Forskjeller i hverdagen

Å komme tilbake til Afrika etter 6 år i Norge var både som å komme hjem igjen OG som å komme til en ny plass. Ja, for vi kom jo både til en helt ny plass og til et helt nytt land. Selv om mye er likt fra det Afrika vi forlot i 2001, så er livet i storbyen Bamako NOE annerledes enn livet i landsbyen Ouaninou i Elfenbeinskysten

I Ouaninou måtte jeg kjøpe kjøtt hos slakteren på markedet, og søndagen var en sikker dag for å få ferskt kjøtt. Så var det å stå timesvis ved kjøkkenbenken og partere låret, noe til steik, noe til fileer og mye til kjøttdeig som igjen ble til både kjøttkaker og karbonader. I Bamako kan jeg kjøpe ferdig steik og kjøttdeig, ja, til og med karbonadekaker, direkte på butikken, - uten fluer og div innmat med på kjøpet.

I Ouaninou levde det i melsekken (50 kg), og alt melet måtte siktes før det ble brukt til matlaging. Nå kjøper jeg mel på butikken, ferdig oppdelt i 1-kgs poser – uten blindpassasjerer.

I Ouaninou ”sloss” hushjelpene og andre forbi- passerende om å få tomme bokser og flasker når de hvite ville kvitte seg med avfallet sitt. Her kaster hushjelpa blikkboksene hvis jeg ikke sier at jeg vil ha dem. Og en dag ringte det på døra; en mann kom syklende og ville kjøpe tomme vannflasker av meg!

I Ouaninou bodde vi åpent og fritt, med god utsikt og mange forbipasserende som slo av en prat. I storbyen bor vi bak en port, med høye gjerder, og ser verken naboen eller forbipas- serende. Vi bare hører dem veldig godt.

I landsbyen kunne vi trekke inn frisk luft flere ganger i døgnet. Her tømmer vi nesen for eksos og annet svart rusk hver kveld.

I den muslimske landsbyen måtte vi kjøre to timer for å kunne bade. I storbyen går vi to steg utenfor terrassen vår og vi er i bassenget.

I Ouaninou ble vi forskrekket dersom vi så en hvit person som ikke jobbet for NLM. Her i Bamako ser vi stadig mange ulike nasjonaliteter, og forvirringen er alltid like stor når en skal åpne munnen, for hvilket språk kan jeg snakke til deg?

I Ouaninou bodde det ca 3-5.000 mennesker, og de fleste kjente hverandre. Bamako har 1-1,5 millioner innbyggere, og jeg vet ikke hvem som bor i gata vår ennå.

I Ouaninou kunne barna våre løpe over tunet til skolen på noen sekunder. Nå må de kjøre i taxi i ti minutter sammen med tusenvis av andre mer eller mindre trygge kjøretøyer på veiene.

Rusleturene i landsbyen i Ouaninou for å handle på markedet er byttet ut med travle gater med bråk og eksos.

Men muslimene på bønneteppene sine minner oss på at vi er i Afrika igjen i samme ærend som sist, selv om de ytre forholda har forandra seg. Vi skal få være med å bringe videre budskapet som englene kom med til gjeterne julenatt, om Frelseren som var kommet for alle folkeslag. Det trengs ingen bønneteppe for å be til Ham, det trengs ingen fastemåned for å nå himmelen og ikke må vi dra til Mekka heller. Rundt oss ser vi tusenvis av mennesker som fortsatt er uvitende om dette. Derfor er vi Bamako nå.

Irene