1. oktober 2007

Tilbakemelding

Vi ser at antall blogglesere som er innom i løpet av en dag, for ikke å snakke om i løpet av en uke, er langt større enn vi kunne drømme om da vi startet denne formen for informasjonsspredning. Vi rekker med et tastetrykk eller to å nå MANGE med noen glimt fra livet vårt her i Mali. Og vi er glad for denne interessen dere viser ved å være innom bloggen vår - så mange - og så ofte (?)

MEN - det er ikke bare fordeler med denne nyteknologien som gjør dette mulig for oss. Regner med det sitter slekt og venner rundt om i Norge som venter på et brev i postkassa - eller på et brev på data`n. Vi har dessverre skuffet mange av dere så langt, og vi kan ikke love at vi skal bli så mye bedre, men tanker og drømmer har vi jo.... men vi ser at mye av det vi har opplevd så langt har blitt dekket i blogginnlegg.

Ulempe nr to - det er nok noen rundt omkring som gjerne ville hørt en lyd fra oss, men som ikke har tilgang til internett. Dette må vi prøve å fange opp på en eller annen måte.....

Ulempe nr tre - når vi ikke sender ut brev som før, så får VI heller ikke brev tilbake - hverken i postkassa nede i byen eller på data`n (det har vært noen FÅ unntak, og de er vi veldig takknemlige for!!)

Dersom du allikevel skulle få lyst til å sende oss en hilsen, så kan det gjøres på flere måter. Rett over bildet av oss på bloggens framside, finner du en link til "kontakt". Ved å trykke på den, vil du få fram både postadresse, telefonnummer og epostadresse til oss. Så herved er utfordingen gitt :) Vi er spent på hvem som blir førstemann ut :) :)

ps Det skal også gå an å legge en kommentar rett på bloggen (nederst på hvert blogginnlegg, men vi gjør oppmerksom på at kommentarer som blir sendt her, vil vises for alle som leser bloggen :) Men det er kjekt å få meldinger på den måten også.

irene

30. september 2007

Bursdag

Misjonærlivet er ikkje berre arbeid. Vi prøver også å prioritere familien og litt sosialt liv. I dag var vi å feira Isak som var 4 år. (Det gjekk utover Kjersti som også feira dagen sin i dag.)

Familien til Isak er her ute for Normisjon. Dei har vore her sidan 1998. Gutane deira har gått i fransk barnehage, så Bendik (6 år) starta på fransk skule i haust. Hanne og Håvard har bl.a difor ikkje treft dei før i dag. Å få leike "på norsk" er kjekt.For oss vaksne er også slike kontaktpunkt kjekke, vi har funne andre vi kan ha ein spelekveld saman med. Dagane kan fort bli fylte med det travle og viktige. Utan luftepauser vil vi likevel ikkje halde ut lenge.

Slike hendingar gjer også at vi blir kjent med misjonærar frå andre delar av landet som er i Bamako for kortare eller lengre opphald.


Jon Ivar

29. september 2007

Ramadan

Vi er midt inne i fastemåneden Ramadan for muslimene. I to uker nå har menneskene rundt oss gått uten å drikke eller spise fra soloppgang til solnedgang, i håp om å tilfredsstille Allah. Ja, de garderer seg og faster en time før og etter også, bare for å være sikker.... Og enda to uker varer det, før de vil ha sin store fest for å feire at "karem", som de kaller det her, er over.

Håvard og Hanne har mange spørsmål omkring dette. Ja, for hva gjør de hvis de er inne i en butikk og de må spytte, spurte Hanne i dag. For ikke en gang spyttet sitt kan de svelge mens de faster, så gjett hva menneskene rundt oss gjør på dagen.... Hushjelpa vår må ta seg noen turer ut innimellom gulvvask og oppvask.

I fastemåneden står damene opp i tretida om natta for å lage mat, som mennene kan spise i halvfemtida om morgenen. Butikkmannen vår på hjørnet her i gata har en noe annerledes åpningstid for tiden enn butikkene i Norge, kan du si. Når drosjesjåføren henter oss kl. 06.50 har han vært oppe i flere timer, og når han henter oss igjen kl. 14 på skolen, har han kjørt hele dagen. I fastemåneden tar han kveld fra arbeidet kl 16 i stedet for kl 19.

Vi ser rundt oss at mannfolka samler seg i grupper og sitter og prater mye om dagene. De tar med seg bønnematta si der de ferdes, så i skyggen utenfor huset vårt lå det en og ba da vi kom og skulle parkere bilen i dag.

Også bønneropene er mer intense nå om dagen. Vi har en moske rett oppe i ei sidegate, så vi kan ikke unngå å høre når det er bønnetid.

Alt dette gir oss en ekstra tankevekker på hvorfor vi er her i Mali. Tenk at vi skal få være med å peke på Ham som er verdens frelser, som ikke forlanger hverken fastemåned eller faste bønnetider, men et hjerte som vender seg til Ham. Vil du være med å be om at vi får visdom til å si de rette orda til rett tid til de menneskene vi møter her i gata vår?

25. september 2007

Bak kateteret igjen

Eller - jeg er nå like mye foran det. I alle fall, jeg er tilbake i klasserommet igjen, ikke lenger som mamma og oversetter for mine barn, men som lærer. Skolen Hanne og Håvard går på, manglet en lærer fra denne uken av, så jeg fikk spørsmål forrige helg om jeg hadde anledning til å ta over 3. klasse på skolen.

Det var både et vanskelig og et lett spørsmål å ta stilling til. Lett fordi jeg trives med å undervise. Vanskelig fordi alt nå skulle gå på engelsk. Lett fordi det ville gi meg mulighet til å være i nærheten av Hanne og Håvard hele skoledagen. Vanskelig fordi jeg da måtte la dem være alene i klasseromma fortere enn jeg hadde tenkt. Lett fordi skolen virkelig var i manko på en lærer. Men mest av alt vanskelig fordi jeg da ikke ville få mulighet til å jobbe med og blant de innfødte her i Mali, ei heller begynne å lese Bambara. Når vi har hatt samlinger der de nasjonale arbeiderne har vært med, og spesielt dem fra Elfenbeinskysten, og både samtaler og sanger har gått på mahou, kjenner jeg at det er her jeg har hjertet mitt.

Men - jeg har kommet til det, at vi er alle lemmer på samme legeme, men med ulike oppgaver. Min oppgave akkurat nå er altså å være lærer for 3 rd grade på BCA. Jeg vet av erfaring hvor viktig det er at det er skoletilbud for misjonærbarna - og at det er et godt skoletilbud. Jeg håper og ber om at jeg kan få være med å legge til rette slik at alle foreldra til barna på BCA kan få fortsette i sine misjonsoppgaver her i Mali. De er mange og omfattende. Jeg er takknemlig til regionstyret vårt (NLM) som var så positiv til at jeg kunne gå inn i denne oppgaven.

Jeg har bare tre elever i klassen, tre herlige og nokså ulike barn. To fra Amerika og ei fra Ghana. Innimellom (som denne uka) er det en fjerde elev som hospiterer i klassen mens foreldra er i Bamako på ulike oppdrag. De bor langt ute i bushen og har hjemmeskole til vanlig.

Hverdagen ble noe mer hektisk fra mandag av. Her går barna på skolen fra 07.30 til 14.00 (7 undervisningstimer) samme hvilken klasse i de går i. Jeg underviser 35 timer i uka (en 100% stilling i barneskolen i Norge er på 25 undervisningstimer til sammenligning), 25 av dem på engelsk. Som lærer må jeg møte på skolen kl. 07.10, så taxien kommer og henter oss utenfor døra vår kl. 06.50, for å nå neste rute han skal kjøre.

Irene

23. september 2007

Kvinneretreat i Bamako

Jeg er full av takknemlighet for at jeg denne helga har fått være med på "Women`s retreat in Bamako 2007". Det var en deilig avveksling fra hverdagen ellers og en god oppladning til de neste ukene. 77 damer, de aller fleste misjonærer, kom fra alle kanter av Mali, for å være sammen i tre dager. Et team på 8 damer fra USA stod for innholdet av helga, mens en gruppe damer her i Bamako hadde forberedt alt det praktiske de siste månedene. Vi holdt til på Hotel Salam her i byen.

Vi fikk ta del i 4 flotte bibeltimer der vi fulgte Josva i deler av hans arbeid. Timene ble etterfulgt av bønnegrupper. Godt å merke all forbønn og lykkeønskninger jeg fikk denne helga i forbindelse med nye oppgaver jeg skal inn i fra i morgen av! 6 ulike seminar kunne vi velge mellom i løpet av helga, og teamet fra USA bistod med både fot - og håndmassasje, såvel som skuldermassasje og hårklipp. (Ei dame klippa ca 3/4 av deltakerne!! (hun hadde hatt egen hårsalong i 11 år)) Ulike "Doorprizes" var et annet innslag de hadde, noe amerikanerne var vel kjent med, etter lyden å dømme når noen vant :)

Jeg hadde en flott opplevelse lørdag kveld da jeg oppdaga at jeg satt rett ved siden av fru Burmeister og fru Norton da vi spiste. Dette er damer (del av ektepar) som jeg har hørt om i maaange år, men ikke selv truffet før i går. Burmeister var med og viste de første misjonærene rundt i Elfenbeinskysten i 1984. Mange NLM misjonærer her ute har snakket om denne legenden i vår misjonshistorie i Vest-Afrika, og i går fikk jeg altså stifte bekjentskap med Nancy. De har nå sitt arbeid på SIL, like ved her vi bor. Familien Norton kom til Elfenbeinskysten i 1999 og har hatt mye kontakt med flere NLM misjonærer. Fra 2002 har de jobbet i Guinea, i en by rett over grensa fra Narena. De må til Bamako for handling, så vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med dem (Jon Ivar spiste lunsj med dem i forrige uke).

Ettersom vi har barna våre på en internasjonal skole og de er med på internasjonal søndagsskole, var det også mange kjente ansikt blant alle damene, og flere av dem fikk jeg tid til å prate mer med, enten i bassenget eller rundt bordet.

Så var det kjekt å treffe alle de norske misjonærene som kom fra øst (NMS/Frikirka) og vest (Normisjon) for å være med på kvinneretreatet. Nå fikk navn jeg hadde hørt om et ansikt, og nye bekjentskap stiftet. Også greit når vi etterhvert har lyst til å planlegge turer rundt i Mali for å se på andre deler av landet enn hovedstaden :)

En stor takk til Jon Ivar som har stelt hus og heim i helga (hushjelpa hadde fri pga nasjonaldagen...)

Irene

22. september 2007

I dag blir det feira.......

Med 34 grader i skuggen (berre 32 inne), 80 % RF og utan den sterkaste sola skulle det ligge godt tilrette å feire at 55 år etter Norge vart Mali heilt sjølvstendig. I dag feirar landet 47 år i uavhengigheit. Mali var eit av dei første landa som blei fri frå kolonistyret i 60-åra.

Det er opptog, flagg i store deler av byen og fleire arrangement. Det pregar også TV der presidenten hadde tale. No viser dei frå feiringa i Paris i fjor. I kveld håpar vi på fyrverkeri.

Landet har ei stolt historie. Mali er eit av verdas gamle dynasti med store rikdommar. Soundiata Keïta (1190 - 1255) var malinké og vert rekna som grunnleggjaren av Malinkériket. Historia om han og etterkomarane er blitt fortalt av griotane gjennom århundra og er vel kjent. Malinkéane har styrt landet frå 7 hundretalet. Stordomstida var frå 1235 og varte utover på 1300 talet.

Kangaba (nabokommunen til Narena) var truleg «hovudstaden» for det gamle Malinkériket.

Rikdommen er tydeleg gjennom kong Mansa Musa si pilegrimsreise til Mekka i 1324. På turen hadde han med seg 60.000 i fylgjet, derav 12.000 slavar, alle kledd i brokade og Persisk silke. Med på turen var også 80 kamelar med til saman over 10 tonn gull. Han hadde også ambassadørar i blant anna Egypt og Marokko. Etter pilegrimsreisa fekk han bygd den store moskeen i Timbuktu.

Under pilegrimsreisa hadde han ein stopp for å handle i Kairo. Her brukte han så mykje gull at devalueringa som kom av dette, prega gullverdien 12 år etter.

Dagen i dag blir feira både her og i andre land som Norge og Frankrike. Bilde fekk vi ikkje, verken av samlingar eller lynet som laga fint fyrverkeri i kveld. Irene er på kvinneretreat og eg er aleine med H & H. Trafikken er omdirigert så det er vanskelg å komme fram også. 17. mai stemning med andre ord.

Då Irene kom heim kunne ho fortelje at taxisjåføren sa at det hadde vore mindre feiring i år då dagen kom midt i Ramadan. Han sa og at feiringa av nasjonaldagen hadde vore prega av uroa nord i landet, som har blussa opp igjen og halde på no ein månads tid. Folk som skal ut og kjøre på hovudvegane i området rundt Mopti og nordover til grensa til Burkina Faso, må kjøpe med seg ein soldat i bilen for 4000 fca (50 nKr), etter kl 18, for å kunne ta evt landeveisrøvere der nord. Dette gjeld både misjonærar og nasjonale, fortalde tyske og amerikanske misjonærar som bur i området i dag. Ingen busser kjører utan soldatar etter kl 18, og det er ikkje lov å kjøre før kl 06.00 om morgonen. Heldigvis merkar vi ikkje noko til denne uroa her sør.

Jon Ivar

21. september 2007

Pastor Pierre

Mange av dåke har høyrt oss snakke om han. I vår siste periode i Elfenbeins- kysten kom han frå ei nasjonal kyrkje i Abidjan og starta som pastor hjå oss. Sidan misjonærane reiste frå Touba området har han vore ein sentral person i arbeidet blant mahouane. Han er sjølv frå Dogon i Mali og har ein del år på bibelskule og erfaring som pastor i Abidjan.

Han er eit utprega bønnemenneske og fastar mykje. Det gjer også fleire i den kyrkje han kjem frå. Nokre av desse har også besøkt oss i Ouaninou og Koonan.

Mange i området ynskjer nok at kyrkja skal gå til grunne. Difor er det vanskelg å forstå at Gud let han bli sjuk og at Samuel skulle døy. Samtidig har Pierre etter beste evne søkt å oppmuntre dei nasjonale til å halde fram i trua om også han skulle døy.

No er det gledeleg å kunne sei at han er erklært frisk! :) Men det betyr ikkje at han er fullt ut funksjonsdyktig. Han har eit kosthald for å redusere blodtrykket og har mykje trening før høgre arm og fot fungerer opp mot optimalt. Sidan høgre sida blei ramma har han ikkje kunne skrive, og han kan framleis ikkje ta folk i handa på vanleg måte. Han har difor ein lang veg å gå enno, blant anna for å kunne førebu preiker. Eg ser han les mykje i bibelen, mange ringer frå Ouaninou og folk frå Abidjan kjem innom.

Eg har også fått vete at det er personar i Ouaninou som seier dei har kasta trolldom over han og at det er grunnen til sjukdommen. (Pierre fekk slag 1. påskedag, rett før han skulle i kirka.) Det vil difor vere eit stort vitnesbyrd om ein frelsar og lekjar om han kan få komme tilbake dit. Han skal gå på opptrening i Abidjan ein månads tid framover. Etter planen reiser han tilbake til Ouaninou i midten av oktober.

Dette minner meg om Job som også opplevde ei tid der ting, familie og helse blei teke frå han. Pierre er verken rik, har også mista eit av borna medan fleire i familien har vore svært sjuke. Han har likevel ikkje svikta Gud. Det er eit stort takkeemne. Vi ber om at han og arbeidet må bli velsigna.

Jon Ivar