Kidnappet og funnet igjen

I går fikk vi denne mailen fra noen av våre beste venner her i Mali (amerikansk misjonærfamilie):

"Our houseworker, Esther Diarra, and her family are currently going through a very difficult time. Their ten year-old son never returned home from school the day before yesterday, and there has been no word from him since. They along with many in their church have been asking everyone they know, and looking everywhere. Radio stations have also been making announcements concerning the disappearance of Emmanuel (goes by the name "Baba.) He attends the deaf school in Niamakoro and lives close by. If you hear anything about where he might be, please let us know. At this point they have no leads. Please pray for this family, and for Emmanuel. We are really hurting for all of them.

Thank you, Steve and Becky"

Det steg mange bønner opp til Gud for denne gutten det neste døgnet, både her i Bamako men også mange andre steder. I dag fikk vi denne mailen da vi kom hjem fra jobb:

"We have WONDERFUL news! Emmanuel has come home! In hearing the details of what has happened, there is no doubt that God worked on behalf of the hundreds of people who were praying. We do not yet know all the details, but Emmanuel had in fact been kidnapped. He was taken by motorcycle to another area where he was tied up. At some point last night the man/ men decided that they didn't want him, and dropped him off in the area where he had been taken from. By now it was dark, and he had no idea where he was. This morning someone found him crying, realized that he was lost, and drove the streets trying to find his home. They first came upon the place where they had recently moved from, where people told him how to get to where he is currently living. I can only imagine the reunion when this man brought their son home to them this morning! He was scared, tired, hungry and dehydrated, but also ALIVE and HOME!

We know without any doubt that Emmanuel is back home with his family because God answers prayer. First of all, the man decided that he didn't want him. Secondly, he actually drove him back to his area and dropped him off! Men like this don't respect human life. It would have been easier to have just left him where he was than go through the hassle/ risk of bringing him back.

Our prayer now is that God would use this situation to bring many to Him. Our faith has been bolstered, and the faith of Emmanuel and his family has certainly been strengthened. God truly can take an awful situation and do something amazing with it! I had started out this email by saying "unbelievable" news, but had to change it. God's working isn't unbelievable at all- it is what He promises to do. But it most definitely IS wonderful!

Thanks for all your prayers, Steve and Becky"

Vi gleder oss sammen med våre venner. Gutten bor i nabolaget til skolen vår, og det hele kom ganske nært på oss. Kidnapperne ville selge ham som "slave", men da de skjønte at han ikke kunne snakke (Emmanuel er døv), ville de kvitte seg med ham. Vær fortsatt med og be for ham og familien hans (maliere) etter det de har vært gjennom.

Pakkevegring

Rundt i hjemma til venner og kollegaer som nå snart flytter fra Mali, står det tønner og kasser som er i ferd med å bli fylt opp. Jeg bruker ikke lang tid når jeg passerer disse tønnene for å komme inn til dem jeg skal besøke. Jeg takker for at det ikke er min tur til å flytte denne sommeren. Ved nærmere ettertanke så har jeg, siden jeg flyttet hjemmefra for 25 år siden for å begynne på Sygna vidaregånde skule, flyttet ikke mindre enn 22 ganger (flytting defineres i dette tilfellet som skifte av hus der jeg har bodd i mer enn tre måneder i strekk). De siste 15 gangene har vi hatt med ett barn eller fire. Det snakkes om å ha løse teltplugger, men akkurat nå har jeg festa pluggene her i Mali, og det føles veldig godt.

Men vi skal på ferie snart. Kollegaer i Elfenbeinskysten brukte å le når vår familie skulle ut på tur. Flere dager før avreise kunne de si "Ja, Irene er vel ferdig å pakke." Vel, enten overdrev de fælt med meg, eller så har tidene forandret seg mye. Faktum er at nå, to dager før vi setter oss på flyet til Norge, så har jeg knapt funnet fram koffertene og langt mindre hva jeg skal ha oppi dem. Dersom det er noe som heter pakkevegring, så ligger det nok en dose av det i kroppen min. Selv ungene begynner å synes at det går seint nå. "Kor tid skal vi egentlig begynne å pakke, mamma?" spør de. Jeg har ikke akkurat vært lei meg for alle grunnene til utsettelse, men nå er både teamsamling, styremøte og bønnemøte (tre dager på rad i vår stue) over, så da er det vel ingen vei utenom lenger.

Pakkingen er ikke over ved å pakke en koffert eller fire med seg herfra, for vi har minimalt her som vi kan bruke på ferie i Norge. Nei, vi må hente fram nye kofferter i Norge når vi lander, og forhåpentligvis finner vi litt varmere tøy og sko som vi har lagret 20 min fra flyplassen. Å pakke for en misjonærfamilie er et stort stykke sorteringsarbeid. Som et puslespill, der man må vite hvor de ulike brikkene befinner seg, slik at hele familien til en hver tid skal ha det de trenger der og da :-) Hodet mitt er for tiden harddisken hvor dette sorterinssystemet er lagret. Nå må jeg bare finne rett knapp å trykke på, slik at informasjonen kommer fram igjen..... Faren er at noen har flyttet på filer uten min viten, for det er ikke bare i Mali at folk flytter. Jeg frykter at det står kasser og tønner 20 min fra flyplassen i Bergen også..... Og hvor er koffertene mine da......
Irene
(ps bildet er fortsatt et illustrasjonsbilde....)

Teamsamling med avskjed

I dag var alle NLM misjonærene som for tiden er i Vest-Afrika samlet til teamsamling. Det er både interessant og kjekt å få en oppdatering på hva hver enkelt holder på med akkurat nå. Vi står i nokså ulike arbeidsoppgaver, vi som er på feltet i år. Men ved å dele sorger og gleder i arbeidet får man en sterkere følelse av at dette arbeidet står vi sammen om.

Samtidig hadde vi i dag en avskjedsmarkering for alle dem som nå reiser hjem, enten for ett års hjemmeopphold eller etter endt opphold i Mali. De som reiser hjem har vært ute i hhv fem, fire, to og ett år, og alle kunne fortelle om en innholdsrik tid i Vest-Afrika på mange områder.

Det blir stor utskiftning i flokken til høsten. Her er gjengen som reiser til Norge om et par uker. Takk for tida vi har fått hatt sammen dette året!






Og her er de som blir igjen i Vest-Afrika.

Heldigvis venter vi tre nye familier og en miljøarbeider ut i august.

Vi ønsker dem varmt velkommen.

Noe nytt?

Ja, det burde vi jo kommet med. Om ikke annet så for at ikke 17. mai hilsenen skal stå som øverste innlegg, nå mange dager etter at nasjonaldagen er over.

Men hva skal man så skrive om?
- at strømmen er fryktelig ustadig for tiden og det hender vi våkner om natta av at alt står stille og vi føler vi er i et drivhus, eller
- at vannet i badebassenget vårt er varmere enn det vi dusjer oss i for tida, eller
- at ungene går i bursdagsselskap flere ganger i uka nå, for alle sommerbarna vil feire bursdagen sin før ferien, eller
- at lærerdagene er travle med alt som skal gjøres ferdig før skoledøra lukkes for sommeren, eller
- at Jon Ivar jobber om kapp med klokka for å få nytt kontor og gjestehus innflyttingsklart før han setter seg på flyet om 8 dager, eller
- at Håvard og Hanne nå holder på med siste arbeidsplanen sin på globalskolen og gleder seg til ferie også fra lekseinnleveringer i Norge, eller
- at Irene er i full gang med å innrede klasserom for de norske elevene til høsten, eller
- at vi har startet avskjedsrunden med gode venner som forlater Mali for godt eller for en stund

Ingenting av dette høres særlig spennende ut, men det er hverdagen vår for tiden....

Gratulerer med dagen

Frå den norske kolonien i Bamako vil vi gratulere så mykje med dagen til alle landsmenn i det fjerne og på havet .....

Dagens 17. mai program i grove trekk:

08:00 - 10:00 Ann's sale (Afrika marked to ganger i året)
10:00 - 12:00 Vi handler rømme, planter, gardiner og sofatrekk
12:00 - 13:45 Vi jobber med det vi handla og litt til :)
14:00 - 14:30 17. mai tog rundt huset vårt, for ca 25 nordmenn
14:30 - 15:30 Pølser m/brød, is og brus mm
15:30 - 17.15 Leikar
17:15 - 17:30 17. mai tale ved Kai Even Bjørdal
17:30 - 19:00 Kaffi, kaker og bading


Dagens musikkorps: H.M.Kongens Gardes Musikkorps
Dagens vêrmelding
kl 12, 18 og ved midnatt

35°	36°	29°

Maksimumstemperatur 40 grader C

jonivar

Kl. 22.00: Da er gjestene gått, tunet rydda og ungene i seng, og vi kan atter en gang se tilbake på en kjekk 17. mai i Afrika!! Se bilder fra dagen vår her :-) Du stopper bildet og tekst kommer opp ved å ta pila over det.

Kuhjerte og andre hjerter

I science har vi hatt "kroppen vår" som emne nå og alle i klassen min måtte velge noe som vi skulle undervise de andre elevene om i science. Vi skulle rett og slett være lærer i en time.

Jeg valgte hjertet. På biblioteket vårt fant jeg flere bøker om hjertet så jeg hadde litt av hvert å fortelle. Visste dere at hjertet pumper 7000-8000 liter blod hver dag?

En lærer på skolen hadde et kuhjerte i fryseren som jeg fikk låne for å vise til klassen. Det syntes de var veldig spennende.

De måtte også gjøre en test på hvordan pulsen vår forandrer seg når de hadde hoppet og løpt i ett minutt. Det var litt vanskelig å få de til å høre etter etter at de hadde løpt sånn. Men noen fikk se at modellkittet på håndleddet beveget seg en del etter løperunden.

Det var litt gøy å være lærer men jeg slulle ønske de ikke bråkte sånn på slutten av timen.

Hilsen Håvard

En ny sjanse

To små og en stor her i huset fikk på søndag en ny sjanse som de brukte for alt det den var verdt!

Andre søndag i februar gikk nokså normalt for seg her i huset. Ingen aviser eller andre media som på forhånd hadde fortalt mann og barn at en morsdag var rundt hjørnet. Nå gjorde riktignok regionlederen vår fra Norge et bra forsøk rundt frokostbordet den dagen, men toget var liksom gått da, virka det på de tre friborgene som så på hverandre og deretter på mora i huset.

Nå er vi i den situasjonen at ungene våre går på en amerikansk/internasjonal skole, Irene jobber på samme skolen, Håvard og Hanne har amerikanske venner som de leker med i fritida, hele familen går på amerikansk/internasjonal gudstjeneste/søndagsskole og vi voksne har mange amerikanske venner. Vi kunne med andre ord ikke unngå å få med oss at det var morsdag i Amerika på søndag, og som amerikanere flest, så ble dagen rikelig feiret, også av amerikanere i Mali.

På skolen lagde barna kort og gaver, mannfolka slo seg sammen og gikk på byen og handla gull, venner sendte gratulasjonshilsner til hverandre og hjemme stod mann og barn på pinne for å gjøre alt som måtte gjøres den dagen. Det var i det hele tatt Morsdag med stor M, også for en norsk mamma :-) Banansplitten på Broadway café var delicious!


Takk Hanne, Håvard og Jon Ivar for en fantastisk dag!!