Quo Vadis?

Hvor går veien videre? Ja, dette spørsmålet dukker opp noen ganger i livet, for noen gjerne oftere enn for andre.

Vi reiste denne gang til Afrika for en periode på to år, og vi har hatt to fantastiske år her ute. Fått stått i et meningsfylt arbeid, fått mange nye venner, Hanne og Håvard har hatt en unik skolehverdag og vi har fått være friske og ikke minst trygge i Mali. Arbeidskontrakten vår med NLM går ut om to måneder. Huset er sagt opp, flybillettene kjøpt og med klumpen i halsen begynner vi nå så smått flytteprosessen. Vi sorterer: Gi bort, kaste, ta vare på, gi bort, kaste.... Om åtte uker setter vi oss på flyet fra Bamako og folk spør oss: Hvor drar dere da? Ja, hvor drar vi da?

Svaret er enkelt: Vi vet ikke. Det vi vet, er at vi er ikke ferdig med Mali og Vest-Afrika. Vi skulle gjerne ha vært her lenger om ting la seg til rette for det. Vi har pr i dag hverken jobb eller hus som står og venter på oss i Norge. Campingvogna vår på Åpta (Farsund) blir nok basen vår i sommer. Hvor og når vi flytter containeren vår med alt innboet vårt, gjenstår fortsatt å se.

Vi har et ønske om at Hanne og Håvard skal få kunne fortsette på en skole der det er lov å be for maten, på en skole der man tar elevene med på gudstjeneste, der det er ok å starte dagen med bønn og der Bibelen er rettesnor i undervisningen. Vi har sett hva det har fått bety for dem disse åra i Afrika. Og det vil ikke ha mindre betydning i Norge!

Vårt Quo Vadis spørsmål tar mer tid og energi fra oss enn vi har å gi slipp på akkurat nå. Timer foran pc'en på let etter hus og jobb gir både korte netter, stiv nakke og hodepine. Mest av alt ønsker vi å få være der Gud hadde tenkt å ha oss. Vi har fått erfare så langt i vårt liv at Han har hatt en vei for oss (selv om Han ofte har vist oss den i tolvte time). Vi tror Han har det denne gangen også. Vår bønn er nå å få leve i den fred om at Han vil vise oss veien videre når tiden er inne for det og å få ha ro til å gjøre arbeidsoppgavene våre her i Vest-Afrika disse siste ukene.

p.s. NLM mangler en lærer i Narena fra høsten (jeg har noen barn og en mann for mye til at jeg er en aktuell kandidat til den jobben) MEN er du singel, har du lærerutdannelse og har du lyst å jobbe på en liten skole med 1-2 elever i noen år, så ta kontakt med hovedkontoret til NLM ASAP.

Vi har vært på tur

Vi har vært på påskeferie i Elfenbeinskysten. Det var det landet vi bodde i da vi var nyfødt og fram til vi var 1 og 3 år. Nå har vi vært tilbake i dette landet tre ganger etter at vi kom til Mali, og det er alltid like gøy å komme til hovedstaden Abidjan. Der er det helt annerledes enn i Bamako.For eksempel er det INGEN mopeder på veiene, mens her i Bamako kryr det av dem overalt. Det er likevel mer trafikk i Abidjan, for det er så veldig mange biler der. Og flottere biler, biler som lager veier og kjørefelt der det ingen felt er.

En annen stor forskjell med Abidjan er at vi kan spise norsk Diplom-is der, og det gjør vi!Noe av det morsomste er å kjøre gokart. Det gjør vi også hver gang vi er der.Og så bader vi mye, mest på hotell Golf, der FN fortsatt har en base, så det er både væpna vakter, sandsekker og store FN biler på områdetmen vi drar også dagstur til kysten for å se havet og høre bølgene :)Men det er nesten like skittent i Abidjan som i Bamako, for her også kaster folk søppelet sitt i gatene....Det beste med denne turen var at vi hadde skolefri hele tiden og slapp å ta med oss lekser :) Dermed kunne vi gjøre mer ute.

Vi var på en kjempestor leketøysbutikk.Og vi var i en nasjonalpark. Der var vi inne i regnskogen. Og hele tiden hadde vi med oss guide med våpen.For å komme dit måtte vi ta båt. Da kjørte vi forbi sjimpanseøya. Vi ble rådet til å kjøpe med oss banan og brød, ellers ville sjimpansene kaste stein på oss om de ikke fikk noe av oss. Skal si det ble liv da vi kasta maten ut til dem!! De sloss og skrek om kapp for å få tak i den, men det ble nok til alle sammen, men det visste jo ikke de.Det aller kjekkeste med turen var nok at storebroren vår kom på besøk fra Norge.
Hilsen Hanne og Håvard

Påskefest

Andre år på rad fikk vi være med og feire den store påskefesten sammen med en menighet i Elfenbeinskysten. Enda en gang kunne vi synge sammen med våre mahou brødre og søstre: Han er oppstanden, Halleluja - på deres eget språk.

Denne påska var vi i Abidjan. Gudstjenesten begynte (fortsatt) kl. 07. Det ble en fin fest 1. påskedag i lokalet til Melci i Yopougon. Flere afrikanere fra andre kirker i byen hadde også møtt framfor å feire påskefest sammen med sine venner i mahoukirka.

Kona til evangelisten hadde forberedt et festmåltid som hun fraktet på hodet gjennom store deler av byen, ut og inn av bussen. Jenta deres hang på ryggen. Gutten deres var kommet i forveien sammen med møtelederen, en kristen mahou fra Ouaninou. Evangelisten selv var kommet enda tidligere for å forberede sin del av påskepreika.

Det slo meg under møtet hvilken sangglede mannfolka her ute har!!!

Rett utenfor kirkelokalet står ei dame og selger brød gjennom hele gudstjenesten. Hun har stadig kunder hos seg. Kirkedørene står åpne hele morgenen. I tillegg står det høytalere på trappa, slik at nabolaget skal kunne få med seg det som skjer i kirka. Her kan man altså få både i pose og sekk. Vil du være med og be for alle disse på utsida, at Guds Ord som blir sådd ut gjennom kirkedørene hver søndag kan falle i god jord og spire og gro hos dette folket som også trenger livets brød i tillegg til baguetten de tar med seg i armen når de går hjem?

Palmesøndag

Palmesøndag tilbrakte vi under palmene og bølgesuset i Grand Bassam etter først å ha vært på møte i forsamlingslokalet til Melci her i Abidjan.Allerede klokka 06.45 var vi på vei til møte, og vi var ikke de eneste. Langs veien møtte vi mange ivorianere som var like tidlig ute, med palmegrener i hendene. En ekstra palmesøndag stemning fikk vi da vi kjørte forbi dette opptoget som stod klar til avgang.Ikke like mange møtte opp på vårt møte, men en trofast gruppe møttest til sang, bønn og preike (Jon Ivar ble spurt om å tale i dag).Etter en lengre frokost nummer to, satte vi oss i bilen og kjørte den timen det tar oss å forflytte oss til Grand Bassam, kolononimakta sitt første sete i landet, men i dag en deilig "badeplass". På grunn av sterke understrømninger i havet er det ikke duket for mye bading der, men gøy med bølgene er det likevel. Hotella ligger her på rekke og rad, det ene med finere basseng enn det andre. Hanne har det travelt med alt hun skal rekke:)Ananas er en god erstatning for is slike dager!

I Abidjan

Vi er for tiden i Elfenbeinskysten alle fire. Jon Ivar har en økt på tre uker her nede denne gangen, og ettersom vi har Spring Break på skolen to av de ukene, kunne vi reise ned og besøke ham. På fredag kommer også Øyvind for å ta sin påskeferie sammen med oss. Jeg føler meg rik som har fått være tilbake i Elfenbeinskysten tre ganger i løpet av de siste to åra (blir ikke rik på penger, for billettene er ikke gratis, men på annen rikdom som ikke måles i kontanter). For Jon Ivar blir det 11 turer på denne tida. Det kjennes alltid like godt å være tilbake - som å komme hjem igjen til noe.

Jon Ivar bruker mye av dagene til å gå gjennom arbeidsoppgaver med ham som skal overta når vår arbeidskontrakt går ut i juni. Hanne , Håvard og jeg nyter rolige dager ved bassengkanten eller med en bok på gjestehuset. Litt butikkshopping har det også blitt. Go-cart kjøring har vi sagt vi må vente med til Øyvind kommer :) For første gang slipper vi å jobbe med skolearbeid mens vi er her. Det kjennes veldig deilig for både mor og barn.

I dag og fram til fredag står alle flaggstengene i byen med flagget på halv stang. Da vi kom på søndag, kjørte vi forbi den store fotballstadion i byen der det var stor kø for å komme inn for å se kvalifiseringskampen mellom Elfenbeinskysten og Malawi. Bare to timer senere kollapset en vegg på stadion med 50.000 tilskuere tilstede. 19 mennesker ble meldt omkommet og over 130 såret. Det brøt ut panikk blant publikum og politiet måtte bruke tåregass for å "roe ned" folkemengden. Norske medier meldte samme kveld om opprør i Elfenbeinskysten under fotballkamp. Vel, for et land som de siste syv åra virkelig har erfart hva opprør er og har ført til her i landet, så var det en lite passende overskrift på tragedien som skjedde på fotballstadion. På alle VM kvalifiseringskampene som skulle spilles rundt om i verden i kveld, skulle det være ett minutt stillhet for ofrene fra søndagens fotballkamp her i landet.

Internett er ustabilt på gjestehuset for tiden - så for å være på den sikre siden, så nytter vi anledningen til å ønske dere alle en god påske - med eller uten snø. En spesiell hilsen til alle dere som skal på påskeleir. Vi håper dere får det flott. Vi planlegger å dra til San Pedro i påskedagene - Hanne og Håvard har noen strender der de gjerne skulle hatt Øyvind meg seg på.

For sale

Items for sale:

Table tennis (local made with internationals size), with net, balls and 4 rackets: 45.000 fcfa

(new Dec. 07) SOLD

21 inch TV (LG), price: 90.000 fcfa (new Sept. 07)

A divan + mattress + 2 caushions, price: 45.000 fcfa ( new Nov. 2007)

A solid playroom table with 12 shelves, price: 35.000 fcfa (new Dec. 2007) SOLD

Two bedside tables, price: 6.000 fcfa each

shelf for waterfilter, price: 3.000 fcfa

Laundry "drier", price: 5.000 fcfa

mosquito killer, price: 13.000 fcfa

vacuumcleaner for swimmingpool, price 45.000 fcfa (new Sept. 08) SOLD

Annerledes

Jeg kommer nettopp inn fra en tur ute i gata. Kjøpte litt mel og melkepulver hos kjøpmannen tvers over veien, en pakke cornflakes og pringle hos kjøpmannen i sjappa to gater lenger oppe, havregryn og servietter hos kjøpmannen på det tredje hjørnet. Får ikke alt på en plass, men det er ikke så farlig når det er kjøpmenn overalt.

Og det slår meg igjen - hvor annerledes jeg er - hvor jeg skiller meg ut i gata med min hud, med mitt hår, med mitt språk (eller mangel på språk), med mine klær, med måten jeg bærer varene mine på. Barna roper etter meg i gata og de voksne flirer når jeg prøver meg på deres språk. Det er fryktelig slitsom innimellom. Slitsom å bli lagt merke til, slitsomt å bli ledd av, å bli ropt etter og ikke minst slitsomt å ikke forstå det de roper etter en.

Når vi reiser tilbake til Norge, blir jeg bare en av mange, blir anonym i gata og vil forstå språket på butikken. Jeg gleder meg noen ganger til akkurat det. Men det går mer og mer opp for meg at det er mange i Norge som ikke har det slik. Der finnes det mange mennesker som må tilpasse seg en ny kultur, en totalt annerledes kultur, et annet klima, finne nye venner og lære seg et nytt språk - slik vi selv har måttet gjøre i tre ulike land i løpet av de ni åra vi har bodd utenlands. Vi har tross alt valgt selv å bo slik vi gjør, men det er det ikke alle andre som har. Og hvordan møter vi disse?

Det er nifst å lese norske nettaviser for tiden. En ting vet jeg - jeg har det bedre som nordmann i Mali enn malier (les innvandrere generelt) i Norge. Her møter jeg vennlighet og trygghet - der møter de forakt og usikkerhet, her møter jeg respekt og anerkjennelse - der møter de mistro og fordømmelse. Hva gjør dette med et menneske på sikt? (Heldigvis - der finnes unntak, men det er sjelden vi hører om disse.)

Har du hørt om misjonærdattera som i flere uker hadde forberedt seg til å reise tilbake til Norge ved å sikre seg siste mote i Norge hva både klær, sko og frisyre gjaldt. Hun følte seg SÅ norsk og kunne ikke begripe hvorfor alle nordmenn stirret slik på henne der hun kom ned flytrappa med kofferten på hodet.....