. Heldigvis har vår skole fått være i fred så langt. Vi er nok ikke målgruppa deres, men i opphetede situasjoner vet en aldri hva folk kan finne på.

Irene

Bak tegnebordet igjen

Arbeidet som stedlig representant byr på meget varierte oppgaver dette året. For tiden er Jon Ivar bygningsmann og har flere folk i arbeid fra morgen til kveld. Murer skal støpes, dører flyttes, vegger males, basseng graves, trær kuttes og kjekkest av alt: Kjøkken skal lages :-)

Jon Ivar har dermed tatt fram PC'n og sitter og koser seg med å tegne kjøkken og finne best mulig løsninger for ett og hitt. Ikke mindre enn to kjøkken skal på plass til 1. august i det nye huset misjonen har leid som kontor, gjestehus og bolig. Da kommer det vel med arbeidserfaring fra Hamran kjøkkenfabrikk, som Jon Ivar også har rukket å få med seg her i livet.

Denne uka gikk det første flyttelasset med kontorutstyr fra den ene siden av elva Niger og over til den andre siden. Senere flytter gjestehusmøbler og inventar etter. Nå får vi samlet alt på ett sted og håper på en mer lettvint måte å administrere det på.

Jon Ivar har allerede fått prøvd ut sin nye arbeidsvei, og det tok nøyaktig fem minutter på sykkel.

Jon Ivar tar en pust i bakken og nyter utsikten fra taket på det nye boligkomplekset