De små guttene

Overalt i Bamako går små gutter med tomme tomatpurébokser for å tigge penger. Du finner dem i de store lyskryssa, de er utenfor supermarkedet og de er på hjørnet med bakeren vår. Dette er et vanlig syn i byen her, men nå i fastetiden ser vi at antall gutter med blikkboksen sin har økt.

De kommer i større eller mindre tropper, veldig ofte utsendt av moskeen, og så har de sine faste oppholdssteder i løpet av dagen. Det er med andre ord som regel ikke en sulten mage som tvinger dem på gata, men heller noen som står bak dem og vil ha penger. Guttene blir ofte like glad for en brødbit eller en banan, for den kan de spise selv.

11. september

Ein dag til ettertanke for mange og det for ulike grunnar. I familien, kollegiet og venekrinsen vår har vi fleire som har fødselsdag i dag.

Sjølv var eg på den amerikanske ambassaden i dag og fekk vere med på 1 min stille til minne om offera frå terrorangrepa i USA. Dagens utgåve av «Le Griot» som er nyhendeavisa frå den amerikanske ambassaden, hadde ein artikkel om «Patriot Day», erklært av President George W. Bush.
For oss som var i Elfenbeinskysten har dagen enno ein annan klang. Det var den dagen, også det i 2001, vi opplevde det siste av ei rekkje ran mot misjonen i Ouaninou og områda kring. Etter det vart det vedteke at misjonærane skulle flytte frå Ouaninou og Koonan. Det vart også første steg på nedtrappinga av misjonærtalet for vår misjon her i Vest-Afrika. Sidan kom borgarkrigen i 2002 og opprøret i 2004.

Så denne dagen har gode minner for svært mange, med ei stadfesting på livet, gjeve oss av Gud. Men vi har og minne som viser oss synda sin plass i denne verda. Tenk om du og eg kan få vere med på å spreie litt meir av Guds kjærleik til dei mange som er på leit………..

Forandringer i hverdagen

Også i vår hverdag merkes det at vi er inne i fastemåneden for muslimene rundt oss.

Hushjelpa skulle lage middag til oss på fredag og ropte plutselig på meg at jeg måttte komme og smake på sausen, om det var nok salt i den. I all verden, tenkte jeg, dette gjør du da alltid selv, og du lager jo kjempegod mat...??? Men jeg kom på det i det jeg steg inn på kjøkkenet: Åja, det er jo Ramadan og du kan ikke svelge noe før sola har gått ned. Jeg blir egentlig minna om dette mange ganger om dagen - for hushjelpa går stadig ut i hagen og spytter for å ikke engang svelle ned spyttet sitt...

I gatene sitter flere mannfolk enn vanlig på benker eller matter og gjør ingenting om dagen. Gryter og kar begyner å skrangle i nabotuna mye tidligere enn vanlig. Maten må være ferdig spist en time før soloppgang, hvilket betyr at damene må begynne jobben sin i 4-5 tida om morgenen. Neste måltid kan inntas en time etter solnedgang.

Da jeg onsdag kveld i forrige uke kjørte til bønnemøte på andre siden av byen, kom det plutselig biler i mot meg i mitt kjørefelt. Det andre kjørefeltet var stengt med en bil på tvers. Lurte først på om det hadde skjedd ei ulykke da jeg så den store folkemassen, men ved nærmere ettersyn var de fint kledde, oppstilt i rekker og alle vendt mot Mekka. Ikke noe heft å sperre veien for en bønnestund.

Det som jeg har lagt spesielt merke til denne siste uka er hvor inkludert kvinnene er i disse bønnestundene rundt om på gatene. Ofte ser vi bare mannfolka som ber, men nå i Ramadan er kvinnene også mye mer synlig på bønneteppene. Ja, i bybildet generelt er de mer framtredende i disse dager, der de går rundt pynta i sine flotte drakter.
Irene

Saum i månaden Ramadan

Ramadan flytter seg frå år til år. Dei fleste vart kanskje merksame på det då det vart klart at OL i London blir midt i fasta. I år starta den 1. september her i Mali.

Det er litt som jula i Noreg, alle er opptekne av den og dei spør gjerne om vi fastar. Mange veit at dei kristne også gjer det, og så er samtalen i gang. I dag fekk eg ein slik samtale med ein av dei som sit utanfor huset vårt og drikk te kvar dag. Så sjølv om eg ikkje står direkte i evangelisk arbeid fekk vi i dag snakka om at Gud har ordna alt og at alle som tek imot og trur skal få del i Guds nåde. Det er ikkje avhengig av Allah’s lunefulle vilje (Insha’Allah).

Har du forresten fasta nokon gong, td i fastetida før påske? Og kva er eigentleg kristen faste, er det noko forskjell frå muslimsk faste? Det blir ein av dei tinga ein må tenkje gjennom når ein bur i eit muslimsk lad, og kanskje du har muslimske vener.

For meg blir den store forskjellen at i Islam er det ei plikt ( den tredje av fem søyler) medan i kristendommen er dette ei forsaking ein frivillig gjer for å stengje ute noko meir av det som opptek i kvardagen og vanskeleg gjer vår kontakt med Gud. Like viktig som å halde seg vekke frå mat kan då vere fråvær av internett, underhaldning osv for å bruke tida til bøn, lovsong og bibellesing. Her har vi helit sikkert noko å lære frå våre afrikanske søsterkyrkjer.

Tur til Mana

Forrige helg var vi på utflukt med to venne- familier, begge fra amerika. Vi kjørte til Mana, en times tid utenfor Bamako. Der er en misjonstasjon (amerikansk) som for tiden står tom og er til disposisjon for deres misjonærer som ønsker å bytte eksosen i Bamako ut med grønne sletter og fuglesang. Noen sov i telt mens andre valgte å bruke sengene innendørs. Vi hadde lange og gode måltider der våre ulike mattradisjoner ble utvekslet i løpet av helga. Jon Ivar og Stan som nettopp hadde hatt bursdag samme dag ble også feiret med kake.

Manaturen var et deilig avbrekk til travelheten i Bamako/Abidjan. Seks voksne og 8 barn kunne boltre seg i Guds grønne natur, med både gåturer og sykkelturer. De med mest fartskløe koste seg også på moped og go-cart. Mannfolka gjorde en iherdig innsats for å få en påhengsmotor til å virke, og klarte det. Klokka seks neste morgen la de i vei på fisketur - men dessverre, de fant ingen båt uten hull som de kunne låne. Klokken halv elleve kom de tilbake med planen klar for neste steg i prosjekt fisketur!

I mellomtiden ble de med oss på tur til mirakeltreet som lever på tross av sin tilstand. Ungene hadde en uforglemmelig sykkeltur dit, som har satt spor i mer enn ett klesskap :)

Abidjan

Ei lita tilbakemelding frå Abidjan er på tida, skrivekløe glimrar framleis med sitt fråver, men det har ikkje diare og forkjølelse gjort i det siste. Men så er det ein del av livet, kanskje ein større del her i Afrika.
Sist veke var min første av fleire turar til Abidjan som prosjektleiar. Slike turar minner mykje om tida i Elfenbeinskysten tilbake på 90-talet. Då hadde vi ikkje misjonærar i byen, berre i nordvest. Når ein var «nede» skulle «alt» (innkjøp, bank, rekneskap, personalsamtalar, besøke off kontor/ambassade, besøk i bydelar osv) skje på dei dagane ein hadde til disposisjon, slik har det også vore så langt. Då skal ein fylle alle rollane for alle kan jo ikkje reise til ei kvar tid.

Denne gongen gjekk mykje av tida med til å leggje tilrettes for det gledelege at vi igjen skal få misjonærar i Abidjan. Huset må vere i stand, nye rutinar må på plass sidan det no blir både gjestehus, bustad og kontor for prosjekt og radio. Tidlegare når det budde misjonærar der, leigde vi kontor utanfor tomta vår. Så det blir ei utfordring for oss med kombinasjonen kontor og bustad både for oss misjonærar, men også for dei nasjonale som har rådd grunnen dei siste 4 åra.

Eg for min del blir buande på gjestehuset under mine besøk i byen, då som rekneskapsførar og prosjektleiar.

Presidenten styrer regnet

Det regner i Bamako. Mange dager i uka. Lange stunder om gangen. Ikke særlig uvanlig for en bergenser å oppleve dette, men for området vi nå bor i, så er dagens nedbør mer enn vanlig selv i regntida.

Presidenter rundt om i verden får trolig ulike oppgaver og maktområder, noen mer uvanlige enn andre. I Mali styrer presidenten for tiden nedbøren. Kvelden i forveien kan man se på værmeldingen hvor regnet vil komme. Dette er jo i og for seg ikke noe spesielt, men i vårt tilfelle er det fly på kartet som viser hvor regnet vil komme neste dag. Disse flyene blir sendt opp ene og alene for å sikre nedbør der det trengs. Og med diverse, for meg ukjente, remedier, klarer altså disse flyene å få det til å regne.

Problemet er bare at husa i Bamako er ikke konstruert for all denne nedbøren - i alle fall ikke huset vårt. Om det regner sidelengs, så kommer vannet flytende inn under utedøra og gjennom kjøkkenvinduet. Snur vinden, kommer vannet inn på badet og soverommet. Regner det rett ned (hvilket faktisk skjer noen ganger også), så kommer vannet - ja, riktig - ned gjennom taket.....

Jeg har ikke lenger bøtter nok til å sette rundt i alle rom for å ta imot regndråpene som fyller soveromma våre med vann for tiden. Jon Ivar gjorde et tappert forsøk på å få ned noen vannmengder før hele taket kom deisende i hodet på oss (i alle fall malingen), og han lyktes med det. Håvard og Hanne hadde før det en travel morning med å føne pianoboka som lå på Hannes skrivebord til feil tid. Berges det som berges kan.

Alt dette regnet innendørs høyner luft- fuktigheten mange hakk, noe som igjen viser seg på alt inventaret vårt. Det ene etter det andre mygler. Sko og klær, bøker og bilder, pyntegjenstander og puter, vesker og datautstyr, vegger og tak. Slik kunne vi ha fortsatt. Vi rekker ikke å få vasket/tørket unna før noe annet har skifta farge. Vi savner avfukteren vår som står bortpakket i en kontainer i Norge! Og vi lengter etter tørketida!!