I kveld kom tiden for enda en avskjed. Torbjørn og Øyvind er nå på flyet, på vei til Paris i natt. Vi kan se tilbake på to fine uker sammen med dem, der både små og store har kost seg i hverandres selskap.
Avskjedsstunder med familen er nok den delen av kallet som koster mest. Men vi er heldige, for når tårene faller og vi savner noen, betyr det at vi har noen som vi er glad i, og som er glad i oss! Det er ikke alle i dag som kan kjenne akkurat det. Så ser vi alle velsignelsene rundt oss som vi har fått når vi er her vi er. Vi erfarer stadig at vi har fått veldig mye igjen for det det har kostet å bryte opp og begynne på nytt sted - igjen.
Så er det noen i Norge som er med og gjør det mulig for oss å være her i Mali mens guttene er i Norge. Takk til søster og/eller svoger som i morgen står på Gardermoen og tar i mot guttene og hjelper dem og bagasjen til å komme på buss vestover og tog sørover (vi bare håper og ber om at veiene i morgen er mer kjørbare enn i dag der nord...). Og takk til venner på sørlandet som sent i morgen kveld står på Snartemo og tar Øyvind den siste biten ned til skolen sin. Og dere andre som tar en telefon til dem i ny og ne, ordner noe praktisk for dem eller åpner hjemmet deres for dem når de trenger noe annet enn et internatrom. Takk skal dere ha!
Men allikevel - det falt noen tårer i kveld når det ble stille i huset. Hva gjør jeg nå? Min kjære mor pleier å gå i gang med sengtøy og husvask for å døyve smerten når barn og barnebarn forlater huset etter koselige dager sammen. Men huset vasket hushjelpa i formiddag, og sengtøyet etter guttene er allerede vasket... Men jeg kan begynne å ta ned juletreet. Juleferien er definitivt over.....
Takk for et koselig besøk, Torbjørn og Øyvind!Irene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar