17. september 2007

Endeleg i hus!

Søndag var eg med for å sjå lokalet som Issiaka har funne sik at det etter kvart kan vere ein samlingsplass i denne bydelen som det bur ein del Mahouar i.

Det er stort at dette no endeleg ser ut til å kunne bli noko av. Abidjan som satsningsområde har vore snakka om på konferansar før vi kom ut i 1993 og strategiar har vore laga. Men dette er likevel ikkje det einaste samlingspunktet i byen. Issiaka prøver også å få lånet eit rom i Trechville for ei cellegruppe der. Mamadou, ein av brørdrene til Vatoba (som mange veit kven er), er ein av dei trufaste kristne som bur i denne delen av Abidjan.

Då vi kom til Elfenbeinskysten i 1993 vart det sagt at det var om lag 2 millionar innbyggjarar her. I 2002 vart det snakka om 4 millionar. No er det 8. Altså ei firedobling på 14 år. Innanfor ein radius på 1 times kjøring har vi difor nå neste det dobbelte av Noregs befolkning. Radioarbeidet er difor viktig. Men det er er også viktig å kunne samle dei som ynskjer å vere med i eit kristent fellesskap for å dele Guds ord og be saman.

Tilbake til Yuppogon. Lokale er det ikkje lett å finne når ein fortel kva det skal brukast til. Fleire gonger har vi fått nei for å leige til forsamlingslokale. Huseigaren som eig dette huset er ein kristen. Lokalet skulle eigenleg bli butikk for sal av drikke. Men sidan dette er ein fattig bydel, vart planane gjevne opp. Lokalet ligg like ved ein skule og ikkje langt frå hovudvegen. Slike er det også lett å indikere det for dei som ynskjer å komme. Det er heller ikkje vanskeleg å finne transport.

Etter den fire timar lange festgudstenesta reiste difor Mamadou, Jacques, Pierre og kona, saman med meg for å sjå på lokalet. Dei var alle begeistra for plassen. Det gjev meg også ro for at her kan vi starte. Vi fekk ha ei bønnestund her der vi la dette i Guds hender. Før det blir teke i bruk vil fleire frå bambarakyrkja komme å legge dette fram for Gud i faste og bøn. På denne måten trur vi det vil bli ein Herrens reiskap for å nå mahouane (og andre) her i byen.


Jon Ivar

16. september 2007

Ein lang og innhaldsrik dag ligg bak........

Det vart lite tid til mat i dag, øyrene har ein travel dag bak seg, 13 timar på eit framand språk utan pause tek på. Eg har fått lange samtalar med Jacques og Issiaka som arbeider her i Abidjan og pastor Pierre som er her grunna slaget han fekk i påska.

Det er flott å få møte dei igjen. Håper eg er i stand til å gje dei oppmuntring og forbøn for å stå vidare i dette viktige arbeidet. Det å skulle vere den som står dei nærmast no ei tid framover seg eg på som ei stor oppgåve. Så gjerne eg skulle kunne fått delt denne opplevinga med dåke. Det er sant og vist mange torner på vegen man så er det også mykje herleg også.

Den største utfordringa eg fekk i dag var ynskje om at eg måtte vere ein pastor i samtale med nasjonale evangelistar og andre og mindre administrator. Inga lita utfordring for meg som ikkje har sett på meg sjølv som pastor men heller nettopp som ein administrator. Sidan eg har fått tildelt ansvaret for det evangeliske arbeidet her i Elfenbenskysten er det likevel noko av det viktigaste eg har å gjere. For meg er det også stor tillit som blir vist meg når dei nasjonale kan sei slikt ope til meg. Be gjerne spesielt om at eg må kunne få vere det for dei som dei treng aller mest. Samtid ser eg trongen for ei god leiaropplæring også på det administrative planet.

Det gjer godt å høyre om dei som har kome enno eit steg lenger i si kristne tru og som no gjev eit godt vitnesbyrd. Samtidig er det vondt å høyre dei som har snudd Jesus ryggen. Likevel ser vi at fleire likevel kjem til dei kristne for å be om forbøn når det røyner på. Det som vel kanskje undrar meg (og pastor Pierre) mest er dei mange kristne kvinnene som ikkje går i kyrkja. Mennene går men ikkje kvinnene. Dei er gjerne med på bibelkurs og har stor kunnskap fleire av dei. Det er ei gåte og eit stort bønnemne.

Søndag skal vi til huset vi har fått leige. Det gler eg meg til. Kanskje kan det etter kvart bli ei mahoukyrkje her.

Jon Ivar

Dei som sår med tårer ...


skal hauste med glederop! Står det i Salme 125 v. 5

No er eg vel framme i Abidjan. Byen og landet vi forlet med tårer for snart seks år sidan. Smerten kjem tilbake her eg er aleine på gjestehuset. Dvs ikkje heilt aleine er eg ikkje, for i 1. etg er pastor Pierre og kona. Men det tel på ein måte ikkje. Gjestehuset brukte å vere fult av liv. Besøk og misjonærar på ferie og handletur er det vi forbind med denne plassen. Romma, takterassen, arbeidarane, lydane av siriss, klimaet, luktene, musikken i gatene og ikkje minst folket vi ynskte å nå med Guds frelsesverk. (Seinare budde fleire meir eller mindre fast på gjestehuset til ein igjen måtte reise (evakuere), men det var ikkje vi ein del av.)

Snart skal eg få treffe fleire av arbeidarane vi var saman med gjennom fleire år. Det følest urettferdig med all den smerte som vi har kjent på i desse åra. Kvifor veit vi ikkje, og når vi kjem til himmelen trur eg nesten det blir gløymt i den herlegdommen vi får møte der. Og det er vel på ein eller annan måte for at vi og flest mogleg med oss skulle få oppleve nettopp det, at vi måtte reise.

Å vere tilbake kallar fram mange gode minner, tenk om vi kunne fått gjenoppleve nokre av dei mange gode stundene vi hadde her, på nytt......... Samtidig kjem tankane på det som vart gale og som kanskje var med å gjere vegen til herleg frelse lenger for nokon. «Smerten og gleden de vandrer til hopes» står det (sitert etter minne) i ein song eg kjenner meg igjen i. Det er ein framtredande del av misjonærlivet. Med tanke på det eg har opplevd, JA, men i ENNO større grad på dei mange vi har vore saman med gjennom dei åra vi har fått vore her ute.

No er det ikkje berre vi misjonærar som har reist frå Touba, pastor Pierre er her for å pleie helsa (for tida streikar legane så det går litt seinare enn det kunne ha gjort) og Samuel i Dioman reiste til himmelen i sommar. Er det nokon som kan gå inn der etter han? Enok er ein vi skal snakke om og med i høve til det.

Samtidig kjem vitnesbyrda om dei som er herleg frelst og som no, enno betre enn før, ser kva det kristne livet og vitnesbyrdet er. Så det er mykje å takke for òg midt oppe i smerten. Kanskje får også vi vere med på å hauste med glederop.................

Jon Ivar

15. september 2007

4 th Grade

Vil dere ha et livstegn fra The Norwegian 4 th grader etter to uker på skolen? Espen hadde kamera med i dag og knipset i vei. Vi tok også skolebilde. Espen og mamma bytter på å være sammen med meg nå den første måneden. Det er jammen bra, for det er ikke alt jeg forstår, nei. Espen må forresten tre til både i musikktime og ved filmframvisning for å hjelpe læreren min når hun står fast.
I mattetimen i dag hadde vi først teori og så praktisk matte med klinkekulespilling. Det var så gøy at Espen og jeg fortsatte i kveld. Han bor hos oss nå mens han følger meg på skolen.

I dag var det avskjed for en lærer som i neste uke reiser tilbake til Canada. Hanne sin lærer hadde bakt en kjempeflott kake som gikk ned på høykant.



Vi er fire gutter i klassen min, Josh fra Alabama, Hanakouna fra Etiopia, Sam fra Elfenbeinskysten (adoptert av am.misj.) og så jeg fra Norge da. Jeg synes fortsatt at friminuttene er det beste med skoledagen. Jeg spiser fort opp maten min og spør så læreren min om jeg kan gå ut og leke.

Vi blir ganske svette ute. Det er godt å kunne bade når vi kommer hjem fra skolen. I går kom det forresten et voldsomt uvær mens vi var på besøk hos Eline. På veien hjem lå det flere trær som var falt ned, og i bassenget vårt lå det en stor grein. Klesvasken til mamma var blåst ned, og i stua var det fullt av rødt støv. Strømmen var gått da vi kom hjem, men det ble ganske koselig med stearinlys inne.


Vi hadde om gjenbruk og resirkulering i dag. Mamma hadde med seg en norsk, lilla lakerol dropseske på skolen på tirsdag. Den ble tom i løpet av dagen og dermed kastet i søppela. I dag så vi ei lita afrikansk jente i huset ved siden av skolen som lekte med en norsk, lilla lakerol dropseske... Det må vel være gjenbruk?

Jeg skulle begynne på baseball denne uka. Det var kjempegøy å spille, men etterpå fikk jeg vite at det var fullt, så det er ikke sikkert jeg får gå der mer før om to måneder. Da begynner det ny gruppe.

Hilsen Håvard

13. september 2007

Kalender

Vi har prøvd å lage ein liten kalender med viktige ting som skjer her ute. Det meste av dette er vi med på, andre kan det vere andre misjonærar eller kristne forsamlingar som har. Dette kan du også ta med som bønneemner.

Akkurat no er det ein kampanje her i byen der Jesusfilmen blir vist ca 30 plassar kvar kveld. Dette skjer over 10 dagar, over 300 visningar i friluft. Lokale kyrkjer i heile byen er med og står klar for å fange opp dei som blir kalla og ynskjer å ta steget til å bli nærare kjent med Jesus.

Jon Ivar

11. september 2007

Arbeidsoppgåvene våre

2008/2009

Jon Ivar har fått avløsning fra vikariatet som stedlig representant. Han går nå tilbake til bistandsrelaterte arbeidsoppgaver som han har hatt i tidligere perioder i Vest-Afrika. Han skal ha 50 % av stillingen sin rettet mot Elfenbeinskysten med ansvaret for misjonen sitt prosjektet i Abidjan. Dette prosjektet omfatter hiv- og aidsforebyggende arbeid og alfabetisering for mahouer i Abidjan. Et team med nasjonale arbeidere jobber sammen med Jon Ivar i Elfenbeinskysten

I tillegg til prosjektet skal Jon Ivar ha ansvar for misjonen sitt regnskap i Vest-Afrika og en del "Andre gjøremål".

Irene vil dette året ha samme arbeidsoppgaver (lærer) som i fjor. Hun skal nå ha ansvar for 7 norske elever (mot 2 i fjor), fordelt på seks klassetrinn, som skal jobbe med norsk, samfunnsfag og RLE tre ettermiddager i uka.

I tillegg til dette skal Irene undervise på BCA (Bamako Christian Academy) noen timer hver morgen i 1.-2. klasse.

Vi ser begge to fram til et nytt arbeidsår her i Vest-Afrika og er glad for å være her vi er nå!

2007/2008

Jon Ivar er stedlig representant med ansvar for arbeidet i Mali og Elfenbeinskysten. Han er også ansvarleg for økonomi og administrasjon.

Det evangeliske arbeidet i Elfenbeiskysten og administrasjonen der ligg også inn under Jon Ivar sine arbeidsoppgåver i år. Av dette blir det ein del reising til Abidjan og Touba.

Irene er lærar i 3. klasse på BCA, ein kristen, internasjonal skule med ca 30 elevar. Skulen er engelskspråkleg. I tilleg har ho ansvar for kompleterande undervisning for dei norske elevane i samfunnsfag, KRL og norsk.


Andre misjonærar har ansvar for:
  • Radioarbeid på mahou for sendingar i Abidjan
  • Språk
  • Litteratur
  • Evangelisering i Narena
  • Bygging av misjonærbustadar i Narena
  • Diakonalt arbeid i Abidjan, spesielt blant mahouane

Forsamlingslokale i Abidjan

Etter lang tids søken har evangelisten vår i Abidjan, Issiaka Sanogo, funne eit lokale som vi sjå på om kan egne seg som forsamling s lokale i Abidjan. Det er vi svært glade for :) Det blir spennande å sjå, lokalet ligg i Youpougon, ein bydel vi har kjørt gjennom/forbi på alle turane mellom feltet i Elfenbeinskysten og Abidjan og ein bydel der det bur mange mahouar.
(foto: http://souvenirs-de-mer.blogdns.net/IMG/jpg/abidjan2.jpg)

Dei siste dagane har eg difor brukt ein del tid på å få ordna visum. Meininga var å reise i morgon, men eg fekk ikkje visa i dag som lova og tek ikkje sjansen på at eg får det før flyet går i morgon. Håper eg får endra biletten. :)

Målet med turen elles er samtalar med dei nasjonale og oppfølging av dei. Det gjeld administrasjon, økonomi, evangelisering og dei som personar. Møte med dei nasjonale som står midt oppe i arbeidet er viktig. Håpet er at vi kan vere med å inspirere og hjelpe dei framover.


Dette er difor også noko eg vil gje dåke som eit bønnemne. Be om visdom i møte med dei utfordringar som ligg føre. Be også om visdom til å ta gode val i høve til lokalet. Dette blir dermed også eit val for kva område av byen vi skal satse på.


JonIvar