Tilbake i Ouaninou

”Han er oppstanden, halleluja, Lov Ham og pris Ham, halleluja”

Slik lød det, på mahou, fra kirka i Ouaninou 1. Påskedag. Sangen som vi også synger på norsk, får en egen dimensjon over seg denne søndagsmorgen når vi nettopp har lest om kvinnene som kom til den tomme grava. Mesteren er ikke her – Han er oppstanden.

Vel 20 voksne og 5 barn fra Ouaninou og omegn + oss 6 fra Norge/Bamako var samlet til påskefest. Framme i den festpynta kirka stod Muhammed, den ene nydøpte mahoen, og ledet gudstjenesten. Adama var tolk for Jon Ivar under preika. Det var godt å se forsamlingen igjen og ta del i møtet. Noen nye var kommet til, men mange gamle var dessverre borte. Noen på grunn av flytting, men mange fordi det ikke lenger var goder å hente når de hvite var borte. Noen medlemmer var ellers syke og andre på reise. Mest merkbart var tomrommet etter alle barna som pleide å være tilstede under festgudstjenester. Men den lille flokken som var der, stilte opp og sang også denne dagen.

Vi fikk dele nattverdstund med 8 afrikanske søsken. Under gudstjenesta fikk vi også være med og be for Pastor Pierre, som har vært syk/redusert i ett år etter et slag 1.påskedag i fjor.

Etter gudstjenesta stod vi litt rådville og lurte på hvor går vi nå? Vi bodde på hotellet i Ouaninou, men det var nettopp åpnet igjen etter krigen (vi var de første gjestene), og de serverte ikke mat der. Vi så opp på huset vårt på misjonsstasjonen, og det var en rar følelse å ikke kunne gå hjem. Vi rusla i stedet ned til markedet (søndag er markedsdag i Ouaninou) og fant oss en ”uterestaurant” der vi fikk kjøpt oss ris, afrikansk saus og cola.

Det er nok ikke hver dag at det sitter en hvit familie og spiser ute midt i landsbyen, og det gikk heller ikke upåakta hen denne dagen. Det stod etter hvert en hel skare med folk, mest unger, og så på oss. Det er over 5 år siden det bodde hvite i området, og barna som den gang var under 4 år, husket neppe noe fra den tiden, så for alle under 9 år som stod og så på oss og de hvite barna vi hadde med, så må det hele ha vært en merkelig opplevelse……

En stor hale med folk fulgte også etter oss på markedet etterpå. Torbjørn og Øyvind traff igjen en av lekekameratene sine, som nå har giftet seg, fått en sønn og startet butikk i landsbyen. Denne ungdommen sendte oss en lapp via via om at han ville treffe guttene til Jon Ivar.

Senere på dagen gikk vi på besøk til sjefen for rebellene, for øvrig en veldig omgjengelig mann, og spurte om vi kunne få besøke tomtene våre, en på hver side av landsbyen. Det var ikke noe problem. Han kjente igjen Jon Ivar, som hadde vært i Ouaninou to ganger før jul. Vi fikk også full frihet til å ta bilder på tomtene denne gangen, men vi var ikke inne i husa. Der bodde fortsatt rebeller, og på hver sine hus hadde de malt på veggen hvem som hørte til der. Jon Ivar hadde forklart mye på forhånd hvordan det så ut, så jeg var noe forberedt på det synet som ville møte meg, men det var allikevel vondt å se plassen og husa i den stand de var nå. Og enda vondere var det å føle at en var kommet hjem, men som en fremmed for dem som bodde der nå. Torbjørn og Øyvind brukte tid på å mimre fra sine første skoleår på DNS.

Jon Ivar brukte mange timer hver kveld til å prate med nasjonale medarbeidere, så det ble korte netter på ham. Jeg rusla rundt i landsbyen og besøkte noen av damene jeg hadde kontakt med tidligere. Alle veier hvor vi gikk ble vi møtt med høylydte velkomstrop og spørsmål om når misjonærene kom tilbake. Og det spurtes etter nytt både om den ene og den andre misjonæren som har bodd i området i kortere eller lengre tid. Og vi fortalte det vi visste….. Fjorårets julebrev kom virkelig til nytte for å få gitt mahouvennene deres siste nytt om dere :-)

Irene (fra en cybercafe i Abidjan)