Direkte møte med helsevesenet

Antall erfaringer her i livet har for Jon Ivar økt med èn i dag. Han har nemlig fått prøve ut ett av sykehusa i Bamako. Etter tre dager med mer ligging enn sitting, mer kryping enn gåing og mer uttak enn inntak fikk jeg ham med meg til doktor her i byen. Han trengte ikke mer enn å kaste ett blikk på Jon Ivar og ett på blodpøveresultat før han sa: Du blir her i dag.

Prøvene viste hverken malaria eller tyfoid, men en kraftig infeksjon i magen. Nå ligger han under behandling og får både veske (han var nokså tørr), vitaminer og antibiotika intravenøst. Han har sovet i flere timer i formiddag. Vi kan forhåpenligvis hente ham hjem i kveld.

Vi håper på ei god helg der kreftene kan komme tilbake og der en klarer å legge alle tanker om alt arbeidet som nå hoper seg opp, tilsides. Så til Elisabeth og Jostein: Flyttelasset deres blir noen timer forsinket til Abidjan....

Mer skole

Her i Mali går vi på skolen bare 176 dager i året mens dere i Norge går 190 dager. Urettferdig - tenker du gjerne.

Da kan jeg fortelle deg at vår skoledag er på 8 timer hver dag, til sammen 40 timer i uka, mens dere i 3. og 5. klasse i Norge bare har 25 timer i uka. På ett år går vi på skolen 458 skoletimer mer enn dere. Hvis vi gjør disse timene om til norske skoledager, så er vi på skolen 91 dager mer enn dere i Norge. Synes du det fortsatt er urettferdig?

I tillegg til timene på den amerikanske skolen vår, går vi to ettermiddager i uka på "norsk skole" for å jobbe med norsk, RLE og samfunnsfag på norsk.

Jeg har ikke gått 5. klasse i Norge, så jeg vet ikke hvor mange prøver dere har eller hvor tjukke skolebøkene deres er. Men her i Mali har jeg ca fire prøver i uken. Og vi får karakter på alle prøvene våre og det meste av skolearbeidet vi gjør i løpet av skoledagen. Jeg får som regel lekser i fire fag hver dag. Noen av dem rekker jeg heldigvis å gjøre ferdig på skolen, men resten må jeg gjøre hjemme. Sosial studies boka mi (samfunnsfag) er på 735 sider, mens science boka mi (naturfag) bare er på 584 sider. Min norske samfunnsfag bok er på 191 sider. Den leser jeg i tillegg.

Når vi er ekstra gode venner så hjelper Hanne og jeg hverandre før vi skal ha spellingtest.
Det har vi hver uke.

Hilsen Håvard
(ps jeg elsker lørdager og søndager!!)

Nasjonaldag

Noen ting går man glipp av ved å ikke bo i Norge mens andre ting får man dobbelt av, så som nasjonaldager.

I dag er det Malis nasjonaldag, og vi har hentet noen faktaopplysninger om Mali fra Wikipedia:

Mali er en tidligere fransk koloni som ble uavhengig i 1960. Landet var før løsrivelsen kjent som Den Sudanske Republikk og Fransk Sudan. Diktatur fra 1960-1991. Første frie valg i 1992.

Navnet Mali stammer fra det store muslimske riket til malinkéfolket. Det hadde sin storhetstid på 1200-tallet og 1300-tallet. Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn, som dro gjennom Sahara fra mer nordlige strøk. Det regnes som fullt islamisert før år 1300.

http://no.wikipedia.org/wiki/Mali

Malis flagg ble offisielt 1. mars 1961. Fargene er de tradisjonelle panafrikanske.

Fargene symboliserer:

• Grønt: Natur og landbruk
• Gult: Velstand, gull og andre metallforekomster
• Rød: Forfedrenes kamp for uavhengighet

Samme flagg benyttes som nasjonalflagg, statsflagg og flagg for Malis væpnede styrker.

http://no.wikipedia.org/wiki/Malis_flagg

For de som vil gå inn og lese Malis nasjonalsang, så kan dere trykke HER.

I Bamako har det i flere dager blitt vasket og pusset flaggstenger, spesielt i rundkjøringa "L'indépendance" (uavhengighet/selvstendig), og i dag henger det flagg på alle disse stengene. Tradisjonen tro vil det være en militærparade i byen, men utover dette er det ikke så mye man merker til nasjonaldagen. Den vanlige mann og kvinne i gata her holder på med sitt som vanlig.

MEN landet er allerede nå i gang med en kommité som holder på å forberede nasjonaldagen i 2010, for da er Mali 50 år og det ventes en stor fest.

Det har regna i dag

I løpet av fem minutter var tilstanden i Bamako forvandlet fra en deilig, litt kjølig formiddag til å bli mer lik tilstandene i USA den siste tiden (dog ikke SÅ ille heldigvis). Med regnet kom en kraftig vind som tok med seg det den greide av trær, planter, tak og andre mer eller mindre flyttbare saker. Veier ble forvandlet til elver, og trafikken gikk megasakte der det var trafikk i det hele tatt. Ingen tutet på bilen foran om den ikke kjørte da det ble grønt lys, for ingen av dem hadde sikt til å kunne kjøre i.

Tunet på kontoret/ gjestehuset ble på få minutter forvandlet til et brunt basseng og stod en stund i fare for å blande seg med det blå bassenget. Gjester måtte vasse til knes for å komme ut og inn da vakta til slutt klarte å få opp porten. Etter en halvtimes tid stoppet det like fort som det hadde begynt, og vannet forsvant litt etter litt. Tilbake stod skitne, gjørmete veier og ødelagte hager.

Siste arbeidsdag i Bamako

Ja, i dag var det siste arbeidsdag i Bamako for det nasjonale radioteamet vårt. På radiorommet står kasse på kasse med ferdig pakket flyttelass, klar for å kjøres til Abidjan om en uke.
Vi var samlet til avskjedsmiddag på kontoret i formiddag. Fatou stod for matlaginga, og hun serverte en deilig fiskerett med alokå, brød og kålblanding til.
Somaila og mange flere hadde ordet og takket for tiden de hadde hatt i Bamako. Selv om de nå gleder seg over å kunne vende tilbake til sitt hjemland, var det sterkt å se hvilke bånd de hadde knyttet til Bamako og staben som blir igjen her i byen. En rekker å bli godt kjent på tre og et halv år.

Vi ønsker radioteamet god tur sørover og lykke til med oppstart i Abidjan om to uker.

En stor dag

Ja, for oss som har vært i Elfenbeinskysten i flere år og så hvordan uroen i landet førte til at alle misjonærene måtte evakuere i 2004, så er det en stor dag i dag! I dag har vi igjen misjonærer boende i landet.

Klokken 10.40 satte familien Sæth seg på flyet i Bamako for å flytte til Abidjan. Vi har fått telefon fra dem om at de er på plass på gjestehuset vårt der nede, hvor de fra nå av vil ha sitt hjem i 1. etg. Jon Ivar hadde første del av flyttelasset deres med seg sist han reiste til Abidjan, litt fikk de med seg selv nå, og resten kommer Jon Ivar med i slutten av september da han skal kjøre nedover. Det nasjonale radioteamet jobber i Bamako denne uken, men drar så til Abidjan om noen dager de også. De vil ha kontor på gjestehustomta forløpig, der også de ansatte i bistandsprosjektet vår holder til.

Vi gleder oss sammen med Elisabeth og Jostein over at denne dagen endelig ble en realitet. Og mest av alt takker vi Gud som lot dette bli mulig. Han har stengt og åpnet veier på tvers av vår tankegang mange ganger. Vær med å be for radioteamet at de må få gå i ferdiglagte gjerninger i denne storbyen. Vær også med å be om fortsatt fred i Elfenbeinskysten. Selv om det nå har vært rolig ganske lenge, skal det aldri mye til før noe blusser opp i Afrika. Valget som har blitt utsatt gang på gang, skulle blitt holdt den 30. november i år, men nå sies det at enda en utsettelse er på gang.

Jostein, Elisabeth og Simone på middagsbesøk to dager før avreise

Olympic Games

Lørdag hadde vi enda en kjekk dag her i Bamako. Vi ble invitert til å være med på Olympic Games på The American Club. Der var det aktiviteter og konkurranser både for liten og stor, og med premieutdeling tilslutt. Første post på programmet var tenning av OL-ilden.

Området er en liten Oase i den ellers så store sandkassen Bamako. For å komme inn på Cluben, måtte man gjennom en liten "sikkerhetsport" og identitetspapir er vanligvis nødvendig.

Håvard brukte mesteparten av tida si på tennisspilling, mens Jon Ivar stod støtt og slo en etter en i bordtennis.

Hanne var den som var mest overalt og fikk med seg det meste. Mor var fotograf for anledningen.

Midt på dagen kunne vi bestille hamburger, hot dog, grillspidd, potetsalat og drikke.

Mest populært var nok svømme- konkurransen mot slutten av dagen. Tilslutt var det fri bading. Gjorde godt å få kjølt seg ned etter å ha sprunget, hoppet og kastet i 35 grader.

Konseptet minnet oss noe om de norske 17. mai-lekene (forutenom bassengdelen da), men konkurranse- instinktet hos amerikanerne var nok noe høyere enn vi er vant til.