Trygt tilbake i Bamako

Da er vi vel hjemme igjen - etter to dager i bil à 10 t pr dag. Veistanderen var noe variert og styrte dermed farten. Med oss i bilen hadde vi tre misjonsskolestudenter fra Fjellhaug, som skal være i Vest-Afrika i fire uker. Første stoppet deres var Abidjan, hvor Jon Ivar viste dem rundt i fire dager og informerte dem om arbeidet vårt der. Jeg og barna hadde skole på gjestehuset hver formiddag og badet om ettermiddagene.

Fredag morgen trykket vi oss sammen (bokstavelig talt), 7 personer i en 6 seters Hi-lux, og startet den 1250 km lange returen til Bamako. Fra Abidjan kjørte vi til Yamoussoukro, hvor misjonsstudentene fikk sett både katedralen og noen av krokodillene. Deretter fortsatte vi rett nordover gjennom landet, via Bouaké, Korhogo og Ferké, en vei vi aldri hadde kjørt før, så det var en ny og flott opplevelse. Det slår oss gang på gang hvor frodig det er i Elfenbeinskysten. Da vi nærma oss grensa til Mali, ble steppelandskapet mer og mer dominerende og grønnfargen mer og mer borte. I Bouaké har rebellene basen sin, og det merktes på antall rebeller som patruljerte i gatene. I samme by finner vi en stor delegasjon franske soldater, som er en del av den fredsbevarende styrken. Også UN (FN-styrken) er godt representert i denne delen av landet, blant annet for å passe på de franske styrkene.

Vi merker at vi har blitt bært på bønnevinger på denne turen. Alt har gått så fint, fra rebellenes kontrollposter til at vi har fått være friske hele tiden. På hver rebellpost ble vi stoppet, men helst for at de ville ha penger til å kjøpe seg te og sukker. Vi gav dem bibeltraktater i stedet, og det tok de gladelig imot. Dess nærmere vi kom Maligrensa, dess ivrigere ble barna i baksetet på at nå var de snart tilbake til sitt land. Og da vi kom til Bamako, pekte de ivrig på den ene kjente tingen etter den andre for misjonsstudenetene i bilen. Så godt å merke at de hadde noe kjent som de kom hjem til, og som de gledet seg over! Vi voksne har nok mye av hjertet vårt i Elfenbeinskysten fortsatt og reiste derfra med vemod, men det var godt å merke at både natur, smil, språk og nye venner på den andre siden av grensa gjorde sitt til at også vi ble smittet av barnas hjemkomstglede. Konklusjonen må bli at vi har venner, røtter, minner og hjemfølelse mange steder etter hvert, og klarer en å se dette som en rikdom, ja, da er vi jo virkelig rike :)

Et sterkt eksempel på "Hvor er hjemme"- spørsmålet, fikk jeg på vei fra Ouaninou til Abidjan, da Jon Ivar viser Hanne bambus som vokser langs veien. "Sånn er det møblene på terrassen vår er laget av", sa han til jenta i framsetet. Det var da det ble svart i hodet mitt i fem sekunder. Jeg strevde for livet for å finne svaret på tre spørsmål: Har jeg en terrasse? Hvor er den?? Og hva har jeg der nå??? Det var skikkelig ubehagelig, for i løpet av disse sekundene var jeg ikke i stand til å finne ut hvor jeg bodde, det ble en såkalt black-out, og det føltes ekkelt. Jeg hadde plutselig mistet taket på noe vesentlig i livet. Jeg fòr gjennom Ouaninou, Førde, Bergen, Lyngdal, Tysnes, før jeg kom på huset vårt i Bamako, der vi faktisk har en terrasse med bambusmøbler ....

Det var godt å stige ut av bilen da vi endelig kom hjem. Mens vi i Abidjan hadde mye regn noen dager, hadde det i Bamako bare regnet pitte litt èn dag. Vi må nok fortsatt vente noen uker før regntida setter inn for fullt her. Selv om alle vindu og dører (i den grad de er tette) hadde vært igjen i løpet av dise to ukenen vi hadde vært borte, så var det et rødt lag støv over det meste i huset. Bamako, verdens største sandkasse, fornektet seg ikke. Men fuktigheten fra Abidjan slapp vi unna - enn så lenge. Det var deilig å gå fra 80 % til bare 30 % luftfuktighet. Da gjorde det ikke så mye at gradestokken viste adskillig mer i Bamako enn i Abidjan :) Den som var mest glad for å være framme og kunne sette bilen i fra seg, var nok Jon Ivar, som de siste 14 dagene hadde kjørt 3300 km. Ryggen var ikke helt på parti med ham disse dagene.

Takk til slekt og venner som har gitt oss tilbakemelding på at dere har syntes det har vært kjekt å følge oss på denne turen. Det setter vi stor pris på. Vi kan ikke love at vi er helt ferdig med glimta fra turen ennå, men vi får se hva som kommer etter hvert :)
Ha en fin helg videre!

Irene